Finnes det en sorg som min?

Det går mot påske. Denne kontrastenes høytid der mørket er på sitt tetteste og lyset er så gjennomtrengelig klart. For ett år tilbake satt jeg på en benk i Oslo Domkirke og lyttet til framførelsen av «Jesu syv siste ord på korset», et verk for kor og strykeorkester skrevet av den skotske samtidskomponisten James MacMillan. Det innledende sitatet er hentet herfra. Det slapp meg ikke.

Han som trøster meg, er langt borte. Finnes det en sorg som min?

Jesu ord skrikes inn i et dypt, angstfullt mørke. Smerten slår som harde dønninger mot en ubeskyttet kropp. Bølge på uavvendelige bølge.

For den lidende Sønn har ikke fortvilelsens dyp noen ende. 

Hvor er du, Far? Når ikke mine rop fram til deg? Enser du ikke min smerte?

Her, i det bunnløse, er mørket totalt. Ensomheten fullstendig. Her er ord tømt for kraft, ropenes svar kun gjenklang av egen pine. 

Sønnen rister av angst. 

Min far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Det dempede skriket i hagen fant utløp i blodige svettedråper. På korset sildrer skriket som bekker fra åpne sår. 

Eli! Eli! Lemá sabaktáni?

Hvorfor har du forlatt meg? 

Spørsmålet blir hengende mellom himmel og jord. 

Finnes det en sorg som min?

Jeg lyttet i kirkebenken, dypt rystet. Ordene slapp meg ikke, for Jesu smerte speilet min smerte. Sønnens angst vakte gjenklang i min kropp. En veldig gru, men Gud skje lov også en veldig trøst, og et håp. 

I påskedagene da mørket er på sitt tetteste, fortelles jeg igjen at i det dypeste mørket har min Frelser vært. I mitt mørke er Han når angsten og fortvilelsen skyller over meg. I min ensomhet er jeg ikke alene; Han er hos meg, Kristus som kledde seg i kropp og bar verdens smerte. 

Og i påskedagene da lyset er så gjennomtrengelig klart, forstår jeg igjen at slik mitt mørke ble Han til del, ble Hans lys mitt. Da tempelforhenget revnet og klippene slo sprekker, presset den første klare påskestråle seg inn. 

Kanskje vil ennå en tid skygger hvile over livet. Men kun en ventetid. For den dag kommer da lyset trenger bort alt mørke og fyller hele meg.