Folkekirke - bekjennelseskirke mot sekelskiftet

På et fjell i Galilea 2000 år tilbake finner vi Mesteren sammen med 11 fattige disipler:

Vi gjør vel i å besinne oss på hvilken stilling de elleve befant seg i. Den oppgaven de får av Herren, er jo en umulig oppgave. For hva hadde vel de av ressurser for å kunne utrette noe så veldig: "Alle folkeslag", - all jorden? De hadde ingen pengesterke organisasjoner i ryggen. De hadde ingen effektive kommunikasjonsmidler, slik at de kunne nå langt. De hadde ikke flust av medhjelpere og vel utdannede folk som kunne gi seg i kast med oppdraget. Alt det vi har, manglet de.

Ei heller var de omgitt av et positivt og mottagelig folk som ville støtte og bære dem. Nei: "Jeg sender dere som får midt iblant ulver - -", (Matt 10,16).

Hva hadde de da å gå med, å gå på, bortsett fra sine tomme hender?

De hadde et løfte: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord". De var hjelpeløst avhengige av at dette var sant, at han som ga løftet virkelig sto inne for hva han hadde sagt. Og vi vet hvordan det gikk: Deres gjerning ble underet i de tomme hender.

Det de manglet, har vi

Så er vi i Norge vel 2000 år etter. Vi sitter med en folkekirke og en rekke større og mindre organisasjoner. Begge deler er i den største nød, - dét har de felles.

Nøden består ikke i den nød disiplene stod i: Det de manglet, har vi.

Vår nød består dypest sett ikke i mangel på ressurser, at der er nedgang i inntekter, oppslutning, eller antall foreninger. Ressurser har aldri vært Guds problem.

Det de hadde, mangler vi

Vår nød består i at det de hadde, mangler vi.

Nøden er først og fremst av åndelig art. Alt det andre, - dårlig økonomi, synkende oppslutning, osv., er dypest sett bare symptomer. Derfor er det ikke omstrukturering og -organisering som vil gi legedom.

Jeg har nevnt organisasjonene og folkekirken i samme åndedrag. Er det berettiget? Organisasjonene har jo ofte rost seg av at om liberal teologi og unnfallenhet førte ordet innen den offisielle kirke, da kunne en likevel bli bevart på bedehuset. I dag må vi se i øynene at dette er en sannhet med store modifikasjoner. Det er vel snarer slik at der kirken går foran, følger organisasjonene etter. Bare noen år senere.

Kirkens hellighet - det grunnleggende problem

Hva er det så nøden består i? Vesentlige biter av svaret finner vi om vi går folkekirkeideologien etter i sømmene (jeg taler her primært om ideologien, ikke om folkekirken som sådan). Det grunnleggende problem samler seg i spørsmålet om kirkens hellighet. I teologien og teologihistorien er dette et ikke lite emne, som det her verken er tid eller sted for å utdype nærmere. Men det er en side ved hellighetsbegrepet som det kan være viktig for oss å stanse opp for i denne sammenheng:

I Skriften beskrives kirken (i ordets teologiske, ikke sosiologiske betydning) som Guds folk, som det hellige folket (f.eks. 1Pet 2,9, etc.). Til begrepet hellighet hører med nødvendighet skiller og grenser.(Det hebraiske ordets stamme skal som kjent ha grunnbetydningen "dele, skjære i to"). Når Herren Jesus taler om sine, sier han derfor at de er "i verden, ikke av verden", (Joh 17). En kunne like godt si: "I folket, men ikke av folket. I tiden, men ikke av tiden". Vi minnes også at det greske ordet "ekklesia" betyr de som er "kalt ut" (fra verden). Der er en grense, et skille som er satt der av Jesus selv.

Folkekirkeideologien visker ut Jesu grenser

Det som er problemet med folkekirkeideologien, er at den konsekvent nivellerer, visker ut denne grense som Jesus har satt.

Dette preger i sterk grad både 1) kirkelige arbeidsformer, og 2) forkynnelsen. Vi er oss i altfor liten grad bevisst hvordan denne ideologien preger nesten alt vi gjør og sier i kirken. Ideologien bestemmer både hva som er tillatt å si og å gjøre:

• Når det gjelder de kirkelige arbeidsformer og -metoder finner den samme grunnleggende utvisking av skillet som kirkens hellighet setter, sted. En blander altfor ofte hellig og vanhellig, kjødelig og åndelig, slik at en søker å nå åndelige mål ved hjelp av kjødelige midler. Det som råder grunnen er pragmatismen. Som ikke spør: Hva er sant, hva er rett i følge Guds ord? Men som i stedet spør: Fungerer det? Trekker det folk?

• I forkynnelsen definerer folkekirkeideologien både hva som bør og hva som ikke bør bæres frem. Noe som fører til ufarliggjøring av forkynnelsen. I våres fikk vi mange tragiske eksempler på dette, da sendebrevene i Johannes' Åpenbaring var satt opp som prekentekster. Altfor ofte hørte vi en grunnleggende hjelpeløshet overfor disse tekstene komme for dagen, mens det radikale, ja, voldsomme omvendelsesbudskapet ble tonet ned eller fortiet. Og merk vel: Her er det tale om et omvendelsesbudskap gitt, ikke til uomvendte mennesker, men til kirken.

Det som kjennetegner den ufarlige forkynnelse er nettopp at den ikke setter skille. Det blir intet skille mellom innenfor og utenfor Guds rike, intet skille mellom frelst og ufrelst. Det settes ikke skille mellom det å korsfeste selvet og å elske selvet. Vi hører fint lite om den trange port og den smale vei lenger, og enda mindre om den hellige og den vrede Gud. Og konsekvent nok: Forsoningens ord, ordet om korset, mister sin kraft, (jfr. 1Kor 1,17b; Matt 5,13).

Maktesløshet og kraftløshet er vår krise. Det de hadde, mangler vi.

Gud setter skille

Så kunne en spørre seg selv: Hva er det egentlig som foregår oppe i alt dette?

Jeg tror vi finner en viktig nøkkel på Bibelens første blad (1Mos 1,3f). Da den Evige og Allmektige skapte alle ting, og lot lyset skinne frem på sitt bud, lyder det:

Gud nøyer seg ikke bare med å skape lyset. I tillegg kommer den ordnende gjerning: Han skiller. Og dette kan på sett og vis være et paradigme for hele frelses- og kirkehistorien:

Forfallstidene er kjennetegnet av at mennesker blander lys og mørke.

Fornyelsestidene av at Gud Herren skiller lys fra mørke.

Så er det også slik at til en sann kristen bekjennelse hører alltid at der settes skille, skille mellom lys og mørke, skille mellom løgn og sannhet. Vi forstår med dette at linjen fra Calmeyergaten må bli en livsnødvendighet for en kristen kirke, hvis den i det hele tatt skal forbli kirke. Så sant hellighet hører med til kirkens vesen, hører denne grunnleggende grense med til kirkens vesen.

Der dette ikke skjer, ødelegges kirkens hellighet, ved at den sannhet kirken lever av og på blandes ut.

Så kan vi i folkekirkeideologiens navn høre at det sies like ut, slik damen på Hamar bispestol gjorde i et avisintervju i Aftenposten i fjor, at hun "ønsket ikke at kirken skulle være en bekjennelseskirke, fordi det ville sett grenser for den åpne folkekirke". Eller, som Oslo biskop klart ga uttrykk for i et intervju i Vårt Land i våres, at "Calmeyergatelinjen var en blindvei".

Det kirkelige uttrykk for den grensen vi her taler om, finner vi i lære- og kirketukten. Der dette blir prinsipielt umulig, slik kirkeledelsen nå drar i retning av, mister kirken sin integritet. Og et ekko fra Israels historie klinger videre hos oss, slik det en gang gjorde i en annen frafallstid: "Vi vil være som alle de andre folk", (1Sam 8,20). Og inn kommer pluralismen, inn kommer den "forbrukervennlige" kirke, som gir folk det de vil ha, ikke det Herren har satt oss til å gå med. Vi trenger her å minne hverandre om noe som ble sagt i den tyske kirkekampen før krigen: "Den kirke som ikke har kraft til å forbanne, har heller ikke makt til å velsigne"!

Andreas Laviks visjon

Jeg har til sist trang til å lese et avsnitt fra biografien om Andreas Lavik, (skrevet av sønnen Johannes Lavik, Bergen 1919). Den gamle indremisjonshøvding hadde på slutten av sitt liv en drøm som han så på som "en slags åpenbaring av det kristelige arbeids fremtid i vårt land". I dag, 90 år senere, er drømmen underlig aktuell:

"Han drømte at han var på et mørkt sted. Rundt omkring stod store fabrikker og verksteder. Men alt var forfallent og vanskjøttet. Maskinene stod. Det ble ikke arbeidet. Det var ikke et menneske.

Til slutt møtte han dog en gammel kone, som gikk og bar på en vannbøtte. Han stanset og spurte henne hva dette var for et sted.

Vet du ikke det du da, sa hun. Det er jo her de har arbeidet for Guds rike. Det er Indremisjonens gamle arbeidslokaler og verksteder. Men nå er det lenge siden der har vært folk her.

Han spurte henne da hvor folket var.

Som svar pekte hun ut over en vid, solbeskint slette.

Straks forlot han henne og gikk ut på sletten. Der bølget store folkeskarer frem og tilbake. Midt på sletten var der oppreist en stor tribune, hvorfra der ble talt til folket. Talene var religiøse, skjønne i ord og form, og alt gjorde et festlig inntrykk.

Lavik gikk da opp på tribunen og spurte om lov til å holde en tale. Man ga ham villig plass på talerstolen.

Da han sto ansikt til ansikt med de store folkeskarer, begynte han å forkynne evangeliet om Kristus Jesus. Han talte om Kristi død og soning for verdens synd. Men det var ingen som forstod ham. Til å begynne med hørte folk nysgjerrig og forundret på ham. Men de ble snart kjed av det og begynte å le og snakke og spasere frem og tilbake som før.

Da forstod Lavik at ordet om korset var ganske ukjent her. Han sluttet å tale. Men idet han snudde seg og skulle gå ned, fikk han øye på en mektig blomsteroppsats som sto midt på tribunen. Den var full av de herligste blomster, - et helt blomsterflor. Han så at alle de andre bar blomster i knapphullet og nærmet seg oppsatsen for å ta en rose.

I samme øyeblikk som han rakte hånden ut, hevet en mektig orm seg. Den hadde ligget ringet inne blant blomstene. Han så dens glinsende øyne, ble fylt av en stor redsel, - og våknet.

Siden hin drøm næret Lavik bestandig en stor frykt for at indremisjonsfolket skulle komme bort fra ordet om korset , - Kristi stedfortredende lidelse og død -, og ut på almenreligiøsitetens blomsterslette.

Det var kanskje hans dypeste sorg i de siste år han levet, at ordet om korset ikke lenger lød med den gamle klarhet og kraft i forkynnelsen."

Det handler om forkynnelsen. Se dét er spørsmålet!

Takk for oppmerksomheten.