Fader vår - moder vår?

"Så skulle det i vår tid være avgudsdyrkelse å tro på Gud som mor?" Et innlegg av en kvinnelig teologistudent setter saken på spissen med dette retoriske spørsmål.

Flere argumenter mot en oppfattelse av Gud som "kun" Far: "Gud rommer selvfølgelig begge aspekter. Gud som Mor og Gud som Far er også to sider av samme sak". Et innlegg konkluderer friskt med: "at Gud dermed for evig og alltid må tvinges inn i en farsrolle som eneste mulighet har ingen teologisk eller Bibelsk holdbarhet. Det vitner kun om vår høyst jordiske og snevre iaktagelsesevne og en konserverende trang til subjektiv grensesetting. For Gud er Gud og ikke mann."

Det er ikke vanskelig å være enig i at vår iaktagelsesevne er høyst jordisk og subjektiv. Det er nettopp derfor det er klokest å holde seg til den åpenbaring Gud har gitt av seg selv, i stedet for å prøve å legitimere vår tids feministiske idéer ved å presse dem inn i bibeltekstene.

Kvinnelige egenskaper - mor

Det er forskjell på at Gud også har kvinnelige egenskaper, og å kalle Ham for Mor! Jesaja 49,15 og 66,13 taler om at Gud er å ligne med en mor i hennes omsorg for barnet sitt. Jesus illustrerer Guds omsorg for Sitt folk med bildet om hønemor som samler kyllingene under vingene sine (Matt 23, 37). Disse tekstene taler om at Gud bar en slik omsorg for sine barn som en god mor har for sine barn. Det samme kan sies om en mann som viser en slik omsorg for sine ham, uten at han skifter kjønn av den grunn. Bibelen beretter om at Guds egenskaper er av både mannlig og kvinnelig karakter. Gud omtales aldri i Bibelen med navnet "Mor", derimot kalles Han faktisk for "evig Far" i Jes 9, 6.

Når det derimot gjelder Farsnavnet i Bibelen, så er det noe annet. Når Jesus kaller Gud for Far, og ber oss også om å gjøre det - så skal vi gjøre det! Å be til "Moder vår" er direkte opprør mot Jesu ord og Guds åpenbaring av seg selv! Gud presenterer seg med navnet "Far", da kan ikke vi gi ham et annet navn! Å kalle et annet menneske for noe annet enn det han eller hun heter, vil føre til at vedkommende ikke svarer på henvendelser - og bli tatt ille opp når det blir oppfattet. I forhold til Gud er dette en langt alvorligere sak som kan føre mennesker vekk i fra Gud.

På kvinners vis

Når det i et avisinnlegg heter at "Jesus seirer over det onde på kvinners vis", så kan man selvsagt definere det slik - men det er sterkt misvisende. Jesus var mann, og han handlet som en syndfri og fullkommen mann. Han handlet ikke på "kvinners vis", hans kjærlighet er like langt fra det vi forbinder med menns som kvinners vis i vår falne verden. Menn og kvinner har forskjellige måter å få sin vilje igjennom på, de er begge temmelig fjernt fra Jesu kjærlighet. Kvinner har derfor ikke "mer greie på det som veier tyngst i Guds husholdning" som en skriver. Overfor dybdene i Guds frelse står både mann og kvinne like fjernt - vår felles menneskelige natur strider imot. Når det gjelder Jesu kjærlighet, så bør vi kanskje merke oss at mennene har fått en klar formaning om at den er et ideal for mannen. Å kalle Jesu kjærlighet for typisk kvinnelig er derfor ikke i overensstemmelse med Skriften.

Gud valgte å bli menneske som mann - en kan selvsagt få lov å ønske at det hadde vært annerledes - men vi er nødt til å forholde oss til det Gud av sin egen frie vilje har valgt å gjøre. Vi kan ikke utfra "vår høyst jordiske og snevre iaktagelsesevne" oppføre oss som om Han ikke har gjort dette bevisst!

Menigheten - kvinnelige termer

Både Det gamle og Det nye testamente taler om Guds folk, menigheten i kvinnelige termer (Esek 16, Hos 2, Gal 4,26, Ef 5,25ff, 2Joh 1, Åp 19,7f). Gud omtales med mannlige termer. Om en skulle følge feministene og kalle Gud for "Mor", må store deler av Bibelen omskrives - hvilket vi også ser forsøk på i vår tid.

Dette knyttes gjerne til Maria, Jesu mor. I et innlegg nylig kunne vi lese at "etter unnfangelsen var mor og barn hel Gud og helt menneske, hun og han - Gud og oss …. Vi tenker på Gud som mann. Og glemmer Maria. Glemmer at Gud også er hun". Vi lutheranere har nok vært for forsiktige med å ære Maria. Hennes lydighet mot Gud står som et lysende eksempel til alle tider. Underet som skjedde i hennes kropp, er uten sidestykke i historien. Men vi må ikke i iver etter å ære Maria, gjøre henne til noe hun ikke er. Hun er Gud-fødersken, men barnet i henne gav henne ikke guddommelig karakter. Hun var og ble et menneske som trengte den samme frelse som alle andre mennesker, og nettopp dette faktum understreker inkarnasjonens under! Å gjøre Maria guddommelig er å fornekte inkarnasjonen.

All usannhet som slår an, har et snev av sannhet i seg. Slik er det også med den feministiske teologi som vil gi Gud navnet "Mor". Den har helt rett i at Gud selv ikke er et kjønnsvesen. Hans selvpresentasjon i 2Mos 3,14 som "Jeg er" viser det med all tydelighet. Men også hans klare valg av mannlige navn. Både Faderen, Sønnen og Ånden omtales i hankjønnsformer. Dette står i klar motsetning til de hedenske naturreligionene som israelittene var omgitt av. Kampen mot kvinnelige guddommer var sterk både i Det gamle Israel, og i de første kristne menigheter i Romerriket. Bibelens folk skilte seg ut ved at Bibelens Gud presenterte seg som en person hevet over menneskenes kjønnsdeling. Når feministisk teologi i dag vil presse menneskelig kjønnsdeling inn i gudsbegrepet, er det å gi tapt for menneskelagde religioner. Det er bevisst brudd med Guds selvåpenbaring å kalle Gud for Mor.