Felleserklæringen om kjønns- og seksualitetsmangfold

Denne erklæringen har etter min oppfatning hatt to positive konsekvenser. Den har virket samlende og bevisstgjørende for store deler av den norske kristenhet. Og den har lokket sekulærhumanistene i og utenfor kirken fram fra hulene sine og fått dem til å eksponere sin vitenskaps-skepsis og sin tilbøyelighet til å velge såkalte alternative sannheter. På begge disse punkter har erklæringen lyktes bedre enn jeg hadde trodd da den ble lansert.

I ettertankens lys kan en likevel stille seg spørsmålet om det som sies om ekteskapets betydning er for forsiktig formulert. Dette er i og for seg ikke kritikk – jeg var selv blant dem som ble bedt om å kommentere erklæringen før den ble offentliggjort. Og det som sies om ekteskapets bibelske begrunnelse, er både riktig og viktig. Men når jeg nå leser erklæringen i lys av høstens debatt, mener jeg at det her burde ha vært sagt mer.

Det jeg her tenker på, er den gryende erkjennelse, også blant historikere uten en spesiell kirkelig tilknytning eller agenda, av den sivilisatoriske kraft det ligger i tanken om det monogame, livslange ekteskapet som kulturell norm. Det er ingen tvil om at det er den kristne kirke som etablerte denne normen – her er linjen tilbake til Jesu undervisning om ekteskapet svært kort og direkte. Den har fått store ringvirkninger som er allment anerkjent som positive. Den begrenset den mannlige seksuelle libido ved å binde menn til omsorg for ektefelle og barn. Den betød et enormt løft for kvinners rettigheter ved å kreve partenes gjensidige samtykke som betingelse for ekteskapsinngåelse, og den problematiserte menns rett til å se på kvinner primært som seksualobjekter. Idealet om å begrense seksuallivet til det monogame ekteskapet er et likestillingstiltak uten sidestykke, og dette burde antagelig erklæringen ha sagt mer om.

Det som skjer når man nekter for at det finnes andre normer for kjønnsidentitet og seksuell adferd enn dem man finner ved å stirre inn i sitt eget indre, er at alt dette blir borte. Dermed gjør man igjen seksualiteten til en kamparena hvor de svake er utlevert til de sterkes herredømme helt uavhengig av om disse, når de betrakter sitt eget sjelsliv, synes de ser en kvinne eller en mann der. At dette prosjektet er irrasjonelt, får erklæringen godt fram. At det også åpner for et maktspill som er kulturelt destruktivt, burde det antagelig ha vært sagt mer om.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)