FBB, Kirkeoffer og Kirkens enhet

FBB-nytt:

Nr. 3, Sept. 1991, 28. årgang

Prost Asle Dingstad:

FBB, Kirkeoffer og Kirkens enhet.

Biskop Per Lønning har nå offentlig kommentert sitt utspill om offersøknader som bør avvises av menighetsrådene. Til tross for gode forsøk på å komme utenom at en spesiell organisasjon var i tankene bak biskopens initiativ, makter han ikke å bortforklare at han i særlig grad denne gangen tenkte på Foreningen for Bibel og Bekjennelse. Det var på bakgrunn av en søknad fra FBB til menigheter i Bergen at biskopen tok saken opp med et ganske bestemt menighetsråd, og medvirket dermed sterkt til at søknaden ble avvist. I sitt brev til Bispemøtets AU skiver han da også "det som konkret bekymrer meg mest, er at indre-kirkelige fraksjonsbevegelser som f.eks. FBB nå driver en splittelseskile inn i menighetene ved å søke om offer". At han senere har nevnt de homofiles Åpen Kirkegruppe og Norske Kvinnelig Teologforening som eksempler på tilsvarende grupperinger som bør nektes offer i norske kirker; gjør saken enda mer alvorlig fordi det avspeiler liten vilje til å forstå FBBs kirkelige og teologiske anliggende og røper en kirketenkning hos Lønning som skremmer oss. Vi kan vanskelig forstå biskopens initiativ som noe annet enn nettopp et kirkepolitisk utspill mot en bevegelse som ikke passer inn i biskopens harmoniserende kirkemodell der kirkens enhet synes å være den til enhver tid kirkelige enighet og kirkens sentrum en form for flertallets rett.

Vi vil gi følgende kommentarer til biskopens argumenter.

Det er riktig at menighetsrådene overflømmes av mange offersøknader. Det er ikke lett å finne en god måte å håndtere dette på. Menighetsrådet må være seg meget bevisst hvilke formål som det er naturlig å støtte. Vanligvis vil en søke å få med noe av bredden i det kirkelige arbeid. En bør passe på å fordele til både store og små oppgaver. FBB har ikke noe "krav" om å bli tilgodesett, men bør ha en selvsagt rett til å søke på like linje med andre. Det er menighetsrådets rett og plikt å prøve om offerformålet faller innenfor menighetens ansvarsområde. Sentrale kirkelige organer bør være ytterst varsomme med å begrense lokalmenighetens frihet til selv å vurdere søkerne.
At en organisasjon innvilges et offer i en kirke, betyr selvsagt ikke at alle er forpliktet til å gi. Det vil alltid være delte meninger om viktigheten av et offerformål og noen vil ha sine naturlige favoritter og fordele sine gaver deretter, alt ettersom man har tro for. Å avstå fra å gi penger til et bestemt offerformål betyr ikke at man setter seg utenfor kirkens fellesskap, like lite som at oppslutningen om et innvilget kirkeoffer betyr at offerformålet kan anses om en prøve på kirkelig enhet. Her må det, på bekjennelsens grunn, oppvises stor toleranse.
Vi forstår at mange kirkegjengere vil kunne stille seg spørrende til en såvidt ukjent organisasjon som FBB, og dermed i alle fall være avhengige av saklig informasjon om hva bevegelsen står for i norsk kirkeliv. Det vi derfor ikke har forståelse for er at en biskop såvidt kontant stempler FBB som en kirkepolitisk fraksjonsgruppe, og det på et så spinkelt grunnlag som det her er gjort. Biskopen nevner to konkrete forhold. Det ene er at en gruppe kjente FBB-folk gikk ut med "sine" tre bispekandidater til den ledige bispestolen i Borg og dermed iflg. Lønning drev en "uvanlig kampanje mot en bestemt bispekandidat". Nå er dette i seg selv en forholdsvis uvennlig tolking av det som her skjedde. Men uansett så har det vel aldri vært forbudt å ønske seg andre kandidater enn de "offisielle", og hva godt man enn kan si om Even Fougner som biskop, så er vel ikke en samstemt oppslutning om ham et brukbart kriterium på kirkelig enhet! Det andre som biskopen viser til er "informasjonsnivået" i enkelte av de uttalelser som har falt i forbindelse med de tre "prestesakene". Det skulle vært interessant å få konkretisert hva biskopen her tenker på. FBB har beflittet seg meget på å holde seg til de mer prinsipielle sidene ved disse sakene og vi mener nok at disse uttalelsene har vært både saklige og derfor vel verdt en kirkelig gjennomtenkning. Vi ser gjerne en saklig menighetsutveksling om disse for kirken så viktige spørsmål.
Hvorfor har så FBB ment seg berettiget til å søke menighetsrådene om offer? FBB er en av de meget få bevegelsene i vår kirke som kontinuerlig er opptatt av det som er grunnleggende for kirkens liv, nemlig forkynnelsen og sakramentforvaltningen. Alt liv i menigheten og alle gode kirkelige aktiviteter er til syvende og sist avhengig av at Guds ord forkynnes rent og uforfalsket. Gjennom personlige studier, seminarer og kurs har FBB kontinuerlig satt viktige teologiske og kirkelige spørsmål på dagsorden. En betydelig del av vårt presteskap, ikke minst i Bjørgvin bispedømme, kan vitne om at de nettopp i FBB har funnet det vekstmiljø for pastoral fornyelse og hjelp som de ellers savner. Også flere og flere lekfolk har innsett at dette er et ansvar som de deler, og har derfor valgt å bli medlemmer av FBB.

Menighetene ber om at kirken må få "tjenere som lærer rett og lever rett". Da bør vel også et menighetsråd kunne vurdere om ikke en bevegelse som nettopp har dette som sitt fremste mål, skulle kunne være berettiget et kirkeoffer. Når sant skal sies, hadde vi vel også ventet at Bjørgvin biskop ville vite å sette pris på det byggende kirkelige arbeid som FBB driver, og til tross for en viss uenighet, være raus nok til i hvert fall å gi menighetsrådene frihet til selv å avgjøre om bevegelsen fortjener menighetens økonomiske støtte. At han ved sitt utspill heller velger å stemple FBB som en kirkepolitisk fraksjonsbevegelse og dermed som en aktuell fare for enheten i kirken, bidrar desverre bare til å øke den splittelse som biskopen selv så sterkt beklager. Det beklager vi sterkt!