FBB og HERLIGHETSTEOLOGIEN

Den 25. - 26. og 27. mai arrangerte FBB Bjørgvin en rekke møter om herlighetsteologien i samarbeid med bl.a. Bergen Indremisjon og lokalavdelingen av NLM. Som gjestetalere hadde vi fått Elisabeth og Bengt Baum fra Sverige, tidligere lærere ved Jæren Kristne Senter, og nå avhoppere fra trosbevegelsen. Den oppslutning det var om disse møtene, avslørte med all ønskelig tydelighet et stort behov for både informasjon og sjelesørgerisk hjelp i møte med trosforkynnelsen. Det er en veldig forvirring blant unge kristne om hva kristen tro egentlig er, og derfor blir de ofte et lett bytte for trosforkynnelsen. Når de så etter en tid oppdager at de er blitt lurt, - som mange gjør -, finnes der svært få muligheter til å finne hjelp og forståelse for disse, samtidig som de nettopp i en avhoppersituasjon trenger sterkt til støtte og veiledning. Fordi mange ikke får slik hjelp, risikerer de å gå til grunne både som kristne og som mennesker. Kan FBB gjøre noe her? Dette spørsmålet ble tatt opp på landsrådsmøtet den 8. juni, og det var almen enighet om at FBB så absolutt bør engasjere seg i dette, og det av to grunner:

• For det første på grunn av den nød som mer og mer kommer til syne blant mange unge kristne,
• og for det andre fordi det erfaringsmessig viser seg at en klar evangelisk kristendom ofte er den beste hjelp for de som ødelegges av trosforkynnelsen. Som bevegelse burde FBB stå særskilt godt rustet her.

Et slikt engasjement fra FBB's side bør imidlertid ikke være en sak for de sentrale organer, men for lokallagene. Det er der kontakt- og hjelpemulighetene er.

Hvorledes bør et slikt engasjement fra lokallagenes side arte seg? Jeg vil her foreslå noen linjer som et slikt arbeide kan bevege seg langs.

1. Der bør drives en aktiv informasjonsvirksomhet i lokalmiljøet, både i form av informasjonsmøter, og i form av artikler i lokalpressen, og i lokalradioene. Her bør spredning av litteratur inngå som en vesentlig del av arbeidet. Informasjonen bør være saklig, ikke komme som skremselspropaganda.
   
   
2. Der bør satses på en opprustning av særskilte ressurspersoner, som både kjenner trosforkynnelsen inngående, og som kan være kontaktpersoner overfor avhoppere og andre som trenger hjelp i denne sammenheng.
   
   
3. Disse ressurspersonene bør ikke være alene, men ha et kontaktnett rundt seg som kan avlaste dem i en sjelesorg som kan være meget tidkrevende. I et slikt kontaktnett vil det være en stor styrke å ha med avhoppere som er kommet igjennom den første kritiske fasen etter avhoppingen. Som del av et slikt kontaktnett vil det også være en betydelig hjelp om man kunne fått etablert samtalegrupper som for en vesentlig del bør bestå av avhoppere. Av og til vil det også være en fordel om et slikt kontaktnett kunne være tverrkirkelig. (Her er det imidlertid viktig å ha et avklart forhold til åndsdåpsproblematikken for å unngå forvirring.)
   
   

   Et slikt kontaktnett bør også være minst mulig formelt organiser, for å unngå unødvendige administrative og økonomiske byrder.

   Dersom det også blir opprettet samtalegrupper blant avhoppere, bør man være oppmerksom på faren for at gruppen kan komme til å fungere som "menighet". Et viktig trekk blant avhoppere er nemlig en sterk mistenksomhet mot andre kristne menigheter og autoriteter p.g.a. frykt for å bli lurt påny, og isolasjon blir en naturlig konsekvens av dette.

4. Der bør opprettes kontakt med RISK (Rådgivning och Informasjon om Sekter och Kulter) i Sverige, der man har bred erfaring i dette arbeidet. Der er meget å hente av litteratur som dokumenterer erfaringer fra dette arbeidet, skadevirkninger både kristelig og psykologisk av trosforkynnelsen, og analyser av trosforkynnelsens dogmatiske gehalt.
   
   

   Foreningen FRI (Föreningen Rädda Individen) i Sverige kan også være en verdifull kontakt.

   Tilsvarende vil det være nyttig også å etablere forbindelse med Dialogcenteret i Danmark. Her har man ikke arbeidet så meget med trosforkynnelsen som med New Age-inspirerte retninger, men der er så mange likhetstrekk mellom trosforkynnelsen og nyreligiøsiteten for øvrig, at disse to i praksis byr på mange av de samme problemene rent sjelesørgerisk.

5. Arendal er den by der man antagelig har størst erfaring med disse problemene her til lands, og kontakt med RISK-gruppen der vil kunne være en god hjelp. Materiell med forslag til retningslinjer for et RISK-arbeid i Norge kan fåes ved henvendelse der.

I arbeidet med disse ting bør man også være klar over at de fleste som kommer inn i trosbevegelsen, ikke havner der på grunnlag av en veloverveiet prøving i forhold til Skriften. Drivkraften er helst jakten på opplevelser, opplevelser som kan være av ytterst sterk følelsesmessig art. Derfor sammenligner mange avhoppere også tiden i bevegelsen med en rus, og de problemer som melder seg etterpå kan ofte lignes med kraftig abstinens. Disse opplevelsene er knyttet til en ytterliggående åndsdåpspraksis, samt en ekstrem bruk av suggestive virkemidler under møter og seminarer. Derfor er det like viktig å ha et visst innsyn i den spiritualitet som ytrer seg innen disse bevegelsene, som å kjenne de rent læremessige problemstillingene som reiser seg i møte med herlighetsteologien. Karakteristisk for spiritualiteten er den sterke stilling lederen har i bevegelsen. Det er en type autoritær ledelse som praksis gjør at medlemmene underlegges tankekontroll. Denne tankekontroll muliggjøres gjennom bevisst underminering av evnen til kritisk refleksjon, og ødeleggelse av personlig integritet. Dette er, ved siden av den følelsesmessige bindingen (gjennom "rus"), noe av det som gjør det så traumatisk for det enkelte sektmedlem å kunne løsrive seg. Den selvstendige personlighet må på mange måter bygges opp påny. Av denne grunn er det viktig å ha en kanal åpen til psykologisk/psykiatrisk hjelp der det vil vise seg nødvendig.

Med sunn og frigjørende evangelisk kristendom vil normalt være det som gir den beste hjelp.