FBB 75 år.

FBB-nytt: LEDER

Nr. 4, Desember 1994, 31. årgang

Jan Bygstad:

FBB 75 år.

Formannens tale ved jubileet 16. okt. 1994 i Krypten i Oslo Domkirke.

Å feire jubileum gir anledning til å stanse opp for det vi sjelden ellers besinner oss på: Hvordan nuet står i skjæringspunktet mellom fortid og fremtid. Å bruke et jubileum til å feire seg selv, og sin egen fortreffelighet, har ingen hensikt. (Fortreffeligheten er det jo også så som så med!) I stedet skal vi nytte denne "beleilige tid" til å takke, og til å be:

Det handler om gave og oppgave. Takk for gaven, bønn for oppgaven. Nuet knytter disse to sammen i en meningsfull enhet. For med ordene gave og oppgave forenes tilbakeblikk og fremblikk. Og det som definerer oppgaven, ja, skal vi ha lov til å bruke ordet kallet, er gavens egenart. Derfor står det skrevet:

David taler her om det som er kommet til å bli så dyrebart for ham, at det betyr mer enn noe annet: Ordet fra Guds munn. Derfor brukes dette uttrykk i innledningen til 2.Pet.: "- til de som har fått samme dyre tro som vi, ved Jesu Kristi rettferdighet-". Det noe gammelmodige ord dyre(-bar), ti/mioj etter gr.txt., brukes for å betegne noe som holdes høyt i ære, som er særlig elsket og aktet, og derfor har den største verdi. At troen er så dyrebar, henger sammen med hva det kostet Gud å frelse syndere: "Dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble kjøpt fri fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod, som blodet av et ulastelig og lyteløst lam", 1.Pet 1,18f. Det evangelium som er blitt oss overgitt, står Guds Sønn inne for med sitt liv og sitt blod. Intet mindre.

Dette forløsningens under henger på det nøyeste sammen med at den Treenige Gud selv har noe Han betrakter og regner som dyrebart: Sitt folk, "- du er dyrebar i mine øyne, - du er aktet høyt, og jeg elsker deg - ", Jes 43,4. Selve frelsens mysterium ligger gjemt i at Han, Den Hellige, har elsket syndere slik. Og den som har fått se inn i noe av dette, står full av undring og takk: At Herren var villig til å spandere så mye på noen som er så små!

Denne gave er det som er oss overgitt i Skriften, og som bekjennelsen setter et gjerde rundt for å verne.

Det enkeltord som best beskriver det rette forhold mellom gave og oppgave, er ordet troskap. Troskapens kilde er takknemlighet. Troskapens mål er å bevare. Verne om arven, for at den ikke skal forskusles, men forbli hva den ér om den blir rett tatt vare på: En levende kilde til fornyelse og trøst, liv i Gud og håp. Ikke en antikvitet fra museet til fortidsminnesmerkenes bevarelse.

Fordi ordet troskap er så sentralt i denne sammenheng, er det et annet begrep i Skriften som er meget viktig: Å bevare eller vokte (threin, RMV). Paulus sier til sin unge venn Timoteus: "Ta vare på den fagre skatt som er deg overgitt", (2.Tim 1,13). Det skal bevares på den måte at det som er "mottatt" (epilambanein) av ett slektledd, skal "overgis" (paradidonai) til det neste i uforandret skikkelse. Dette er noe helt fundamentalt ved de bibelske begrepene "motta" og "overgi", som også er termini technici for det vi her taler om: Det er det samme som er mottatt som skal gis videre.

Dette henger igjen sammen med en enda mer grunnleggende sannhet: Den Treenige Gud er én. Han er ikke en Gud som forandrer seg med tiden, som utvikler seg, og som derfor også kan "moderniseres". Gud Herren er i går og i dag den samme. Derfor er Trofast et grunnleggende navn på Gud i Skriften, (Åp 3,14; 19,11). Sann troskap har derfor sin dypeste grunn i at Gud er den han er, at hans navn er "Jeg er den jeg er"! Dette er årsaken til at Israels trosbekjennelse "Shemá" (Deut 6,4ff), bekjennelsen til Den Éne ("Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er én), munner ut i talen om å bevare og gi videre:

Det er fordi Gud Herren selv står inne for sitt ord, at den som hører ham til også står for dette ord!

Troskap er noe som aldri er uten kamp. Det viser Bibel- og kirkehistorie med all ønskelig tydelighet. Kampen kommer oftest ikke av at vi ønsker å si et klart og tydelig "ja" til Bibel og bekjennelse. Hvem er det ikke som vil det? Striden springer som regel ut av at dette ja også må være ledsaget av et like lydelig "nei" om det skal være sant. Et "nei" til den røst som aldri har sluttet å hviske "Har Gud virkelig sagt?". Et "nei" til alt det som bare tilsynelatende er i samsvar med Guds Ord. Det kamuflerte frafall er langt farligere enn den åpenbare fornektelse. Og et "nei" til det samarbeid eller communio som gir fornektelsen kristelig legitimitet.

Det er dette "nei" som skaper strid, som ikke blir tålt. For så ødelegges "enheten" og forstyrres "freden" i kirken. Men enhet mellom løgn og sannhet har der aldri vært.

Det er derfor ikke tilfeldig at det bibelske ordet for "å ta vare på" (RMV) også er stammen til ordet "vekter" (RMWV). Vekteren er den som våkent skal stå på muren og speide, og så rope "varsko" når fienden nærmer seg.

Dagens situasjon i Den norske kirke minner påfallende om de forfallstider vi hører om i den gamle pakts tid. Ett eksempel har jeg trang til å ta frem i denne sammenheng: Etter kong Salomos død ble det gamle Israel delt i to. I Nordriket hersket kong Jeroboam I, og han får i Skriften det ettermæle at han ble årsak til Israels fall.

Når Jeroboam bestiger tronen, er han redd for at folket, som ifølge Mose lov årlig skulle dra opp til Jerusalem for å tilbe, skal vende seg fra ham på grunn av den stadige kontakt de stod i med Sydriket, med Jerusalem og tempelet. Av denne grunn innstifter han en ny gudstjeneste, og setter opp sine kalver av gull i Betel og Dan, dvs. ved rikets sydligste og nordligste grense. Dette beskrives i 1.Kong 12-13.

Det vi skal legge merke til, og som har klare paralleller til vår tid, er særlig tre trekk:

1. Jeroboam ønsker ikke å føre folket ut i avgudsdyrkelse. Tvert om sier han like ut på den dagen hans nye tempel skal innvies: "Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra Egyptens land", (12,28). Han ønsket m.a.o. bare å innføre en mer populær gudstjenesteordning, som var av det slaget at det kunne holde på folket. At han dermed også kom til å måtte endre gudsbildet, var en ubetydelig detalj i den sammenheng.
2. Det sies også om Jeroboam i denne sammenheng at han "Gjorde hvem han ville av folket til prester", (12,31), og at "han gjorde - - dem som hadde lyst til det til prester", (13,33). Var kongen først begynt å røre ved gudstjenesten, var det en naturlig konsekvens også å bryte med Guds forordninger om hvem som skulle forestå den hellige tjeneste. Alt "valgte han etter sitt eget hode", sies det til sist.
3. Drivkraften bak Jeroboams nyordning var frykten for å miste folket. "Jeroboam tenkte ved seg selv: Riket kunne snart komme tilbake til Davids hus; - -deres hjerte vil igjen vende seg til kongen i Jerusalem, - - og så vil de drepe meg", (12,26f).

Under presset fra sekulariseringen er det den samme slags frykt som har drevet fram meget av den type "kristelig" arbeid vi idag ser råde i kirken. Frykten for å miste folket ligger bak populariseringen av kristentroen og gudstjenestelivet, og dermed av gudsbildet. Vi har fått de lave tersklers kirke, og de lave tersklers "gud". Den kirkelige antinomisme vi idag ser vokse frem, er en naturlig følge av denne tilpasning.

Frykten for å miste folket ligger bak tilpasningen til en likestillingsideologi som ødelegger den hellige tjeneste, og har slått et gapende hull i kirkens grunnmur: Troen på Skriften som Guds ord.

Men frykten for å miste folket må ikke forveksles med misjonsiver, selv om den ofte utgis for å være dét. Det som det her er tale om, er frykt for å miste sin eksistensberettigelse. For folkekirkeideologien legitimerer seg selv ved sin "kontaktflate". Men den kristne kirkes eksistensberettigelse ligger i det budskap den er satt til å formidle.

Frykten for å miste folket ligger bak uviljen mot å tale som Skriften taler: En kunne jo komme til å støte folk! Derfor lyder ikke loven lenger, hvorpå evangeliet ikke lenger er noe en har bruk for: Jeroboams "fornyelse" satte et effektivt stengsel på veien opp mot Jerusalem. I Betel fikk folket det de likte. I Betel ble de beroliget. Hva skal vi da med soningen på Herrens hellige berg? Hva skal vi da med Jerusalem? Det er for tungt, det er for langt, det er meget lettere her, i Betel!

Denne dagen i Betel var det fest og mye folk. Jeroboam hadde oppnådd hva han ville. Folkets yndest er den beste selvbekreftelse. Men der var ett skår i gleden. Der kom en fredsforstyrrer. Herren hadde sendt en mann for å forkynne dom over alteret til Jeroboam. Tålt ble det ikke, han skulle gripes. For i det system, i det apparat som mennesker lager når de innretter gudstjeneste og gudsliv etter eget hode, tåles ingen forkynnelse som ikke fungerer som legitimering av det vi holder på med, av det vi finner på. Derfor er det dyp indre sammenheng i at i Betel vil forkynnelsen med nødvendighet fungere som beroligende middel.

Den kirke vi tilhører har, like fra 1529 av, hatt som ett av sin navn: Den protestantiske kirke. Vår kirkes tilblivelse hviler så og si på at der var noen som protesterte. Protesterte mot en religiøs maktelite. Protesterte mot det store flertall. Håpet for den norske kirke ligger i at der fortsatt vil være fredsforstyrrere som sier ifra når mennesker vil innrette Kristi kirke etter sitt eget hode. Noen som reiser seg mot Jeroboams alter. Dette er da heller ingen rent negativ handling. Det å pro-testere betyr som bekjent å vitne for, ikke bare imot! "Nei'et" til Betel springer ut av et "ja" til Jerusalem!

Jeroboam gjorde ikke bot. Med det resultat at folk og by, etter at nådetiden var slutt, ble liggende i ruiner. Slik går det når man bygger på sand.

Har vi nå sett på litt av det som er Den norske kirkes situasjon under analogiens synsvinkel, kunne det kanskje også være nyttig å si noen ord om FBB's kall og oppgave under samme synsvinkel.

Da vil jeg gjerne peke på beretningen om Esra og Nehemia, som vi finner i deres respektive bøker. De fikk sin gudgitte oppgave i en meget vanskelig tid. Jerusalem lå i ruiner, og gjenoppbyggingen ble hindret av mange vansker og mange motstandere. Så leser vi:

Her møter vi to trekk ved deres gjerning er viktige for oss:

1. De stod i et positivt byggende arbeid. Dette er vi kalt til: Med Guds levende ord og nådens midler å bygge Guds hus og Guds stad. Dette er noe som først og fremst skjer der vi er satt i vår lokale menighet. Derfor sier Skriften: "Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne fra Sion samler han", (Ps 147,2). Dette bygningsarbeid skjer gjennom å hjelpe mennesker med lov og evangelium, ta seg av de som søker sammen om dette ord.
   I alle de mange "saker" vi har å kjempe med, må vi aldri glemme dette som er selve Saken: At mennesker skal bli frelst.
   
   Troskap bygger!
2. 
   
   
3. De stod rede til strid. Det manglet ikke motstandere som ønsket å hindre byggearbeidene, og rive ned det som var reist. Derfor må det å "kjempe for alt hva du har kjært" være en integrert del av rett tjeneste. Ikke fordi vi er stridslystne. Men for å verge menigheten, og for å hegne om sannheten. Uten sverd ved lend og vilje til å kjempe når det kreves, blir vi som leiekaren, som rømmer når ulven viser seg.

Dernest møter vi et tredje trekk i Esr 4, som vi også skal merke oss: Der kom en del av de omkringliggende folk og ville være med i byggearbeidet. Esra avviser disse.

Begrepet "troskap" henger i Skriften sammen med ordet "pakt". Og når det er tale om Herrens pakt med sitt folk, er det ektepakten som er forbildet. Troskap mot Den Éne, den elskede, innebærer at vi ikke gir oss i lag med andre. I Guds rike kan en bare virke rett sammen dersom man er én ånd, noe som bare er tilfelle om man står på samme grunn.

Troskap sier nei til den enhet og det samarbeid som ikke er på sannhetens grunn.

Det fjerde, og kanskje viktigste trekket vi skal merke oss her, er den bønn Nehemia ber forut for sin avreise til Jerusalem. Det er en botsbønn:

Bot og fornyelse hører sammen. Bot og gjenreisning hører sammen. Det er min dypeste overbevisning at FBB i tiden som kommer må bli en botsbevegelse. En bevegelse som kaller Den norske kirke til bot: "Vend tilbake dere frafalne barn" (Jer 3).

Et slikt botsrop kan ikke lyde rett uten at vi inkluderer oss selv i dette kall. Nehemia sa "vi", ikke "de". "Vi har syndet", lød det. I langt større grad enn vi selv er klar over er vi smittet av den ånd som behersker både kirke og samfunn. Får vi ikke øynene opp for dette, så vi selv bøyer kne, vil vitnesbyrdet fort bli selvrettferdig.

Troskap bøyer kne.

Den spede begynnelse for den evangelisk-lutherske kirke var å finne på en kirkedør i Wittenberg i 1517. Den første av de 95 tesene lød som kjent:

Boten er en grunnleggende del av vår arv. Dette hører også med til den troens gave vi har fra fedrene.

Så ser vi at også her bindes fortid og nåtid sammen: Slik bindes arven og kallet sammen. På disse premisser er FBB en bevegelse for fremtiden. For FBB's berettigelse ligger i det vitnesbyrd vi bærer frem i troskap mot Guds ord.

Kjære venner! Der Jesus er, er det ingen grunn til motløshet.