«Evangelisk-luthersk» eller «luthersk»?

De som fulgte Martin Luther, fikk kallenavn.  De var «lutherister» eller «martinister», som om Luther ville erstatte Romerkirken med en ny kirke og utbre en ny lære, ukjent for kirken fra dens begynnelse.  Overskriften lar seg ikke besvare uten kunnskap om hva «luthersk» er.  Da vil noen anbefale et Luther-kompendium fremfor andre, kanskje fordi de misliker «konfesjonell» lutherdom.  Det fins flere å velge mellom.  Hvilken «Luther» foretrekker så jeg?

Hva Luther har skrevet eller sagt - og andre nedskrevet, ble ikke uten videre godtatt av ham selv i ettertid, eller antatt (recipert) som kirkelære av den konfesjon som bærer navn etter ham.  Vil vi vite hva «luthersk» er, må svaret fremgå av Konkordiebokens samling av bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden (1580). 

Reformasjonens hovedbekjennelse er Den augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana = CA), fremlagt den 25. juni 1530 under Riksdagen i Augsburg.  Denne bekjennelse hører sammen med dens Apologi, forfattet av Filip Melanchton.  Etter Luthers død (18.2.1546), utbrøt den lærestrid som truet kirker av «Den augsburgske konfesjon» med splittelser.  Samstemmig enighet ble oppnådd med Konkordieformelen fra 1577 (Formula Concordiae).  Den utgir seg ikke for noe annet enn en presisering av de artikler i CA som det hadde vært strid om blant «evangeliske» teologer.  Luthers bidrag er begrenset til Luthers Lille Katekisme, Store Katekisme og De schmalkaldiske artikler (SA).  Melanchtons  «Traktaten om pavens makt og myndighet» hører med som  et tillegg til SA.

Under kirkens reformasjon i Danmark-Norge fantes ingen «luthersk» bekjennelse å støtte seg til.  Kirkeordinansen 1536/39 nevner Den augsburgske bekjennelse på linje med andre skrifter som til da hadde vunnet en viss autoritet.  Disse skulle prestene skaffe seg.  Dette forhold henger sammen med bekjennelsesskriftets resepsjon som autentisk uttrykk for kirkens nytestamentlige frelseslære, sett i sammenheng med oldkirkens bekjennelser om gudmennesket Jesus Kristus og Guds treénhet (kristologi og treenhetslære).  Resultatet ble Konkordieboken fra 1580. 

Pavens bann mot Luther (kunngjort 3.1.1521) innledet en dramatisk konsekvenshistorie.  Kirkens wittenbergske reformasjon medførte en bekjennelsesdannelse gjennom et par generasjoner og artet seg som en samling om den nytestamentlige tro under avvisning av vrang lære.  I likhet med oldkirkens bekjennelser, ble Konkordieboken til fordi prester og lekfolk holdt fast ved apostelordets lære fra Skriftens Herre, samtidig som villfarelser og menneskepåfunn ble avvist.  Troens bekjennere omtalte seg som ”de evangeliske” og som representanter for ”våre evangeliske kirker”, det vil si kirkens reformasjon i samsvar med det bibelske evangelium om Guds forsoning med verden i Jesus Kristus, som i kraft av sin lidende lydighet er troens rettferdighet for Gud.  Selvbenevnelsene gjenspeiler den nytestamentlige «ekklesia», brukt om kristnes samling om Ord og Sakrament.  Ordbruken minner også om Jesu omtale av ”Abrahams barn” (Joh 8:39) og «den lille hjord» (Lk 12:32), og av Natanael, som han kalte ”en sann israelitt, en mann uten svik” (Joh 1:47. Jf Paulus, Rom 9:7f, Gal 3:7, 4:28). 

Mange hadde sett behovet for kirkens reformasjon lenge før Luther, men hvilken reformasjon?  Svarene var likeså motstridende som begrunnelsen.  Mens reformkatolikkene nøyde seg med reformer av praktisk art, ville andre bryte med pavedømmet.  Bibelhumanister ville vende tilbake til Bibelen, av mange oppfattet som «Kristi lov».  Spiritualistene (svermerne) ville synliggjøre den sanne kirke i troendesamfunn, zwinglianerne i Sveits ville organisere den kristne stat (teokrati), mens calvinistene ville reformere kirken i samsvar med en uhistorisk teori om menighetens opprinnelige organisasjon og rette tukt, osv. 

«Evangelisk-luthersk» - hva er det?

Våre reformasjonsfedre ville bringe kirkens lære og praksis i samsvar med ”den tro som èn gang for alle er overgitt til de hellige” (Jud 3).  Avgjørende vekt ble lagt på Guds frifinnelse av angrende syndere kun på grunn av Kristi fortjeneste mottatt i tro.  I likhet med Luther, opptrådte de som representanter for den gamle kirke i skriftbunden tradisjon.  Men hva ville paven eller et allment konsil tillate?  Ville de gi frihet for frifinnelsens evangelium? 

Saken gjaldt evangeliet i avgrenset mening – om frelsens årsak i Guds nådige sinnelag (favor), det vil si uten sammenblanding med nåden i betydning legende kraft (donum).  Her går veiskillet enn i dag.  Under en audiens hos pave Benedict 16 skal en moderne lutheraner ha gitt uttrykk for ønsket om gjenforening.  Da lød pavens hjertesukk (fritt gjengitt): «Hadde det ikke vært for at dere lærer favor Dei!»  Paven visste bedre enn moderne lutheranere hva «evangelisk-luthersk» er.

Romerkirkens uvilje mot den nytestamentlige tro kom til uttrykk i begivenhetenes gang etter pavens bannbulle mot Luther.  Vi på vår side kan ikke løpe fra historien.  Merkelappene ”lutheraner” og ”luthersk” hefter ved oss, og viser til kirkens evangeliske reformasjon med sentrum i Wittenberg – «det nye Sion».  Da må vi være klar over reformasjonsfedrenes identifikasjon med den gamle kirke.  Det er denne identitet vi markerer med benevnelsen ”evangelisk-luthersk”. 

En lutheraner står hverken på en utvidet eller innskrenket plattform, men på kirkens grunn fra begynnelsen.  Da markerer benevnelsen evangelisk-luthersk, at (1) her er Kristus alene kirkens Lærer, og den som våker over sitt ord i liturgier, sanger og sjelesorg (solus Christus), og (2) her er Den Hellige Skrift eneste rettesnor for lære og liv (sola Scriptura), slik den er utlagt i Det nye testamentes apostoliske skrifter om Jesus Kristus, midleren for skapelse og gjenløsning, og troens eneste rettferdighet for Gud (solus Christus - sola fide). 

På denne kirkegrunn skal læren ”bedømmes etter Guds Ord”, og lærespørsmål ”avgjøres på kristelig vis”[1] Gode hensikter eller persons anseelse er saken uvedkommende (Heb 11:8, jf Joh 14:23, Rom 6:17, 2 Kor 9:13, 1 Tess 2:13). 

«Luthersk»

Med Konkordieformelen fra år 1577 vedkjenner vi oss også benevnelsen ”luthersk”.  Vi holder fast ved ”Guds ords rene lære, slik den er blitt forklart av den salige Doktor Luther”.  Ved hans ”trofaste tjeneste (har Gud) av særlig nåde /…/ igjen brakt sitt Ords sannhet fram i lyset fra pavedømmets forferdelige mørke”.[2]

Utsagnet gjelder særlig de skrifter hvor Luther har gitt utførlige forklaringer.  Konkordieformelens lærefedre tok det nødvendige forbehold - som også Luther tok, ”at ikke noe menneskes skrifter må bli sidestilt med (Guds ord), men alt være underkastet Skriften”.[3]  Altså er vi ”lutheranere” – ikke på grunn av Luther, men fordi Konkordiebokens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden er våre trosbekjennelser, sikkert grunnet på Guds ord.  Deres autoritet og rettskraft består ikke i menneskelig rett, men i det Guds ord de bevitner på apostolisk vis. 

En lutheraner tror, lærer og istemmer Konkordiebokens bekjennelser til den rett utlagte Bibel, som dens Herre, Jesus Kristus, har overgitt til kirken i og med det apostoliske ord. 

Hva er «bekjennelsestro» lutherdom og en «konfesjonell» lutheraner?

Svaret er avgitt med Konkordieboken.  Den er en hengiven tilbakemelding til Skriftens Herre for evangeliet, bevitnet med kirkens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden.  Årsaken til denne bekjennerglede fremgår av et par eksempler fra Konkordieformelen: 

Evangeliet «lærer hva mennesket skal tro for at det skal få tilgivelse for syndene hos Gud, siden mennesket ikke har holdt Guds lov, men overtrått den.  Menneskets fordervede natur, tanker, ord og gjerninger strider mot (loven) og er av den grunn underkastet Guds vrede, døden, alle timelige plager og straffen i helvetes ild.  Evangeliet lærer at Guds Sønn, vår Herre Kristus, har tatt på seg og båret lovens forbannelse, har sonet og betalt for all vår synd, og at vi kun ved ham igjen tas til nåde av Gud, får tilgivelse for syndene ved troen, blir gjort fri fra døden og alle syndestraffer og blir evig salige.»  (FC SD 6:20).

Vi har ikke til hensikt «å prisgi noe av Guds evige, uforanderlige sannhet /…/ for timelig freds, ros og enighets skyld.  En slik fred og enighet ville heller ikke bestå, for den ville være i strid med sannheten og sikte på å undertrykke den.  Enda mindre har vi i sinne å pynte på eller dekke over noen forfalskning av den rene lære /…/  Men vi har en hjertelig lyst og kjærlighet til enighet, og er for vår del av hjertet tilbøyelige og ivrige til etter beste evne å fremme en slik enighet.  Vi ønsker en enighet som /…/ ikke prisgir noe av det hellige evangeliums guddommelige sannhet, /…/ men bringer fattige syndere til rett og sann omvendelse, oppreiser dem ved troen, styrker dem i den nye lydighet slik at de på den måte blir rettferdige og evig frelst ved Kristi fortjeneste alene /…/

For Guds ansikt og hele kristenheten, både de som nå lever og de som kommer etter oss, ønsker vi derfor å ha bevitnet at denne nå avgitte forklaring /…/ og ikke noe annet, er vår lære, tro og bekjennelse.  Med den skal vi også ved Guds nåde med uforferdet hjerte tre fram for Kristi domstol og avlegge regnskap.  /…/ ved Guds nåde ønsker vi å holde fast ved den…» (FC SD 11:95f, 12:40).

Hva Gud har talt med Skriftens ord om Jesu person og verk, og stadfestet med Kristi oppstandelse fra de døde, det bekjenner lutheranere med sakssvarende ord og uttrykk i kirkerom og auditorium.  Kontrasten til Den norske kirkes avtaler om kirkefellesskap (anglikanere, metodister), dens omdanning til Leuenberg-kirke, og dens knefall for Romerkirken i rettferdiggjørelseslæren (Joint Declaration), vitner om et kirkesvik langt alvorligere enn den liberale teologi.

Hva driver «konfesjonell» lutherdom?

Jeg vil svare med tre momenter:

For det første: Den rett utlagte Skrift fra dens Herre.  Nytestamentets skrifter formidler Guds vitnesbyrd gjennom det apostoliske ord.  Apostlenes læreautoritet er gitt med Kristi umiddelbare kall til prekenembetet under utøvelse av løse- og bindemakt fra ham, og utrustet på Pinsedagen med Den Hellige Ånds gaver - mer enn andre kristne – fullførte de sin kirkegrunnleggende gjerning.  I kraft av apostlenes lære fra Kristus er Nytestamentets skrifter kirkens rettesnor (kirkens kánon), og apostelordet kirkens skranke. 

For det andre: Det mandat og de fullmakter som den korsfestede og oppstandne Kristus har gitt sine delegater til å forvalte evangeliet og sakramentene i Kristi sted.  Han er kirkens Lærer og overbevisningens kilde gjennom apostelordets lære fra ham.  Lk 10:16 – Den som hører dere, hører meg.  Overbevisningen er sikkert grunnet på en bevitnet Jesus-historie.  Guds kjærlighet (agape) er åpenbart i ham som «gleder seg med sannheten» (1 Kor 13:6).  Gudmennesket er Guds gave i Sønnens person, gitt av nåde, og han er de troendes eksempel i sin kjærlighet til sannheten.  2 Kor 4:13 – Det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg.  Også vi tror, og vi taler fordi vi har den samme troens Ånd (Sal 116:10).  Eller sagt med Luther: Her står jeg, og kan ikke annet.  Og i hans spor følger den iver som kjennetegner lutherske prester.  De er ivrige etter å holde messen, oppmuntrer andre til å søke, innbyr til å bruke skriftemålet, og viser vei til Herrens bord.  Lutheranere er kalt «nådemiddelkristne» og «kirkegjengere» fordi de lever av Ord og Sakrament i dåpens nådepakt.  Konkordieboken lar oss forstå hvorfor lutheranere er så opptatt av ekte saker framfor surrogater.   For «bare Guds ord skal være og forbli den eneste rettesnor og regel for all lære» (FC SD Regel og norm, 9). 

For det tredje: Konkordiebokens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden oppmuntrer og formaner til å tro hva Bibelens Herre vitner om Gud, mennesket og verden.  En konfesjonell lutheraner istemmer denne basisviten med «det rene, ufeilbarlige og uforanderlige Guds Ord» (Fortalen til Konkordieboken).  «Skriften lyver ikke for deg» (SK 5:76).  «Guds Ord er ikke falskt eller løgnaktig» (FC Ep 7:13).  Konkordiebokens bekjennelser har sin læreautoritet og rettskraft av det Guds ord de bevitner og holder fast ved – og ikke fra et annet sted eller en annen tid.  Med uttrykk som «Guds ord» eller «Skriften alene» markerer reformasjonsfedrene forholdet til Romerkirkens sideordning «Skrift og Tradisjon».  I en sekularisert samfunnsdebatt er dette formalspråk uten beviskraft.  Tilhørerne krever en innholdsbestemt ordbruk med henvisning til kristentroens begrunnelse. 

Hva er lutherdommens ekumeniske anliggende? 

Den bekjennelsestro lutherdom er den gamle kirkes talerør – ikke bare overfor Romerkirken, men i særlig grad overfor den protestantiske kristenhet, så gjennomsyret av skepsis overfor Skriftens ordlyd, og av troen på menneskets evner overfor Gud. 

I denne situasjon markerer Konkordiebokens bekjennelser lutherdommens ekumeniske anliggende: Å fremstå som apostolatets kirke i samlingen om Guds rene evangelium og sakramentene forvaltet slik han har befalt, ikke for lutherdommens skyld, men for de troendes skyld som fins spredt omkring, for at de må bli bevart hos Kristus til salighet hos Gud.  Denne samling er det rette «amen», som Den Hellige Ånd virker – når og hvor han vil - i dem som hører Kristi ord og tar vare på det.  Denne samling bevitner den gudskapte Kristus-virkelighet som er Guds kirke i himmelen og på jorden (ontologisk enhet). 

Guds kirke blir oppbygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, og holdt sammen av hjørnesteinen Kristus Jesus.  (Ef 2:18ff).  Kristus er den som sammenføyer Kirken ved dåpen og troen, og den som skaper kirkevekst i samstemmig tro på evangeliet.  En virkning er kirkefellesskap mellom menigheter på Guds kirkes grunnvoll, ubeskåren og uten tillegg.  Kirkefellesskap i denne mening er en Guds gave, gitt av nåde.  Derpå følger troens frukter i samarbeid om saker av felles interesse – av kjærlighet til Guds ords sannhet.

Denne samstemmighet er Guds vilje, Joh 17:8, 11, 20 – De ord som du gav meg, har jeg gitt dem, og de har tatt imot dem.  Nå vet de i sannhet at jeg har utgått fra deg, og de tror at du har sendt meg. /…/ bevar dem i ditt navn, de som du har gitt meg, så de kan være ett likesom vi er ett. /…/ Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg.  (Ef 4:3, 1 Kor 1:10, 2 Kor 13:11, osv)  I kraft av Kristi ord fra Faderen istemmer en lutheraner Konkordiebokens bekjennelser til den rett utlagte Skrift.  Derfor skal all lære innrettes etter den veiledning som Konkordieboken gir.  «Det som er imot denne, skal forkastes og fordømmes som stridende mot det enstemmige uttrykk for vår tro» (FC Ep, Kort smf, 6). 

Denne bekjennerglede på Konkordiebokens vegne kan høres som selvforherligende skryt, slik vantroen hører de nytestamentlige bekjennelsestermer (homologi).  Anstøtet følger kristentroens unike begrunnelse i en bevitnet historie.  Den er usammenlignbar, og passer derfor ikke inn, hverken i modernitetens samfunn eller den moderne ekumenisme.  (Se min artikkel: «Å bekjenne troen» - hva er det?  www.fbb.nu)  Denne omstendighet rokker ikke ved den kjensgjerning at Nytestamentet ikke på noe sted sidestiller kjærligheten til Gud med lydighet etter forgodtbefinnende, begrenset til de befalinger som best ivaretar egeninteresser eller et helhetlig kirkehensyn (Joh 14:24, Mt 28:20).  

Troen har Kristus til gave, som er «Den Hellige og Rettferdige» (Apg 3:14).  Derfor er det ingen mangel ved troen, sier Luther.  Manglene hefter ved troens bekjennere på grunn av arvesyndens kraft i menneskets innerste.  Den gjør vår bekjennelse tvetydig mer eller mindre.  Likevel rokker ikke denne syndefallsrealisme ved troens rettferdighet – «Guds rettferdighet».  Troendes unyttige meninger velter ikke grunnvollen over ende ( «Apol 7:20f).  Det er erklæringer om kirkefellesskap «på tilstrekkelig grunnlag» vi avviser.  Med menneskers skjønn undertrykker de læren fra Skriftens Herre og forvirrer med reservasjoner mot Kristi ord. 

Historisk sett er Konkordiebokens dokumentsamling enestående.  Det fins mange erklæringer om kirkefellesskap, men ingen bekjennelsessamling som så uforbeholdent oppmuntrer med frifinnelsen i Kristi offerdød, gitt den enkelte i dåpen, og ingen som så uforbeholdent oppmuntrer troens bekjennere med Kristi helliggjørende nærvær, når troen øves i gjerninger som har Guds ord og befaling for seg. 

Augsburg-freden år 1555  og Westfaler-freden 1648

Ved Augsburg-freden fikk Den augsburgske konfesjon statsrettslig gyldighet i de områder hvor den ble anerkjent av de evangeliske riksstender.  De katolske biskopene ble suspendert fra sin jurisdiksjon samtidig som deres rett til å reformere kirken - ius reformandi – ble overført til de evangeliske riksstender i de respektive territorier.  I Det tyske riket var fyrstenes reformasjonsrett en anerkjent nødrett, i tilfelle vedkommende biskop forsømte sine plikter overfor menigheter uten prest.  Men hva biskopenes suspensjon medførte av rettslige realiteter, ble usagt. 

Hva betød overføringen av ius reformandi til den øvrighet som hadde brutt med rikets offisielle religion?  Var ius reformandi overført fra kirken til vedkommende fyrstedømmes øvrighet, eller beholdt de evangeliske biskopene reformasjonsretten i sin helhet - eller deler av den etter kirkens reformasjon?  Uklarhet åpnet for vilkårlighet i tolkningen, og for fyrstemaktens øvrighetskirke (das landesherrliche Kirchentum) underlagt fyrstens konsistorium eller kirkestyre. 

Siden westfalerfreden (etter 30-årskrigen) ble benevnelsene ”partikularkirke” eller ”konfesjonskirke” brukt om kirkefellesskap med basis i bekjennelsesdokument.  Dermed ble det lettere for fyrstens embetsverk å skjelne mellom konfesjoner.  Først ved inngangen til 1800-tallet ble de gamle benevnelser erstattet med ”bekjennelseskirke”, men uten hensyn til den nytestamentlige ordbruk.  Den må vi gjenvinne for å befeste vår konfesjonelle identitet.

Våre problematiserende omstendigheter

Det får være nok å nevne fem.  Poenget er kirkens grunnvoll og prekenembetets mandat og fullmakter, som består under enhver omstendighet.  Det rangsnudde forhold kjennetegner den falske kirke (Åp 17 og 19:2). 

En første omstendighet gjelder «Nicenum»: Enda på reformasjonstiden var kristenhetens basis for læresamtaler de oldkirkelige bekjennelser – og især Nicenum (el Den nicenokonstantinopolitanske bekjennelse, 325/381).  Det var ikke 1500-tallet som var kirkesplittelsens århundre, men 1700-tallet.  På reformert hold opphørte Nicenums status som kristenhetens felles basisdokument for økumeniske samtaler.  Dette tap ble katastrofalt for den konfesjonelle lutherdom.  Hvordan være den gamle kirkes talerør inn i den protestantiske kristenhet, hvor Nicenums status er underkjent og ”bekjennelse” forbundet med opplevelsesmystikk og umiddelbar tilgang til Skriftens innhold på biblisistisk vis?  Problemet ble forsterket med påvirkning fra reformert hold gjennom pietisme, vekkelse, deisme, socinianisme osv.  Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelser var ikke lenger kirkefellesskapets trosbekjennelser, men bekjennelser av formalitet. 

En annen omstendighet gjelder den moderne ekumenisme (siden 1850-t).  Den kjennes på et par karakteristika, typisk for kirkefellesskap i reformerte tradisjoner (siden Zwingli, Calvin og Bucer):  Erklæringer av privatrettslig og regional karakter, begrunnet i partenes erfarte tilnærming (konvergens).  Denne legitimeringsmåte gir rom for motstridende lærdommer med status som «ikke-splittende» og av underordnet betydning.  På nestoriansk vis[4] praktiserer man «det doble bokholderi», hvor erfart enighet blir tilskrevet Gud, og faktisk uenighet satt under administrasjon i «vår kirkes orden».  I åpne konfliktsituasjoner får «ikke-splittende» uenighet overordnet betydning, mens apostelordets får status som tids- og kulturbetinget uttrykk – også kalt «det gamle synet». 

Begrepsbruk og metode gjenspeiler det sakkyndige skjønn som unngår kirkebot for vrang lære, nedfelt i rettsforpliktende dokumenter fra tidligere tider.  De består.  Medfører apostelordets lære åpen konflikt med «vår kirkes orden», må læren vike for tjenesteinstruks og regelverk, og i siste instans for den praksis som ivaretar alles beste eller det helhetlige hensyn.  Nestoriansk kirkepraksis etablerer forestillingen om en apostolisitet som fins spredt omkring i tilstrekkelig grad.  Med stor konsekvens må man legge avgjørende vekt på tjenestefellesskap, det vil si på etikk fremfor dogmatikk – på liv fremfor lære.  Slik blir kirkens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden gjenstand for stadig manipulering og fragmentering.

En tredje omstendighet er unionistisk kirkepolitikk: I kraft av «menneskelig» autoritet får reservasjoner mot apostelordets lære passere over fellesskapets prekestoler og lærekatedre.  Gjennom tilpasninger til yndlingsidèer i samtiden gjennomgår kirkefellesskapet en reduktiv læredynamikk i retning allmenreligion og magisk-terapeutisk deisme. Kirken fremstår som politisert velferdskirke, alltid på etterskudd av den enkeltes behov og samfunnet beste. 

En fjerde omstendighet gjelder uvitenheten - om kirkens nytestamentlig tro og dens begrunnelse, og om lutheraneres identifikasjon med den gamle kirke i skriftbunden tradisjon.  Uvitenheten drar fordel av forestillingen fra romantikken - om religion begrunnet i følelser og derfor en privatsak.  Med tilfeldige sitater blir Martin Luther gjort til syndebukk for all slags elendighet, og uvitende mennesker tar vrengebildene for god fisk. 

En femte omstendighet er relativismens tyranni.  Troen på individers spiritualitet utelukker bekjennelsen til Guds ord og undergjerninger i en bevitnet historie, og utelukker Jesu Kristi virksomme nærvær med allmaktsord i prekenembetets gjerning.  Den enkeltes livshistorie gis status som åpenbaringshistorie på linje med den Jesus-historie Gud har bevitnet med Jesu oppstandelse fra de døde (1 Kor 15:1-3).  Med stor konsekvens sidestiller den sekulær-liberale stat evangeliets religion med andre religioner og livssyn, alle med krav på vår respekt. 

-----

Under slike omstendigheter er kirkens evangelisk-luthersk bekjennelse en nødvendighet. Så langt jeg kan se, må de som ønsker å leve i apostolatets kirke, besinne seg på fire oppgaver:

1.      Å bekjenne i nytestamentlig mening,

2.      fremtre som apostolatets kirke,

3.      forkynne lov og evangelium til omvendelse og syndenes forlatelse, og

4.      konsolidere menighetens virksomhet på Kristi virksomme nærvær i den forsamlede menighet. 

Sistnevnte besinnelse gjelder især de innstiftelser som er unike ved apostolatets kirke: Løse- og bindemaktens embete, dåpen til Jesu død og oppstandelse - og dåpens betydning, absolusjonen i skriftemålet, og kirkens Kristus-samfunn i alterets sakrament.  

Vi lar oss ikke fjetre av omstendighetene, men søker troens glede i det store hovedunder – foreningen av Gud og menneske i Jesu person, gitt som gave: «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd», osv.  Et under var hans lidelse, død og oppstandelse, og underfulle er hans gjerninger i den forsamlede menighet.  

Vi kjenner den eneste sanne Gud ved kunnskap han gir ved den han utsendte, Jesus Kristus, slik Skriftene har sagt.  Vi kjenner Sønnen født av Faderen fra evighet, og ved ham Faderen - alle tings opphav, og Den Hellige Ånd som utgår fra dem begge - livgiveren, trøsteren og fornyeren ved Kristi ord.  Troen har «Guds rettferdighet» - har Kristus som er Oppstandelsen og Livet.  Derfor bekjenner vi «den felles kristne tro, at vi ærer èn Gud i Treènheten og Treènheten i enheten» - tre personer i èn Guddom, i herlighet og majestet like stor.  (Athan. 3-6) 

Nå skal hedninger innbys, frafalne kalles tilbake, døpte lære å leve som Guds kjære barn i Guds kirkeorden, og øve troen i gjerninger som har Guds ord og befaling for seg, enhver i sitt kall.  Vi fremstår som apostolatets kirke i skriftbunden tradisjon – uten forbehold.  Vi innbyr ikke til en ny kirke, men til Guds kirke på apostlenes og profetenes grunnvoll – hverken mer eller mindre.  Det er å være «evangelisk-luthersk», «luthersk» og «lutheraner» - for menneskenes skyld. 

E-post: kaare.svebak -alfakrøl- gmail.com

Fotnoter

[1] FC SD Om den korte fremstilling, grunn, regel osv.  Merk formuleringen.

[2] Samme.

[3] Samme

[4]    Nestorianisme (Nestorius, d c 451) kalles en form for ombyttingslære eller ”dobbelt bokholderi”-  På den ene side innordner man Jesus Sønnens person når det passer, og på den annen side skiller Jesu ”jeg” fra Sønnens ”jeg” når det passer.

Slik unngår man å forkynne at Maria var gudføderske, at Gud led og døde på korset, at Gud ble lagt i graven og oppstod på den tredje dag, og man unngår at Kristi legemes og blods sakrament er Sønnens legeme og blod.  Nestorianismens Jesus er Guds redskap i frelsesverket.  Jf «Gud og Jesus»-religionen.

Historisk sett er Ulrich Zwingli (d 1531) nestorianismens formidler og fornyer innen den protestantiske kristenhet.  Fra ham stammer den bibellesning som setter inn Jesu person når ordene sier at Sønnen led, døde og oppstod etter sin menneskenatur.  I klartekst: Det som sies om den ene natur, blir tilskrevet den person som synes passende, samtidig som man utelukker den andre natur.  Dette skillet mellom to personer personer – Gud og Jesus - praktiserer det doble bokholderi med ombytting av ”Gud og Jesus” alt etter som det passer fornuften (alleösis, av gresk allos = en annen, brukt om denne ombyttingslære.)

Videre erstattet Zwingli den personale forening med den mystiske forening (unio mystica).  Forsoningsverket er her innskrenket til Jesu person, som nå er i Guds himmel, fjernt fra oss, i samsvar med den filosofiske grunnsetning: Det endelige kan ikke romme det uendelige (finitum non hapax infinitum). 

Uten den personale forening (foreningen av Gud og mennesket i Sønnens person = inkarnasjonen), kan ikke den oppstandne Jesus være nærværende og virksom ved ytre midler i den forsamlede menighet, og Den Hellige Ånd kan ikke da være troens allmektige skaper i mennesker som hører Kristi ord opplest el forkynt.  Altså må Guds universelle nåde være innskrenket til dem som føler forsoningen (el Jesus) i hjertet, og Kristi legemes og blods sakrament være innskrenket til verdige nattverdgjester i kraft av deres ”nattverdfeiring”. 

Denne snusfornuftige bibellesning kommer til uttrykk i autoritær bibelbruk etter innfallsmetoden, og i suggestiv retorikk med appeller til tilhørerne om ”overgivelse”, ”standpunkt for Jesus” osv.  Denne loviske åndelighet forkynner et annet evangelium og en annen Kristus enn gudmennesket Jesus, lovens oppfyller og alles stedfortreder, her nærværende og virksom med sitt skapende ord over fremsatt brød og vin.  En annen ånd er her virksom.  I sentrum står menneskets medvirkning i frelsen.  Virkningene befester en forvrengt og forfalsket kristendom, gjennomsyret av fariseisk overtro på menneskets evner og muligheter for Gud.