Festtale under FBBs 80 årsjubileum 30. okt. 99

Kjære brødre og søstre. Gratulerer med jubileet. I den tid vi lever er det kanskje på sin plass å minne hverandre om at vi primært er brødre og søstre i Kristus. FBB er en forening som husker å ta vare på titlene, men først og fremst er vi åndelige søsken, brødre og søstre i Kristus. Så får vi tjene Ham og hverandre med de gaver og evner Han har gitt.

Foreningen For Bibel og Bekjennelse feirer 80 år. Ved Guds hjelp er vi fortsatt en levende forening med relativt stabile medlemstall. På en dag som dette er det først og fremst Gud vi må takke for Hans trofasthet. Foreningen har overlevd i kirkelandskapet i 80 år og Gud har brukt den til å kalle mennesker til troskap mot Hans Ord. Slik har FBB fått være et redskap til å holde Guds ord og bekjennelsen oppe, og så lenge Gud opprettholder foreningen må vi få lov til å tro at Han har en plan med arbeidet.

Jeg har lyst til å begynne denne talen med å takke Gud for dette. (Bønn).

Da Bo Jo spurte meg om jeg ville holde festtalen sa jeg at jeg ikke var rette person for en festtaler fordi jeg er altfor alvorlig, dessuten er jeg litt i ammetåke for tiden.

Men han mente at det var ypperlig med en ammende mor som festtaler. Jeg vet ikke helt hva han mente med det. Man er ikke preget av de store tanker i en slik fase av livet og det er heller ikke så lett å komme seg ut av ammetåken. Men som eneste kvinne i sentralstyret er det vel noen forpliktelser. Det er jo også en ære. Kanskje kvinners tilstedeværelse i foreningen kan bli som hiin lille historie som Søren Kierkegaard forteller:

Etsteds i Holland levede en Lærd. Han var Orientalist og gift. En Middag kommer han ikke ind til Spisetid, uagtet der var kaldt paa ham. Hans Kone venter længselsfuldt med Maden, hun veed, han er hjemme, og jo længre det varer, jo mindre kan hun forklare hans Udebliven. Endelig beslutter hun sig til, selv at gaae over og formaae ham til at komme. Der sidder han paa sit Arbeidsværelse, der er ikke et Menneske hos ham. Han er fordybet i sine orientalske Studier. Jeg kan forestille mig, hun har bøyet sig ned over ham, lagt sin Arm om hans Hals, kigget ned i hans Bog, derpaa seet paa ham og sagt: kjære Ven, hvorfor kommer Du ikke over at spise. Den Lærde har maaskee knapt faaet Tid at lægge Merke til, hvad der blev sagt, men da han seer sin Kone, har han formodentlig svaret: "ja, min Pige, der kan ikke være Tale om Middagsmad, her er en Vocalisation, jeg aldri har seet før, ...seer Du, dette Punkt her, det er til at blive gal over".

Jeg kan forestille mig, hans Kone har seet paa ham, halvt smilende, halvt bebreidende, fordi et saadant lille Punkt skulde forstyrre den huuslige Orden, og sagnet fortæller, at hun svarede: er det Noget at tage sig saa nær, det er jo ikke mere værd end at blæse ad. Som sagt, saa gjort; hun blæser, og see, Vocalisastionen forsvinder; thi det mærklige punkt var et Snuustobakskorn.(Enten-Eller, II, 284).

Moralen i denne historien, hevder Kierkegaard er at hvis hiin lærde ikke hadde vært gift, så var han blitt ganske avsindig. Kanskje kan den ha et poeng for vår forening og. Mitt ønske for denne talen er å kanskje blåse bort et lite snuskorn.

Hvis vi bruker denne lille historien i forhold til bibelutlegging og bibeleksegese blir det selvfølgelig galt, der er nøyaktighet og grundighet viktig å etterstrebe. Men det er likevel ikke alt. Kanskje kan vi la historien minne oss om Jesu ord til fariseerne 'Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem' Joh. 5.39. Likevel fant de ikke fram til Jesus, selv om han sto der lys levende. Det handler altså om Ordet, men det handler også om livet. Kanskje har vi ett eller annet å minne hverandre om i den forbindelse.

Et jubileum er tid for fest, men også for selvransakelse. Jeg er mest opptatt av det siste.

En MF-teolog sa til meg da jeg fortalte at jeg satt i styret, at FBB hadde utspilt sin rolle. Uttalelsene bærer ikke fram, toget er gått. Spørsmålet må da bli: hvilken funksjon har da FBB? Vi legger mye vekt på uttalelser, men når ordene ikke når fram hva gjør vi da? Da må vi selv være et vitnesbyrd om sannheten i ordene gjennom vår handling og etterfølgelse.

FBBs styrke har vel nettopp ligget i gransking av skriftene og ønske om å ta det skriften sier på alvor. Men som ofte i lutherske sammenhenger blir kanskje livet i Kristi etterfølgelse noe svakere betont. Det er ikke det at vi ikke sier det, men det har med prioriteringer å gjøre i livet. Mye forsvinner ofte underveis fra teori til praksis. Samlingene våre og måten vi har kjempet for skrift og bekjennelse har vært mest gjennom tankens redskap, teologiske uttalelser og debattinnlegg. Og dette er svært viktig. Uttalelsene har betydd mye for mange og har vært preget av solid teologisk arbeid. Det vil vi takke for. Dette vil vi trenge i fortsettelsen også.

Men betoningen av livet med Kristus i etterfølgelse, handling og bønn er kanskje noe vi trenger å løfte fram sterkere i tiden vi er inne i. Og dette er et hovedanliggende for meg i kveld, livet i bønn som resultat av etterfølgelse, og bønn som kampmiddel i den åndelige kampen.

Først litt om bønnen som et resultat av etterfølgelse.

Etterfølgelse koster, det vet vi noe om. Men det blir mer og mer veien å gå for å være troverdige i tiden som kommer.

Saken er at det er et langt skritt fra det å komme med uttalelser til det å handle praktisk med de konsekvenser dette kan få for f.eksempel økonomi, familie osv. Og det er her utfordringen kanskje kommer i framtiden. Hvor mye er vi villige til å miste og gi avkall på for Guds ords sannhets skyld? Det kan være på sin plass og minne hverandre om hva det var som førte Johannes til Patmos, det var troskapen mot Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. (Åp. 1, 9) Rettroenhet uten etterfølgelse og handling blir ikke salt verken i kirke eller folk.

Richard Wurmbrandt, som satt mange år i rumenske fengsler for sin tro under kommunismen, var skuffet over møte med vestens kristne. Vestens kristne kritiserte undergrunnskirkene fordi de ikke kjente skriftene og ikke var så stødige i teologi. Men han skriver at aldri har han opplevd en slik vakker brud for Kristus som i disse brødre og søstre som led for sin tro. Ofte kunne de ikke mer teologi enn at Jesus var død for deres synder, for dette var de villige til om nødvendig å forlate stillinger, ektefeller og barn, og risikere fengsel og lidelse.

Kanskje har vi mer å lære av disse kirkene enn vi tror.

Må Gud spare oss fra å få høre at vi vel var sterke i teologien og på meningsplanet, men svake i å følge Kristus etter på lidelsens og ydmykelsens vei. Må vi ransake oss selv slik at ikke ordet til menigheten i Efesus blir et ord som rammer oss. (Åp. 2, 2 og 4)

Hva kan vi gjøre for å hjelpe hverandre til dette å bli i den første kjærligheten til Kristus? Og hvordan kan den bli det som driver oss ikke bare på uttalelsesplanet, men også i konkrete handlinger i forhold til liv og tjeneste? Det er kanskje en spørsmålsstilling å ta med i den videre planleggingen av vårt arbeid.

Den første kjærligheten til Jesus, hvordan kan vi bli i den? Her er vel svaret som i andre kjærlighetsforhold, tid og et møte, et fellesskap med den elskede. Det vil innebære at vi er villige til å prioritere tid i Guds nærhet gjennom bønn, lovprisning og ordet.

Vi lutheranere er vel ikke akkurat kjent for å være ett bønnefolk. Her er vi kanskje etter mitt syn ved noe av det svakeste punktet i den lutherske tradisjonen. Selv om Luther sikkert hadde det riktige perspektivet, - vi husker uttalelsen om at 'i dag må jeg bruke mye tid i bønn for jeg har så mye jeg skulle ha gjort', viser det seg i undersøkelser at lutherske prester i Vesten bruker mindre tid i bønn enn mange av sine evangeliske brødre. Sammenligner vi også Vesten med for eksempel kirker i Asia, Afrika og Sør-Amerika blir forskjellene urovekkende store.

Jeg tror nok ikke vi i FBB er noe unntak. Jeg husker mitt eget møte med FBB som ny kristen i en alder av 23 år, på Viken folkehøgskole i 1984. Vesper og tidebønner var for meg ukjent og jeg hadde vanskeligheter med å følge med i det liturgiske språket. Jeg likte godt den liturgiske formen, men jeg savnet og savner fortsatt mer tid til den frie bønnen og lovprisningen når vi er sammen.

Personlig tror jeg at etterfølgelse og bønn hører nøye sammen. Etterfølgelsen fører oss inn i det personlige livs og dødsfellesskapet med Kristus i hverdagen. Trykket en da merker blir ofte noe som driver oss inn i mer bønn. Dette er paradoksalt nok en god sirkel.

Bønn og lovprisning som middel i den åndelige kampen.

En annen, beslektet side ved bønnen som jeg ønsker å minne oss om i kveld, er bønn og lovprisning som middel i den åndelige kampen. I 1. Tim 2, 1 formaner Paulus oss framfor alle ting at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker. Paulus formaner oss videre til å bli sterke i Herren og i hans veldige kraft fordi vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef. 6, 12).

Gamle Testamente har mye å lære oss om hvordan vi skal kjempe denne kampen. Tenk bare på israelittene og Josafat i kampen mot amorittene slik den presenteres i 2 Krøn.20. Eller Josva's beseiring av Jeriko.

Bønn og lovprisning av himmelens Gud hører med i striden mot fienden. Paulus sier at Israels vei med Gud i historien har en forbilde funksjon for menigheten og skal være til formaning (1 Kor 10, 6). Kan jeg bare stille et ransakende spørsmål: Hvor reelt er det for oss å ta slike forbilder på alvor? Hvor mange av oss er villige til å vandre rundt kirker som vi vet er festningsverk for syndig teologi og praksis for å bekjempe denne i bønn og lovprisning? Ville vi være medarrangører for noe slikt? Jeg tror dere forstår hvor jeg vil hen. Fanen må høyere opp i praktisk etterfølgelse og kamp.

Avslutningsvis vil jeg bare si at dette er og blir først og fremst Guds kamp. Men han kommer nå ikke forbi villige tjenere som vil utføre hva han byder. Moses måtte løfte staven over Rødehavet om han ville være lydig. Gud sa til ham: Og du, løft nå din stav og rekk din hånd ut over havet, og du skal kløve det så Israels barn kan gå midt gjennom havet på tørre bunnen (2 Mos. 14, 16). Jeg lurer på hva Moses følte i det han så på staven og tenkte på det Gud nettopp hadde sagt. Men han var lydig, løftet staven utover havet, og Gud frelste folket.

Min bønn er at vi må få bli lydige redskaper i Guds frelsesplan med vårt folk ved dette årtusenskiftet, ikke bare gjennom det vi uttaler, men også gjennom våre handlinger.

(Avsluttende bønn for FBB om lydig etterfølgelse).