Etter Utøya: Om det nye norske Vi og det nye norske De

Bernt Torvild Oftestad
Etter Utøya: Om det nye norske Vi og det nye norske De.
Rakkestad: Valdisholm forlag, 2012. 121 s.

Denne boken handler ikke primært om terroraksjonen 22.7. og dens forutsetninger og umiddelbare konsekvenser. I stedet er Oftestad primært opptatt av hvordan prosessen etter terrorangrepet viser hvordan toneangivende kretser i Norge tenker om hvordan samfunnet skal være. Temaet for denne boken er altså først og fremst det forfatteren kaller det nye norske Vi, og hvordan dette på ulike måter er kommet til uttrykk gjennom de femten månedene som nå er gått siden den uhyggelige fredagsettermiddagen i fjor sommer.

Ifølge Oftestad ble ideologien bak dette nye norske Vi utviklet alt for flere år siden; han bruker derfor også kilder fra før 2011. Dens sentrale innhold er forståelsen av samfunnet som ett fellesskap som omfatter alle på tvers av ulikhet begrunnet i religion, politisk syn, etnisitet, kjønn og rang. Dette forutsetter en vilje til i alle sammenhenger å fokusere på det som virker samlende og at en er tilbakeholdende med å fremme synspunkter som kan virker provoserende og utfordrende på andre. Betydningen av ulikheter blir på denne måten systematisk redusert og dekonstruert. Et viktig eksempel på dette har vi når prosjektets tilhengere reiser spørsmålet om islam egentlig finnes; er det ikke naturligere å tenke seg at det fins personer og grupper med voldelige og intolerante trekk som også tilfeldigvis er muslimer?

Fordi uenighet på denne måten i seg selv anses som suspekt, undergraves den offentlige debatt og demokratiet forfaller. Prosjektet har derfor etter Oftestads oppfatning totalitære trekk. Det er forankret i eliter i politikken, særlig på venstresiden, og i massemedia, og blir også støttet av sentrale akademikere i deres forsvar for multikulturalismen. Motkrefter fins, men fordi disse oppfattes som problematiske av forsvarerne av enhetsprosjektets samfunnsbyggende nødvendighet, blir kritikerne (“det nye norske De”) dels marginalisert, dels brakt til taushet ved å identifiseres med terrorister som Breivik. Kompetent motstand har prosjektet derfor primært møtt hos utenlandske kommentatorer.

Oftestad ser en interessant sammenheng mellom det offentlige toleranseprosjektet og den åpenbart manglende beredskap som ble avdekket 22.7. På samme måte som myndighetene før andre verdenskrig systematisk bygget ned Forsvaret fordi de ikke trodde på muligheten for krig, har myndighetene nå latt seg blende av sin egen ideologi i så stor grad at de ikke har sett dens manglende realitetsorientering. Oftestad hevder derfor at regjeringen ved sin manglende evne til å forhindre terroren 22.7. mistet sin legitimitet og burde ha gått av. Å fortsette å styre som om ingen ting var hendt samtidig som en tåkelegger debatten med intetsigende utsagn om “mer demokrati” er for Oftestad det motsatte av å ta ansvar.

Oftestad ser det som har skjedd etter 2011 i lys av de lange linjer i utviklingen mellom kirke og stat i Norge. Ved reformasjonen fikk vi en evangelisk-luthersk konfesjonsstat.  Etter hvert ble samfunnet avkonfesjonalisert og den kirkelige kultur demontert og erstattet av den liberale velferdsstaten. Den norske kirke forble imidlertid tett knyttet til stat og folk. Mot løfte om større indre selvstyre har den tatt statens gradvise tilpasning til en alternativ ideologi til etterretning i så stor grad at den nå ofte framtrer som ideologiens forsvarer. Dette kommer ifølge Oftestad godt til uttrykk i den preken ledende biskop holdt ved minnegudstjenesten på ettårsdagen for Utøya-tragedien, hvor evangeliet om Kristus som lyset som skinner i mørket ble omtolket til et budskap om det positive ved erfaringen av menneskelig godhet i ondskapens mørke, et budskap som passer som hånd i hanske med fundamentet for det Oftestad kaller den nye konfesjonsstaten. Evangeliet forstått som et kall til omvendelse som skaper skille mellom dem som tar imot og dem som avviser det, er det derimot ikke rom for når det er tanken om det nye norske Vi som skal fremmes. Derfor må evangeliet framstilles som trøstende terapi på velferdsstatens premisser. Endringene av grunnlovsparagrafene om forholdet mellom stat og kirke ser derfor Oftestad primært som uttrykk for et ønske fra statens side om at alle religionene skal tjene det sekulære og utopiske likhets- og enhetsidealet; de sikrer derfor ikke i seg selv noen reell frihet for kirken.

Oftestad har skrevet en lettlest og oversiktlig debattbok uten fotnoter og litteraturreferanser. Den faglige forankring av deler av resonnementet har Oftestad gitt før, først og fremst i boken Den nye norske statsreligionen fra 1998. Med Etter Utøya ønsker ikke Oftestad primært å dokumentere sin faglighet, men å stimulere til debatt, og det er et valg det ikke er vanskelig å forstå.

Bokens styrke er påpekningen av problematiske sider ved en utvikling forfatteren stiller seg sterkt kritisk til. Det er nok også en vel gjennomtenkt prioritering, samtidig som Oftestad muligens hadde gjort det enklere å forstå hans egen tenkning om framstillingen hadde gitt større plass for konstruktive elementer. Vi kan være enige om at enhet ikke bør prioriteres på en slik måte at mangfold kveles og debatten forstummer. Men også om vi gir mangfoldet rom og dermed åpner for en debatt som påviser enhetsprosjekts utopiske karakter, må vi jo, tross alle ulikheter, finne ut av hvordan vi skal leve i fellesskap med hverandre. Hvordan vi i så fall bør gjøre det, sier Oftestad lite om.

Det er for eksempel åpenbart at kirken strever med å finne seg selv når den ikke lenger er den ideologiske premissleverandør for et homogent samfunn, men fungerer som en stemme blant flere innen rammen av et multireligiøst mangfold. Det kunne ha vært interessant å få vite noe mer om hvordan Oftestad mener dette burde gjøres. Troen på Gud som universets Herre er fundamentet for kirkens budskap. Hvordan ivaretar en dette på en troverdig måte samtidig som en oppfatter seg selv som en røst blant flere hvor det å forsvare andres rett til å målbære de alternative livssyn også blir en viktig oppgave? Jeg mener ikke at Etter Utøya burde ha gått dypt inn i disse problemstillingene, for da hadde det blitt en helt annen bok. Men en antydning av hvordan et velbegrunnet alternativ til det utopiske enhetsprosjektet kunne se ut, kunne den kanskje hatt plass til.

Etter Utøya er en bok som inviterer til debatt og motsigelse, og som primært er skrevet for å fremme denne debatten. Kommer den, er det i seg selv et tegn på at det tross alt ikke står fullt så ille til med oss som det Oftestad hevder. Det ville utvilsomt være mye bedre enn om debatten uteblir og vi dermed får bekreftet at han faktisk har helt rett.