FAMILY

I hele vårt nå 25 år lange gifte liv har jeg levd med at min mann reiser mye i jobben. Svært ofte har bestemmelsesstedene på reiseruten vært byer og land jeg kun kjenner av navn, eller som jeg kun kan plassere geografisk etter at vi har «tatt en tur på kartet». 

Vi har hatt en fast avtale alle disse årene om at i det øyeblikk hjulene stopper på rullebanen sendes en sms hjem. Det er ikke alltid jeg vet nøyaktig tidspunkt for forventet landing, men idet jeg hører mobiltelefonens varslingssignal, kjenner jeg i hver nerve i kroppen hvem det gjelder. Og jeg drøyer aldri med å åpne og lese hans hilsen: «Landet i Astana», og en uke senere: «Halfway home, Istanbul now.»

Når barna er ute og reiser på egenhånd gjelder også avtalen om å gi livstegn fra seg, men det hender den glemmes. Da går mor rastløs rundt, sukker bønner om beskyttelse og griper eventuelt til slutt selv telefonen – til tross for at jeg er redd for å mase – og taster et spørsmål til den glemsomme for å få bekreftelsen jeg er ute etter.

Denne intense oppmerksomheten må selvfølgelig tilskrives våre nære familiebånd. Jeg vil gjerne vite hvor mine nærmeste befinner seg. Og når de søker meg med informasjon langt der borte fra et sted, er jeg umiddelbart oppmerksomt og ivrig lyttende.

Som kristen er jeg også del i en familie. Det har Jesus selv gjort meg oppmerksom på – «For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor» (Matt 12,50). Jeg har brødre og søstre spredt rundt i hele verden, men må innrømme at jeg ikke har vært spesielt bevisst eller oppdatert om disse kristne søsknene før i senere tid. Ikke før jeg begynte å lese de mange meldingene som kom fra dem – i avisartikler og bokform. Da gikk det sakte, men sikkert opp for meg at mine kristne brødre og søstre er familie og ikke mennesker jeg kan velge om jeg vil forholde meg til. Det kan vi jo ikke med familie, da familie er en relasjon vi blir født inn i.  

Jeg har tatt meg mange turer på kartet de siste årene. Farid har sendt meg melding fra Syria, Azzam fra Somalia. Jeg har mottatt beskjeder om Mina Karim som var «halfway home», og også blitt underrettet om at hun har nådd sin endelige «destination» – dit jeg selv ber om en dag å få komme.

Kan jeg velge vekk disse meldingene? Kan jeg la være å sjekke hva anliggendet gjelder når jeg registrerer at en ny melding kommer inn? Er det greit at jeg sletter denne meldingen fordi jeg synes det er så ubehagelig med alt maset om vanskeligheter og brutaliteter – jeg vil heller fokusere på noe positivt?

Det er selvfølgelig ikke greit. Jeg kan ikke velge å ignorere mine søskens smerte, like lite som tommelen min kan velge å ignorere smerten som bølger gjennom hånden når pekefingeren blir knust. Paulus skriver: «For om ett lem lider, lider alle de andre med» (1 Kor 12,26). Apostelen skriver ikke velger de andre lemmene å lide med. De lider, står det. Hvem er det som lider? Ikke det gamle, selvsentrerte meg, er jeg redd. Men det nye mennesket, det som er et med-lem, lider. Og det går rastløs rundt og sukker bønner om beskyttelse og er ivrig lyttende etter livstegn – like til den dagen hele storfamilien er samlet i Fars hus.

«Meldingene» utenfra har jeg jevnlig fått gjennom avisen Dagen, ikke minst i Kari Fures reportasjer. Jeg har også hentet mye informasjon i Tom Doyles bøker Drømmer og syner og Livsfarlig tro. Også Nik Ripken bør nevnes i denne sammenheng. Bøkene Guds galskap og Lydighetens galskap har bidratt til å åpne mine øyne og ører.

Katrine Masvie, redaksjonssjef i Lunde og Luther Forlag