Finne på noe nytt?

Mine forfedre på farssiden kan spores bakover til sølvgruvene på Kongsberg. Dit kom tyske gruvearbeidere i 1624 for å hjelpe kong Kristian IV med å utvinne sølv. Vi vet ikke eksakt hvem som var den første som kom hit, men vi har pleid å ta utgangspunkt i Antonius Starche. Han og de andre gruvearbeiderne kom fra området rundt Halberstadt i fjellområdet Harz, midt i Tyskland. Herfra stammer altså min slekt og mitt navn. Vi kan jo si at her finner vi slektens kilde. Men nettopp i dette fjellområdet Harz finner vi også en annen kilde, et spesielt oppkomme av vann, Die Rhumequelle.

Die Rhumequelle holder hele tiden en konstant temperatur. Natt som dag, vinter som sommer ligger temperaturen på åtte-ni grader. Den lar seg ikke påvirke verken av varme sommerdager eller kalde vinternetter. Den følger ikke med på omgivelsenes forandringer, men er selv den som påvirker sine omgivelser. Fra en åpning på bare 20 meter i diameter strømmer det hvert sekund opp 2000 liter vann. I fuktige perioder langt mer. Hver dag strømmer det altså opp 170 millioner liter vann. Dette overstiger langt det som er behovet for drikkevann i området. Her er det en kilde med overflod. Drikkevann av beste kvalitet.

Fra Die Rhumequelle går elven Rhume. Flere bielver slutter seg til, og snart går elven Rhume opp i andre og større elver som ender ut i den store elven Weser. På sin ferd gjennom Tyskland tar Weser imot forurensning fra sju millioner mennesker, fra mange slags industrier og fra landbruket. Når Weser til slutt ender ut i Nordsjøen ved Bremerhaven, har den som så mange andre elver i området, blitt både stor og forurenset. Den har da blitt noe annet enn det rene og friske vannet som det startet med fra Die Rhumequelle. Vannet er ikke lenger egnet som drikkevann.

Dette kan stå som en illustrerende advarsel for hva som kan hende den kristne kirke hvis vi ikke tar vare på det opprinnelige og rene i våre kilder. Den kristne kirke kan øse av den beste og reneste kilde som finnes, Jesus Kristus, Guds Sønn, åpenbart for oss mennesker. Hans liv og budskap ble nedskrevet av apostlene som brakte dette videre. De første kristne var ikke fullkomne. Men de var opptatt av å leve nær denne kilde, drikke av den og gi dette levende vannet videre til nye generasjoner. Det var en kirke i enhet, med stor åndskraft og med iver etter å etterfølge Jesus Kristus.

Etter 2000 år, hvordan er nå Kirken i dag? Den er for det første splittet i mange ulike kirkesamfunn. Dessuten er mange kirker splittet innad i synet på viktige spørsmål. Mange steder har den også tatt opp i seg forurensning fra mange ulike kilder. Dermed har kirken blitt utvannet og mistet mye av sin opprinnelige kraft. Brorsons ord fra 1765 passer dessverre så alt for godt også i vår tid: «Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brand?»

Men tilbake til kilden. For de første kristne var det avgjørende viktig at de ikke forurenset kilden, men uforandret brakte det videre til nye generasjoner.

• Kjære Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! (1 Tim 6,20).
• Ta vare på den gode skatten som er betrodd deg! (2 Tim 1,14).
• Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du overgi til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre. (2 Tim 2,2).

”Overgitt” betyr noe som er satt til side i en annens forvaring for beskyttelse. Dette var fra tiden før man kunne plassere sine penger i banken. Men når man skulle ut og reise, kunne man for eksempel overgi penger eller verdifulle gjenstander til noen betrodde personer. Disse hadde et ansvar for å levere det tilbake i rett stand når vedkommende kom hjem igjen. Dette gjaldt også om det først skulle bli barna eller barnebarna som fikk bruk for det.  Slik, sier Paulus, skal også Timoteus ta vel vare på den rike skatt som evangeliet er, det han har blitt opplært i av Paulus. Timoteus må passe på det og ta vare på det for senere å kunne gi det videre til andre. Ikke underslå noe. Ikke forandre på noe. Men gi videre det samme budskap som Timoteus selv hadde lært.

Ca. år 700 skrev Johannes av Damaskus en bok om den rette tro. Der skriver han om dette med å ta vare på den gode skatt som er oss betrodd:

Hva er sann kristendom? Hvordan skal Kirken i dag tro, lære og leve? Ønsker vi hjelp til dette, må vi gå til kilden, til Kirkens første tid. Vi må lære av hva de første kristne skrev. Hvordan de forstod evangeliet. Hvordan de levde. Hvordan de møtte forfølgelsen.

Kirken blir utsatt for mye påvirkning. Fra samfunnet omkring oss. Kirken føler ofte presset på å følge med tiden. Hva er folk opptatt av? Hva mener og tror Ola og Kari Nordmann? Hvordan skal Kirken nå de kirkefremmede? Og hva med de unge? Hvor annerledes kan Kirken egentlig være hvis den skal nå samfunnet rundt seg? Og mange er opptatt av å lære, øse fra ulike kilder. Sosiologi, ledelsesfilosofi og psykologi er fagområder det gjelder å lære noe av for en kirke som vil følge med. Her er mye å lære og mange kilder å øse av.

Men også fra kirker og kristne bevegelser fra andre steder i verden. Kirkens folk reiser på studieturer, konferanser og seminarer. Stadig er det besøk i lille Norge fra kirker og bevegelser andre steder i verden. Det handler om å lære. Få impulser. Nye ideer. Dette er ikke å forakte. Tvert imot. Vi må aldri slutte å lære av andre.

Men hva med kirkens egne kilder? Den kristne tradisjon. Det kirkefedrene (og –mødrene) trodde, tenkte og skrev? Problemet med alle andre steder kirken skal søke inspirasjon fra, er at disse hele tiden skifter. En kirke som skal følge med tiden, blir lett virrende frem og tilbake, stadig på søken etter noe nytt, helst det aller nyeste. Det blir som Egil A. Wyller skriver i sin bok ”Navnet JESUS – det ene”:

En sofist sa en gang til Sokrates. Du sier nå alltid det samme! Mer enn som så, svarte Sokrates. Jeg sier det samme om de samme ting. Men du som vet så meget forskjellig, du sier visst aldri det samme om det samme? Nei, vær trygg, svarte sofisten. Jeg forsøker bestandig å si noe nytt!

Men, som Die Rhumequelle, er Kirkens eldste tradisjon en uforanderlig strøm av visdom og lærdom. Den møtte motstand utenfra og måtte kjempe mot vranglærere innenfra. Men gjennom alle sine vanskeligheter klarte den å bevare et sant vitnesbyrd den selv hadde fått fra apostlene. Det er noe av denne uforanderligheten midt i en skiftende verden vi har noe å lære av i dag.

Skal Kirken hele tiden finne på noe nytt å si, følge med på de skiftende meninger i samfunnet og de ulike ideer andre kommer på? Eller skal den søke tilbake til kilden, til kirkens første århundrer? Dette er en utfordring Kirken må ta på alvor.

Die Rhumequelle kommer selvsagt ikke opp av bakken uten videre. Også denne kilden har sine tilførsler. Underjordiske strømmer fra elvene Oder og Sieber fører til dette området og springer opp i Die Rhumequelle. Og elvene Oder og Sieber har sitt utspring i fjellene, og disse får tilførsel fra vannet og snøen som faller ned ovenfra.

Slik er Jesus Kristus selvsagt Kirkens egentlige kilde. ”Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.” (Kol 1,18). Kristus, kommet fra Gud selv, kommet ned til oss som vår frelser og herre. Han er den som alt annet springer ut fra. Det er i troskap mot ham og etterfølgelsen av ham at Kirken finner sin sanne fornyelse.