Etterlyst – med god grunn

Stiller avgjørende spørsmål

Han tar tak i folkekirken som kirketype. Han spør - med utgangspunkt i Jesu radikale budskap i Bergprekenen - hva er egentlig kirken?

Videre utfordrer han kirken til å ta et oppgjør med de siste rester av hegemonisk tankegang om at kristendommen som statens religion fremmes med maktmidler. Og forfatteren oppfordrer alle til å finne tilbake til «nådens frigjørende evangelium».

Boken er delt i tre hoveddeler: i første del stiller forfatteren spørsmålet: Jesus - hva var det han lærte oss? I andre del rettes spørsmålet til folkekirkene: Hvor ble det av Bergpreken-budene? I siste del er spørsmålet: Kan vi få en Bergpreken-vekkelse i Folkekirken?

Bokens første del

I første del er det altså bibeltekstene og Jesu lære og forkynnelse som står i fokus. Forfatterens gode innsikt i jødedommens historie på Jesu tid, kombinert med grundig tekstarbeid, er med på å gjøre dette til nyttig og forfriskende lesning.

Skarsaune går radikalt til verks. Eller sagt bedre: Han lar bibeltekstenes radikalitet få vise vei og vilje. Å følge Jesus er å følge hans vilje, uavkortet. Bergprekenens ord er ment slik de står og må ikke endres, tilpasses, høvles ned, eller hoppes bukk over.

Kirkens historie

I andre del av boken gjør kirkehistorieprofessoren en interessant kirkehistorisk gjennomgang av kirkens historie fra Konstantin og hans etterfølgere, via Martin Luther og reformasjonen, til de store vekkelsene på 1800-tallet, og fram til i dag.

Det som kanskje utfordrer alle mest, er at han - sett i lys av Jesu ord og bud - er knallhard mot dagens norske folkekirkevirkelighet. Han viser at Den norske kirke (Dnk) har blitt en institusjon som primært skal betjene folket med overgangsriter (dåp, konfirmasjon, giftemål og begravelser) og som i sin selvforståelse skal være åpent, tolerant og kreve minst mulig av sine medlemmer. Eneste kravet er dåp, en dåp som altfor sjelden ledsages av personlig bekjennelse og regelmessig deltagelse i nattverden.

Mangler bibelsk grunnlag

Det professoren skriver om dåpen, er en god oppfølging av hva tidligere formann i FBB, Asle Dingstad, satt på dagsorden for en del år siden. Skarsaune fører kritikken av folkekirkens dåpspraksis videre til dagens kirkesituasjon. Konkret refererer han til professor Sturla Stålsett - også ved MF - som representant for «ved dåpen alene»-teologien, men glemmer troens forutsetning. «Vi frelses ved dåpen alene. Dåpen er nok, for vi får alt i den: troen, barnekåret, all Guds nåde for dette og det kommende liv. Det finnes ingen tilleggsbetingelser. - Dette er den perfekte teologisk overbygning til Folkekirkens dåpspraksis. Men den mangler grunnlag i Det nye testamentet og klassisk felleskirkelig dåpsteologi», sier Skarsaune (s. 270).

Henger dessverre sammen

Han legger til: «Det paradoksale ved denne nye dåpsteologien er at mange av dem som hevder den, samtidig forfekter det syn at barna også forut for dåpen har barnekår hos Gud og kan kalles hans barn, og at alle blir frelst til slutt» (s. 270-271).

Videre: Med et eksempel avslører han hvordan det tenkes om folkekirken: «Når man i våre dager frykter et medlemsras av store dimensjoner dersom medlemmenes årlige bidrag til folkekirkens drift blir synliggjort på skatteseddelen, sier det sitt om hva man tenker om medlemmenes trosengasjement» (s. 169).

Mer foretak enn kirke

Også valgordningen tar Skarsaune et oppgjør med. Han påpeker at Dnk har et valgsystem som ligner det politisk-sekulære. Det at Dnk fra 2012 ikke lenger skulle være bundet av staten, har ikke gjort noe med folkekirkens selvforståelse. Fortsatt ser den på seg som en betjener av folket. Den er mer et foretak enn en kristen kirke, sier Skarsaune, og viser blant annet til tekster, fra en aviskronikk med støtte til Åpen kirkegruppe.

Han sammenligner denne kronikken med departementets kirkevisjon, som saklig sett ligner hverandre: Folket må bli trygge på at «kirken ikke stiller krav om grad av tro eller regelmessig deltakelse i dens gudstjenester. Tre adjektiver beskriver den: bred, åpen og inkluderende. Bare slik kan kirken oppnå at alle dens medlemmer opplever tilhørighet til den. Jeg opplever at en departemental tekst har en nesten sjelesørgerisk undertone: Den vil berolige alle dem som frykter at løsrivelsen fra Moder Stat skulle føre til at kirkens deres ble overtatt av den lille sekten av «kirkeaktive». Den vil at folk skal «oppleve tilstrekkelig trygghet» for at dette skrekkscenariet ikke vil bli en realitet» (s. 262).

Hva en menighet er

Skarsaune påpeker hvor avgjørende en bibelsk ekklesiologi er: Han viser til at en kristen menighet er «en fysisk størrelse, den består av mennesker som fysisk og konkret kommer sammen. Selve ordet menighet blir meningsløst når det brukes om en gruppe mennesker som aldri konkret kommer sammen. Det finnes intet passivt eller «hvilende» medlemskap i en menighet. Enten er man med når menigheten samles, eller man er ikke med. Menigheten er de som kommer sammen» (s. 296).

Med en slik kritikk av folkekirkepositivismen, er det ikke rart at flere av dem som har lest boken har reagert, for eks. biskop em. Tor Jørgensen i Vårt Land og prest/stipendiat Sunniva Gylver i Luthersk Kirketidende.

Personlige refleksjoner

Bokens siste del er mer personlige refleksjoner. Skarsaune drømmer om en disippelvekkelse innen Dnk. Og han ber oss om å gjenoppdage Bergprekenen som det frigjørende nådens evangelium. Han ønsker at våre liv skal preges av gudsrikets etikk, en etikk som er fundamental annerledes enn verdens. «La oss stole på frøets kraft og surdeigens lov», er tittelen på bokens 20. kapittel, som er det siste.

Jeg opplever at boken har et klart budskap, ja er en nødvendig brannfakkel inn i folkekirkens forståelse og praksis. Kritikken er så tydelig og godt fundamentert at en ikke kan hoppe bukk over den, om en vil lese boken med åpne øyne.

Forfatterens ydmykhet når han understreker at vi alle er lærlinger, er også svært viktig. Likeledes hans påpeking av hjernevaskingen og ødeleggelsen av kjærlighetsbegrepet (s. 65) - for å nevne enda en av flere viktige forhold som han tar opp i sin omfattende bok.

Undrende

Det registreres at et brennbart spørsmål som samlivsetikk, nærmest er fraværende i boken. En konkretisering her ville gjort boken enda mer aktuell.

Dessuten: Undertegnede er undrende til at Skarsaune for sin egen del ikke trekker andre konsekvenser av den kritikken han fremfører. Han taler om at hans «disippel-fellesskap konkret holder til i den lokale gudstjenestemenigheten i Den norske kirke der jeg bor». Det må være grunn til å spørre om det kan være sant kirkelig fellesskap i en menighet hvor Guds bud offentlig blir fornektet og Sturla Stålsetts teologi har fotfeste.

Det vil være grunn til å spørre: Ut fra de premissene Skarsaune legger for sin kritikk, hvilke handlinger må da til i kirken?

Savner drøfting

Boken ville vært enda mer relevant for kirkens situasjon om den hadde utfoldet Bergprekenens etikk i forhold til grenser for kirkelig fellesskap - både lokalt og nasjonalt - i lys av CA artikkel VII om kirken, Luthers sju kjennetegn på kirken og den apostoliske overlevering.

En detalj til slutt. Noen små trykkfeil finnes i boken, men disse kan sikkert rettes opp i neste opplag.

Sum: Takk for en engasjerende og utfordrende bok, som ingen leser bør bli fort ferdig med.

Oskar Skarsaune
Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham?
Luther forlag 2018
317 sider