Eyvind Skeies salmeskatt

Det er lys der jeg går. Salmer og dikt i utval 1972–2021, 

Eide Forlag 2021

en artikkel om boken

Denne bokomtalen avsluttes med noen kritiske perspektiver. Likevel vil jeg forsvare overskriften. Skeie er en unik salmedikter og vil etterlate seg mange skatter, både for fellessang, høytlesning og stille meditasjon. Gjennom hele sitt voksne liv har han syslet med poesi, og salmesjangeren har vært hans spesiale. Han har vært i det ‘rom’ som preges av kristendommens kilder og av troens kamp, lengsel og glede. Han både tiltaler og tolker menneskets vilkår og livsvandring, og finner ord, begreper og rytme som treffer oss på dypet. Han må ha hatt en uslokkelig trang til å kaste kristentroens overlys over det livet vi lever. Han tar hjertenes smerter, lengsler og håp med for Guds ansikt. Og kirkens gudstjeneste, kirkens handlinger og fellesskapet i kirken er aldri langt borte. For der lyder sangen:

«Det fins en sang som aldri stanser  

før hele verden er blitt ny.» (12/3)

^{(Noen ganger viser jeg – som her – til datoer. Der kan leseren finne igjen uttrykket/sitatet/temaet som jeg refererer, enten i salmen/diktet eller i Skeies egen kommentar.)}

En formens mester

Mange skriver konfirmasjonsanger ol. til familiær bruk. Ofte får disse sangene noen flaue enderim. Skeie holder seg også oftest til enderim, men hans språkverden og kreativitet er stor nok og ‘varm’ nok til å finne treffende og meningsfulle uttrykk. I så måte ligner han på Petter Dass og H. A. Brorson. Rimene blir ikke påtrengende. 

Han makter også balansen mellom nye formuleringer og respekten for bibelspråk og for det etablerte salme- og bønnespråk. Han har en uvanlig sterk evne – og en bevisst vilje – til en samtidsnær poesi som kan røre ved vårt indre liv samtidig som den er forankret i tro og tradisjon.

Noen ganger våkner leseren av originale tanker og metaforer som kan ha link til kjent begrepsbruk (‘nådens mildhet’, ‘nådens kraftfelt’). Andre ganger treffes vi av mer uvanlige begreper (‘lukkes inn i en livmor’ (17/11), ‘tynn hinne’ (31/5), ‘angstens klo’, ‘erindringskraft’, ‘tankefengsel’, ‘vanestengsel’, ‘grådig råvarejakt’, ‘forbanne tidens elv’ (2/11), ‘fortau og kafé’, ‘dem som lengter i vår by’ (12/5, 10/19), ‘steinhoggermester’ (19/5). 

Som avdanket Birkenløper falt jeg for salmen for 23/2:

«Fjellets endeløse vidde åpner seg for meg.

Mykt glir skien over snøen. Gud, jeg priser deg.

Takk for lyset, takk for fjellet, takk at jeg kom hit.

til en kjent og annen verden, grenseløs og hvit.»

Temaet ‘hvithet’ forfølges så på tradisjonell vis, men likevel med en unik friskhet: Jesus på forklarelsens berg, Jesus som Guds lam og Jesu utgang fra ‘gravens mørke grotte’ skildres. Sisteversets formuleringer ‘Rød er skylden. Hvit er nåden. Rens meg ved ditt blod’ minner om Brorsons ‘store hvite flokk’. 

Skeie har kjempet med temaer og strofer for å være ærlig om livet. Dette avspeiles i begrepsbruken. Han er godt kjent med «troens nullpunkt» og «menneskets nakne rop». Dette vil nødvendigvis også luke bort en del fristende romantiserende uttrykk.

Salmene har oftest en god og lesbar rytme, og versene er i antall stavelser parallelle slik at komponister (ofte fremragende komponister som Sigvald Tveit og Egil Hovland) har kunnet lage sangbare melodier.

Skeie har flere ganger hatt barn som medarbeidere og/eller målgruppe . Det har trolig gitt ham en viss lekenhet i noen av strofene. Både barn og folk som ikke er ‘inside’ med kristen språkføring, kan henge godt med. Men metaforene er mange i produksjonen, og noen av dem krever en stille ettertanke.

Flere tekster er skrevet på bakgrunn av konkrete utfordringer han har fått (om bidrag til kirkejubileer, musikkspill med konkrete tema, kasualia i venners liv som bryllup og begravelser osv.). I kommunikasjonen har han sikkert hatt for øye mennesker med et nokså fjernt forhold til tro og kirkeliv. Dette har trolig preget både form, ordbruk og tematikk.

Men han er ikke redd for å alludere til bibelfortellinger og kirkelige tradisjoner. I så måte følger han i Grundtvigs fotspor. Som for salmediktere flest har uttrykksmåter i Salmenes bok bydd seg fram som stadig aktuelle.

Innholdsmessige motiver

Skeie er en kirkens mann, og bokens salmeutvalg følger kirkeåret. Den kan faktisk brukes som andaktsbok. Dermed spiller også høytidene og søndagen en stor rolle.

Adventstiden, med Jesu inntog i Jerusalem, og julen, med inkarnasjonen, presenteres med levende barnevennlig stoff og kjente metaforer (palmegrener, stjerner, engler osv.) Salmen Tenn lys som fikk så stor omtale før jul, er plassert som nr. 2 i boken (2/12). Begrepet ‘lys’ i boktittelen spiller en stor rolle i hele salmeproduksjonen. Det er jo et hyppig brukt begrep i Bibelen, for så vidt også i religionshistorien.

Inkarnasjonen og Jesus som nyfødt er til stede i mange salmer (særlig vakkert uttrykt 28/7). Påskebegivenhetene har også stor plass. Det gjelder både langfredag og påskedag. Inkarnasjonen og Jesu død/oppstandelse er gjennomgangstoner rent teologisk, og apostlenes forkynnelse om Jesu frelsesverk klinger med i begrep som Guds lam, offerlammet, naglemerkene, forsoning, soning (16/10, 18/11 mm).

Et dominerende motiv, trolig det sterkeste, er håpet. Ofte har det (som i NT) direkte kontakt med Jesu oppstandelse. Langt sterkere enn i tidligere sang- og salmeskatt er håpets fokus jordens forvandling, en ny jord, en ny verden (20/8, 30/11 osv.). At hele skaperverket skal framstå nytt, er klart i Bibelen, og dette gjennomsyrer Skeies håp. Eksemplene er legio. «Visst skal våren komme.» Ordene han tyr til, kan være lekende og lette som i den gripende sangen om Jesus som i evigheten møter oss som vår bror (fra «Det gode landet», 10/5).

Den enkelte kristnes personlige håp veves inn i disse trosforestillingene. Vi er på vei tilbake til paradiset, vi vil oppleve det ‘uskapte’ lys (1/6), det som var der fra evighet. 

Som i Landstads begravelsessalme Jeg vet meg en søvn i Jesu navn regner han med at vi er hos Gud i døden. Det garanterer for at vi vil erfare den nyskapte verden. I salmen for 17/3 har kroppens oppstandelse kommet gripende til uttrykk (liksom i Landstads salme). Men noen ganger blir formuleringene svært diffuse, slik også i denne salmens sistelinje (om å ‘gå opp i lys’). 

Begrep som lengsler, drømmer, paradis, engler og mysterier hører med i Skeies ordskatt når pilegrimsvandringen skildres. Han har nærmest innført ordet ‘drøm’ i kirkens språk. Uttrykket har ulike nyanser. Det kan dreie seg om Guds egne drømmer (skaperdrømmer, 3/7, 29/11), og det kan dreie seg om vår drøm om en ny verden eller drømmen vi personlig har om noe vi håper på. Bruken av denne ordskatten i Skeies diktning gir flere eksempler på antydningens kunst, det er nok også tilsiktet. 

En pinsesalme tar utgangspunkt i lengtende storby-mennesker. Her merker vi også Skeies egen lengsel, lengselen etter å møte dem med salve for sårene og trøst for tårene (12/5).

Sammen med håpet – og ofte i dialog med håpet – møter vi sterke tekster om sorg, død, dødsleier, vemod, smerte og savn (24/10, 27/10, 6/11, 7/11, 20/11 mm). Skeies egen innlevelse tar oss med inn i smerten. Vi lærer sorgens rom bedre å kjenne. Han gir oss ord å bruke om våre livssmerter. I utvalget for oktober og november spiller dette en stor rolle. Kommentarene hans dveler noen ganger ved konkrete dødsleier som bakteppe for salmen. Vi er på vandring gjennom tiden (17/10), vi opplever ofte Gud som en skjult Gud, og bønnen kan bli et stille rop: «Berør meg med din taushet» (13/11). Han gir også rom for religiøse menneskers diffuse forestillinger (13/10):

«For snart skal dette spinkle jeg få vinger

og fly blant stjerner ut mot det som er 

den store og uendelige gåte,

som nå med ett har kommet meg så nær.» 

‘Sjelens vinger’ aktiveres og kroppen blir liggende stille tilbake (v. 4). Hans gamle lærer ved MF, Erling Utnem, ville nok ha reagert på dette. Uttrykkene ville nok også ha blitt avvist av Landstad. Han endte aldri med det gåtefulle. Hos ham er den troende sjelen etter døden ‘…hos Gud i himmerik og sorgene sine glemmer.» Salmen er fra 2013, kanskje et signal om at Skeie med tiden har våget seg frampå med mer ‘svevende’ uttrykk.

Også temaet selvmord berøres, i en av tekstene på en gripende, men forståelig dunkel måte (26/8).

Verdensflukt tar han direkte oppgjør med. I en viss motsetning til pietismens pilegrimsforkynnelse uttrykker Skeie ofte dans og jubel over skaperverket og skapergavene vi har fått. I forlengelsen av dette har han flere salmer som er innom tema som klimasak og naturvern (20/6, 11/7, 5/11). Han avspeiler beundring og glede over naturen. Verdensnærheten avspeiles også i fokuset på vår menneskelige kultur slik den trer fram i storbyene og på torgene (10/10).

Sosialetiske tema, fattigdom og urettferdighet spiller flere steder en rolle. Skeie maner til et liv i omsorg for nødlidende (21/7). Trolig med Matt 25 i tankene lar han flere ganger Jesus møte oss i de fattiges og undertryktes blikk. Undertrykkere skal måtte «bøye sin nakke».

I Skeies første tid som prest (i Troms) spilte Børre Knudsen en stor rolle for ham. De syslet begge med salmeskriving, og Børre Knudsens utfordrende språkbruk, gjerne med GT-motiver, satte spor hos Skeie. Dette førte også for Skeie til tekster som avspeiler respekt for barnet i mors liv. Salmen plassert på 20/10 er fra 1976, altså fra denne tiden, og er en av hans sterkeste tekster. Den alluderer til Salme 139 og til Jesu tid som foster. I kommentaren etterpå diskuterer han med seg selv hvorfor denne salmen ikke ble tatt med Salmeboken (den sto i Salmer 1997).  «… kan den oppleves som krenkende for kvinner som har gjennomgått abort?» 

Kirken og gudstjenesten spiller en meget stor rolle i salmene. Sangen om kirkeskipet appellerte underlig nok sterkt til meg tross min lavkirkelighet. Den er velgjørende i sitt dogmatiske innhold. Her står ‘Guds apostler på vakt’ (6/10/). Sakramentene, ikke minst nattverden, dukker stadig opp. Det gjelder både i salmer som er ment for dåp og nattverd, og i salmer der nattverdmotiver spilles inn uten å være hovedmotiv. 

I sine salmer for barn ønsker han å ‘føre dem inn i noe større’ (18/6). I dette lys betegner kanskje barnesangens uttrykk ‘himmelens brød’ nettopp nattverden.

Dette er, om ikke bevisst, en tyngdepunktforskyvning – i alle fall sammenlignet med Sangboken, men også i forhold til store salmediktere som Brorson og Landstad. (Spørsmålet er likevel hva en skal tenke om den bredkirkeligheten som tekstene kan tolkes som uttrykk for.) 

Skeies interesse for middelalderen og kristningstiden uttrykkes bl.a. i tekster til musikkspill om helgener, som St. Sunniva og St. Hallvard. Kontakten med de ortodokse kirkene i Aserbajdsjan og Egypt dukker opp flere steder. Og ‘reisene’ gjennom eldre kirkehistorie har gjort ham fascinert av – og lydhør for – katolsk kirkekunst og for jomfru Marias plass i kristendommen (22/8, 15/8, 16/8).

I senere tid har forfulgte kristne vunnet Skeies oppmerksomhet (jf. salmen til 23/5). Gripende er teksten om en ‘sang som stiger fra det dype’, ‘fra jordens minste små’, ‘den hemmelige sangen’. Kommentaren under salmen setter teksten i forbindelse med Skeies møte med kristne i Egypt (29/6).

Med 366 salmetekster i boken er det umulig å fange inn alle viktige innholdsmomenter i en enkelt artikkel. La meg bare få understreke at Skeie (som omtaler sin egen lave interesse for pensum under teologistudiet, 8/11!) framtrer som teolog med god kjennskap til bibel og teologi-historie. Samtidig har studier i filosofi og estetikk utvidet det spekteret han boltrer seg i. Og samspillet med andre aktører om store prosjekter for offentligheten (f.eks. i NRK) har nok betydd mye for innsikten i tidens ‘livsfølelse’.

Det er trolig mulig å se en utvikling hos ham, selv om hovedmotiver og tilhørende ordskatt finnes allerede fra 1970-årene av. Han innfører (i en salme fra 2019) ord fra pedagogikken og filosofien, f.eks. ordet ‘bekreftet’ (2/8). Han mener også selv at slike studier har påvirket ham. Flere steder aner vi en ‘gjæring’ med språk og tematikk som har fulgt ham gjennom årene. 

Skeies prinsipptenkning

I noen av kommentarene deler han med oss noen ‘samtaler’ han har med seg selv. Salmesjangeren krever stadig tilbakevendende refleksjoner.

Han omtaler sin egen leting etter språk som kan fungere i salmer for vår tid. Den som har ambisjoner om å gi nye ord og begreper til kirkens liturgi, forkynnelse og sang, må ikke stivne i en bestemt måte å formulere budskapet på.

Men Bibelens språkunivers har vært normgivende for ham i tekstarbeidet, sier han (3/6). Samtidig hevder han altså at salmesjangerens språk hentes fra rommet mellom forkynnelsens mer tydelige tale og sjelesorgens lyttende holdning (4/7). Det forklarer nok noe av det jeg etterlyser senere i artikkelen. Flertydighet og en spørrende holdning hører poesien til (21/7, 17/8). Det har evne til å «få ordene til å vibrere og hjelpe leseren til å se verden med et annet blikk» For «menneskesinnet trenger noen ganger dunkle bilder framfor klare ord» (23/11). Det skal alltid være «noe gåtefullt tilbake som vibrerer i salmens toner og ord» (6/6).  Derfor har han trolig noen ganger bevisst tydd til diffuse begreper. For ikke alt skal tegnes med for bastante streker. Uttrykk som vår «bleke drøm om paradisets hjem» (2/11) er typisk. 

Det samme er den innfølende holdning han ønsker å ha til urolige sjeler. «Min lengsel er en fremmed fugl som aldri finner ro» (29/5). I omtalen av kollega Svein Ellingsen understreker han at Ellingsen har vært meget varsom i omtalen av håpets innhold i sangene sine. Skeie har selv hatt en langt større frimodighet, men språkbruken er ikke svært konkret. (Jf. ordet ‘drøm’.)

Rollen som kampmann for kirkens dogmer og Skriftens lære passer tydeligvis ikke for Skeie. Han styrer stor sett unna kontroverser i sine kommentarer. Han omtaler et par ganger Gud som mor (14/10), men er ellers, både i salmer og kommentarer, taus når det gjelder en del nyere debatter i samtiden (f.eks. om samliv og kjønn). Hans tenkning om natur, klima, fattigdom og rettferdighet kommer derimot tydelig fram.

Døv for røster som kjemper for lærespørsmål, er han ikke. Men som salmedikter synes han nok at en mykere profil passer bedre. «Utfordringen for alle som arbeider med språk i kirken, er la dogma være båret av doxa og la doxa være fylt av dogma» (30/4). Doktriner skal altså utfoldes i lovsang, i samspill med det som rører seg i menneskehjertene. 

Kontakten med mennesker som hører til i andre kristenmiljøer, eller som har andre idealer for sangskatten, skimtes noen få steder. Han skriver om den nye globale lovsangstradisjonen blant de unge og verdsetter tilbedelsen som dominerer der. Karismatisk kristendom er han lite i kontakt med. Bedehuset og ‘klassisk’ norsk vekkelseskristendom er innenfor horisonten. Han kan sitte og spille sanger fra Melodiboken, forteller han. Han understreker også det positive i denne sangskatten (verdien av inderligheten), men mange sanger opplever han som fremmed for sin egen troshistorie. «Mange eldre vekkelsessanger representerer en flukt», sier han, og kan være uvanlig krass i møte med et pilegrimsideal der utfordringene fra ‘verden’ ikke får kalle folk til hverdagsnær innsats (26/11). Så godt som aldri nevner han viktige sangforfattere fra dette miljøet, som Sandell, Bjerkrheim, Reigstad og Orheim. (Disse synger forøvrig ganske ofte om ‘kvardagskristendom’.) 

Heller ikke impulser fra eldre salmediktere i vår lutherske tradisjon (Gerhardt, Kingo, Brorson, Blix) synes å spille noen rolle. Kontakten med keltisk, koptisk og katolsk salmetradisjon dukker derimot opp flere steder – som vi alt har påpekt. Her har han hentet inspirasjon. Luther og vår lutherske kirke nevnes i positive ordelag, men Skeies økumeniske profil gjør trolig at han ikke betoner sin takknemlighetsgjeld til Luther (ut over å understreke sin plass i søndagens gudstjeneste i Den norske kirke). 

Hvilke miljøer og personer som kan ha vært til inspirasjon for en salmedikter, kan ikke fullt ut plassere ham som teolog. Men det forteller noe om hans ‘reise’ i det kirkelige landskapet.

Samarbeidet med sentrale kulturpersoner og institusjoner om diverse musikk-spill mm. har også selvsagt preget flere salmer. Vi aner at han setter disse kontaktene høyt, og at de har gitt ham unike muligheter til å løfte kristentroen inn i det offentlige rom. 

Kanskje skulle jeg ønske at han hadde hatt mer kontakt med misjonsfolket! Den velformulerte misjonssalmen for 26/5 ville mange ha ‘falt for’. Den spiller på uttrykket «Hvor fagre er deres føtter som forkynner fred» (se Jes 52,7). Tilsvarende sterk er misjonssalmen om Jesus som eier riket, makten og æren (13/10). Men kvantitativt har misjon liten plass.

I kommentarene berører han flere steder sekulariseringen og religionsmangfoldet. Hans egne innlegg under debatten om bruken av Tenn lys (i NRK før jul) var kanskje typisk. Her framsto han myndig, for en av hans mest kjente tekster ble misbrukt og tatt ut av sin kristne referanseramme. Men også her kombinerte det han hadde på hjertet, med omsorg for aktører som hadde bakgrunn i andre trosforestillinger enn ham selv.

Personlige glimt

Noen gløtt inn til det helt personlige dukker opp i kommentarene, især i oktober og november. Han omtaler oppveksten sin på Askøy hvor faren var prest. Han lærte ham å bli glad i liturgien, men tilhørte en generasjon som ikke ga omfavnelser og klemmer.

En periode i oppveksten var han utsatt for mobbing. Som mange andre kjenner Skeie mørke skyer som kan prege psyken uten at årsaken er tydelig. Men han vet at erfaringer fra barneår setter spor i sjelen – på godt og vondt. Hvert menneske ‘bærer på en ensomhet i sitt hjerte’ (30/6), kjenner ‘sjelens mørke natt’ (26/10). «Menneskesinnet har sitt mørke så vel som sitt daggry» (22/10), og dette er nok bakteppe for hans sterke konsentrasjon om Gud som lys, om håp og glede.

En enda større plass i dette bakteppet har døden (se ovenfor). Skeie omtaler flere dødsleier, og flere tekster har blitt skapt i sorgens rom (23/10).

Han forteller også flere ganger om sine vandringer i naturen – både her i Norge og ute i verden. Han reflekterer mens han vandrer, og evner tydeligvis å la det han sanser, bli med til skrivepulten. 

For leseren er det berikende å få slike glimt inn i det personlige. Men privatlivet bretter han klokelig nok ikke ut.  

Refleksjoner og etterlysninger

Mange eldre salmer har tett kontakt med bibeltekster/søndagstekster, jf. Blix «Kva tykkjer du om Jesus Krist» og Landstads «Jeg løfter opp til Gud min sang». Skeies bok er lagt opp som en andaktsbok hvor hver salme følges av en kort kommentar og et bibelord. Noen ganger er kontakten med bibelordet nokså perifer, det svekker bokens rolle som andaktsbok. Heldigvis har mange salmer tydelige allusjoner til bibeltekster – uavhengig av bibelordet under kommentaren.

Men her kommer likevel min viktigste etterlysning: En sterkere kontakt med bibeltekster om omvendelsen, rettferdiggjørelsen – og fortapelsen. 

I mange innbydende ord fra Jesus om evig liv er fortapelsens mulighet et uro-element, f.eks. i Joh 3,16. Og i mange av lignelsene sine taler han rystende om det store skille som kommer. Dette gjelder også en lignelse Skeie henspiller på, at Jesus skal «samle alt når det er høst» (13/7). Men Skeies tekst utdyper det ikke. 

«Ingen av dem som er elsket av Gud, kan gå tapt», skriver han et sted (11/7). I Jesu munn gjelder dette «de sauer som hører hans røst» (Joh 3,28–29). Skeie vegrer seg tydeligvis for å antyde at noen kommer til å gå fortapt. Er det salmesjangeren og den lyttende holdning (4/7) som gjør at han vegrer seg? Eller er det en (for vår samtids teologi) varsom, men tidstypisk universalisme som slår igjennom? 

NT (og katekismen) lærer utvetydig at frelsen gis til alle som tror. Frelse uten troen på Jesus er det aldri tale om. Heldigvis trer dette fram også hos Skeie, men forsiktig og ofte indirekte. I en salme fra 1977 heter det (8/11):

«Snart får jeg se din herlighet.

Vær lovet du, i evighet.

Og engang på den nye jord

skal de som tror 

få ditt herlighetsbilde igjen.»

Ikke den mest lyriske salmen kanskje, men her tydeliggjøres noe som demmer opp mot universalismen. Flere salmer har nok uttrykksmåter som skal tolkes innenfor denne rammen, men de er ofte ikke helt entydige. I den originale pinse-visen Jeg synger om en malermester er profilen tydelig. Når Ånden får herliggjøre Kristus på korset, skapes troen. Her møter vi bedehusspråk av beste merke:

«Han (malermesteren, Ånden) 

risser opp en tornekrone for det som en gang måtte skje

da Jesus skulle alt forsone og dø på forbannelsens tre.

Så tar han fram de gylne farger, da stråler hans motiv!

Ja, når du har sett Helligåndens portrett, da har du evig liv.»

Slik ser vi at kallet til omvendelse indirekte kan sies å ligge i flere tekster. Kirkens oppdrag er å forkynne gledesbudskapet. Derfor: «Kom tilbake» (22/6)! Skeie vil tydeligvis lokke på mennesker i gråsonen uten å presentere et direkte uttrykt enten/eller. Frafall fra dåpspakten, som spilte så stor rolle i folkekirkenes vekkelser og hos deres salmediktere, er i alle fall lite framtredende. 

Andre trosartikkels ord om dommen, som avspeiles så tydelig og ofte i NT, tematiseres derfor heller ikke ofte. I salmen for 29/11 (fra 1978) lyder det rystende ord om dommen. I en kommentar siterer Skeie meget alvorlige ord fra en samtale med Ole Sæverud. Men altså: Det alvor i domsforkynnelsen som har preget mange vekkelser – fra døperen Johannes av – (og som avspeiles i disse vekkelsenes sangskatt) preger gjennomgående ikke Skeies tekster. Jeg har forståelse for varsomheten i formuleringer, men her savner jeg en større tydelighet selv om (eller kanskje nettopp fordi) mange innen kirken opplever den anstøtelig. 

Men Skeie kan også tematisere skillet mellom kirken og verden på en direkte måte. Guds menighet er ikke identisk med menneskeheten generelt. Vi skal kalle våre søkende medmennesker inn til menigheten, Guds tempel, som et tilfluktssted (30/9).

I en salme, inspirert av en kristenleder i Egypt, skriver han (18/11):

«Du er mitt barn, hva mere kan jeg si? 

Jeg tok din skyld, og du skal være fri.

Jeg er i lyset bak den dunkle sky.

Jeg er i natten og det bleke gry.»

Dette er sterke og varme utsagn når adressaten er troende mennesker som kjemper i anfektelse. Men begrepet Guds barn er i NT i hovedsak forbeholdt dem som a) ikke bare er skapt i Guds bilde, men b) også gjenfødt til det levende håp. Altså: Igjen en forsiktig etterlysning fra min side. Og veien til panteisme er ikke lang i de to siste linjene, selv om poeter må ha lov å boltre seg litt i dunkelheten.

Tilsvarende varm og vakker er innbydelsessalmen på 24/2. Også her er det korset som har ‘satt himlens dør på klem.’ Umiddelbart frydet jeg meg over alle versene. Ved nærmere ettertanke tenkte jeg likevel at universalismen likevel ligger nær. For ‘den oppstandne skal bære deg og alle hjem til Gud’. 

Både i Bibelen og i salmehistorien spiller djevelen en stor rolle. En dimensjon ved forsoningen er forløsningen fra «dødens og djevelens makt». Luther betonte ofte kamp/seier-motivet, både i omtalen av forsoningen på Golgata og i omtalen av det enkelte menneskeliv. («Er verdens fyrste vred …» «Et Guds-ord kan ham binde.») Og Brorsons unike «Guds sønn har gjort meg fri» tematiserer ‘Satans tyranni’ allerede i den andre linjen. Dette er motiver som Skeie ikke trives med, i alle fall ikke i salmesjangeren. Uttrykk som ‘mørke’ og  ‘mørkets makt’ er derimot tydelig til stede. Men i Skriften omtales djevelen som en person. Han er ‘den onde’. Noe blir borte om en begrenser ordbruken til ‘det onde’.

Det samme gjelder det vi gjerne kaller arvesyndslæren. Innholdet i det paulinske begrepet kjødet, slik det brukes i Rom 7 og 8 og i Gal 5, er tematikk som sjelesørgere stadig møter. Saken bak uttrykk som frelsesvisshet, anfektelse, fortsatt syndighet og rettferdiggjørelse viser igjen og igjen sin aktualitet. Skeies tekster er oftest ikke siktet inn mot denne siden ved troens kamp. I alle fall ikke tydelig.

…

Jeg kjenner inni meg en motforestilling mot å skrive det jeg her etterlyser. For ingen mestrer vel å finne hjertespråk og anvendbar poesi for hele troslæren. Og etterlysningene er ikke uttrykk for at det jeg etterlyser, er helt borte. Det jeg er ute etter er vel egentlig en tydeligere tale på noen sentrale temaområder. Og jeg gjør det av to grunner:

a) Skeies produksjon er så omfattende at en andaktsbok med tekster av ham absolutt er på sin plass. Men i den grad den vil spille en rolle som andaktsbok, spør jeg om ikke rettferdiggjørelsen og tilhørende tema burde spilles tyngre og tydeligere inn. Rettferdiggjørelsen er ‘den artikkel hvormed kirken står eller faller’. 

b) Skeies sterke fokus på livsvandringen og håpet har løftet fram viktige og forsømte tema. Men talen om jordens forvandling og håpet ville ha fått en bedre bibelsk balanse om enkeltmenneskets omvendelse og frelse hadde blitt klarere tematisert (jf. Rom 8,1 og 34).

….

Det er ikke for mye å si at Skeie er av vår tids store kristne kulturpersonligheter. Boken inneholder et utvalg av det han har skrevet, og den underbygger manges sterke ord om ham som kunstner og kommunikator. Han har hatt og har et stort nedslagsfelt. Og perlene i produksjonen hans er mange, det gjelder sikkert også mange av de tekstene som ikke er med i denne boken.

Å anmelde kristen kunst er ingen enkel øvelse, det har jeg nå oppdaget. Men siden kunstneren Skeie ønsker å fremme kirkens tro og tilbedelse, må det være riktig både å avspeile takk og beundring og samtidig legge salmene hans inn under det overlys som ligger i dogma, ikke bare i doxa. Det har han nok selv forståelse for – selv om han noen steder måtte være uenig, og selv om jeg kan ha kommet i skade for mangelfull presentasjon eller misvisende vurderinger her og der. 

Av Egil Sjaastad

Dosent emeritus, FIH