Flukten fra Syria og Irak. Drømmen om Ninive

Med denne boken har Kari Fure samlet et omfattende materiale om syriske kristne i fortid og nåtid. Fure har som journalist i Dagen gjort en rekke reiser i Midt-Østen de siste ti årene for å dokumentere forholdene som flyktningene lever under. På det viset har hun fulgt tett på den nedadgående spiralen som spesielt Syria er inne i. Forholdene for de kristne i Irak og Syria har i denne perioden stadig forverret seg. Flere av de områdene der den kristne kirke har sine eldste røtter, er nå i ferd med å tømmes for kristne.

Å måtte leve under et sterkt press er ikke en ny situasjon for disse folkegruppene. Fure viser hvordan kristne grupper både i Tyrkia, Syria og Irak nærmest til alle tider har vært under press fra ulike hold, men mest fra ulike muslimske herskere. Dynastier har kommet og gått, og ulike politiske konstellasjoner har gjort at de kristne ble enten favorisert eller undertrykket. Det toppet seg vel helst da det ottomanske riket kollapset og gikk i oppløsning under første verdenskrig. De kristne hadde ingen milits som kunne beskytte seg i fravær av myndigheter, slik at de ble angrepet fra flere hold – fra de som de i alle år hadde levd side om side med og regnet som sine gode naboer. De ble antatt å sympatisere med Vesten og aller mest det kristne Russland som da framsto som Tyrkias verste fiende. I tusenvis ble de, sammen med armenerne, fjernet fra sine opprinnelige hjemsteder og forvist til karrige utkantstrøk, f.eks. den syriske ørken sørøst for Aleppo – hvis de da overlevde. Denne udåden, som hadde karakter av folkemord, blir tolket helt annerledes av tyrkiske myndigheter. Flyktningene måtte bygge seg opp igjen i nye områder – og klarte det. Inntil de nå igjen har kommet under fornyet press, men nå må de flykte til Vesten. Mange har tatt veien til Sverige der flere titalls tusen har bosatt seg f.eks. i Södertälje, sør for Stockholm.

Boken forteller en sår og gripende historie der vi møter mange enkeltskjebner. Fure har i årenes løp kommet tett innpå mange, og hun har et imponerende nettverk av kontakter og innganger i materialet.

Som bok betraktet har kanskje nettopp dette siste vært forfatterens store utfordring. Hun sitter på så mye materiale og vil så mye med sin fortelling. Denne anmelder, som regner seg som rimelig godt orientert generelt, fant det allikevel vanskelig å holde rede på alle detaljene, de mange personene, stedene, årstallene, besøkene på ulike tidspunkt. Boka synes å ha blitt til ved at ulike reportasjer som har stått på trykk i Dagen, er blitt samlet i en perm. Deler av manus er ordrett gjenbruk av reportasjer som enda ligger på nettet, f.eks. Jimmy Åkessons støtte til syriske kristne, s. 247ff. Reportasjeformen fungerer i en avis, men viser seg kanskje mindre egnet i bokform. Boka tar seg opp, slik jeg ser det, når Fure antydningsvis tegner lengre historiske linjer i kap. 13 (s. 123ff). En slik skisse ville vært til stor hjelp om den kom mye tidligere. Da ville detaljene hatt en historisk plassering og tolkningsramme. Slik har tydeligvis ikke forfatter og forlag sett det, fordi Fure snart faller tilbake igjen til reportasjeformen der hun beveger seg fra den ene plassen til den andre. Hun er lommekjent, men for oss som ikke har hennes erfaring i området, blir det noe forvirrende - og nesten rotete.

Boka er lettlest, Fure har en god penn og skriver engasjerende. Undertegnede stusser allikevel over hennes bruk av «syriansk». Det synes å være hennes foretrukne term, men vi finner også «syriske» kristne og kirker. Er det engelsk/svensk som slår igjennom, eller er det en term som har etnisk/teologisk betydning? Jeg kan ikke se at Fure forklarer ordet når det blir tatt i bruk fra s. 13 og utover. Begrepet «kristen» står også uten noen form for nærmere definisjon. Kirken og troen har, ikke uventet, vært det selvfølgelige samlingspunktet i århundrer, men det blir noe forvirrende når «kristne» i Södertälje også har en rolle i mafia-liknende nettverk og kriminalitet (dette kommer ikke fram i Fures bok, se http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Vi-bor-alle-i-samme-by_-men-ikke-i-samme-verden-8021162.html ). Det aner meg at Fure har skrevet en bok om en kristenkulturell etnisk gruppe, men kategorier og termer er ikke nærmere definert. Boka hadde stått seg på å være mer presis i dette spørsmålet.

Denne anmelder vil absolutt anbefale boka. Vi kjenner generelt sett ikke denne del av verdens- og kirkehistorien godt nok. Fure hjelper oss til å se hvor dramatisk det har vært å tilhøre en kulturell minoritet i Tyrkia, Syria og Irak i alle år – men spesielt det siste tiåret. Spørsmålet er hva vi kan gjøre for å komme dem i møte – som folk og som trossøsken.