Folkekirke eller bekjennelseskirke?

Alternativet synes enkelt. Vi må velge mellom den demokratiske folkekirke og den skriftro bekjennelseskirke. Dersom valget er så enkelt, er svaret gitt. Da må vi velge bekjennelseskirken. Det er troen og bekjennelse saken gjelder. Enten må folkekirken ha sin identitet i bekjennelsen og gi rom for den der troens folk samles, - ellers er den ingen kirke. Folkekirke og bekjennelseskirke behøver ikke nødvendigvis å spilles ut mot hverandre som uforenlige absolutter, men det er ikke til å komme forbi at de i dag representerer et motsetningsforhold.

I folkekirken er det bredde og representativitet som teller. Folket skal føle seg hjemme. Meninger og handlinger som ekskluderer, må skrelles av om ikke folk skal forlate kirken. Logikken er som for de politiske partier. Det er oppslutningen som teller og det er meningsmålingene som viser vei. Men selv for et politisk parti setter troverdigheten grenser for hvor langt man kan bevege seg i populistisk retning. Partiet må ha et indre kjerne av folk som identifiserer seg med partiet og som de bredere lag av folket igjen kan identifisere seg med.

I folkekirken er forholdet mellom bredde og identitet betydelig vanskeligere enn i et politisk parti. For det første er kravet om folkelig bredde større. Folkekirken omfatter ideelt sett hele folket og kan ikke la motsatte fløyer utløse spenningen ved nye partidannelser. Den form for splittelse er folkekirken en erklært motstander av. For det andre er kirken på en helt annen måte avhengig av en gitt og uforanderlig identitet enn partier og interesseorganisasjoner. "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid." (Hebr 13,8) Å tilhøre kirken betyr å møte denne Herre og Mester i tro og tilbedelse og bli formet av ham i hans bilde.

Bekjennelseskirken tar sitt utgangspunkt i sin bekjennelse og er beredt til å forsvare den. Der er det ikke gitt at hele folket tilhører kirken. Det avgjørende er tilslutningen til kirkens bekjennelse ved dåp (innlemmelse i kirken) og ordinasjon (innsettelse til tjeneste i kirken). Ved disse handlingene er det Gud selv innlemmer, innsetter og gir rettigheter. Det dreier seg ikke om selvbestemmelse i moderne demokratisk forstand, men i alt og ett om rett og plikt til å følge Guds ord, noe både dåps- og ordinasjonsliturgien gir uttrykk for i klare ordelag.

Den norske kirke er historisk sett både folkekirke og bekjennelseskirke. Liturgisk sett gjør den fortsatt krav på å være bekjennelseskirke. Nominelt sett har religionsfrihet og rett til utmelding gitt et relativt sett synkende medlemstall. Religionssosiologiske undersøkelser og det faktiske fremmøte ved gudstjenester og møter viser at vi og har å gjøre med betydelige avstander mellom kirkens bekjennelse, dens salmer og liturgi, og det det er dekning for blant kirkens nominelle medlemmer.

Kravet om folkekirkelig tilpasning er gammelt. Den følger av folkekirkens ideologi, men inntil de senere 10-år har staten som kirkestyre vært tilbakeholdende med å kreve tilpasning fra de enkelte menigheter og prester. Med de offentlige debatter om skilsmisse og gjengifte, den dobbelte utgang (helvetesdebatten), kvinnelige prester, abort og homoseksualitet har dette forhold endret seg. Den første av disse debattene fikk som resultat at ingen prest skulle være forpliktet til å vie fraskilte. Med det fikk prestens forpliktelse på Bibel og Bekjennelse forkjørsrett fremfor den demokratiske rett til å bli viet etter norsk lov av presten, statens vigselsmann. Denne rett gjelder fortsatt for det norske presteskap, men må betraktes som en anakronisme når den samme prest ikke har rett til å frasi seg det kirkelige fellesskap med den som selv lever i - eller offentlig forsvarer homoseksuelt samliv som rett ifølge Guds ord.

Jeg er ikke i tvil om at statskirkens tid forlengst er ute. Men folkekirkeproblemet er ikke løst med et skille mellom kirke og stat. Hovedproblemet består, forholdet mellom folkelig bredde og kirkens bekjennelse. Dette problem er blitt aksentuert ved at så mange av våre kirkeledere har gjort folkekirkeideologien til sin egen. Spørsmålet er så om folkekirkeproblemet kan løses eller hvor langt det er mulig å komme i retning av en løsning, - før Jesu Kristi endelige løsning gjennom død, oppstandelse og dom.

FBB besitter ingen enkel fasit på det spørsmål forholdet mellom folkekirke og bekjennelseskirke reiser. Noen av medlemmene har alt valg å gå til en av de lutherske frikirker. Noen velger å gå til Strandebarm prosti. Noen ser løsningen i et nytt økumenisk fellesskap som drar i høykirkelig retning, en ny kirkedannelse i et nytt økumene. Med varierende innhold velger noen å vise det uholdbare i dagens kirkelige situasjon ved å fra si seg biskopens tilsyn. For FBBs medlemmer er det gjennomgående samstemmighet om at spenningen i Den norske kirke i dag er stor og for mange for stor. Det har derfor gjentatte ganger vært uttrykt forståelse for de som har funnet tiden inne til å ta et skritt i den ene eller andre retning. Dette har skjedd på tross av at FBBs medlemmer har gått i noe forskjellig retning og at noen av oss med overlegg har valgt å bli stående der vi står.

Jeg har for egen del valgt fortsatt å arbeide for reform av Den norske kirke. På sikt tror jeg det vil dannes nye strukturer innen denne kirke og derfra kanskje også nye kirkesamfunn. I et lengre kirkehistorisk perspektiv er dette ikke noe nytt. Gjennom århundrene har Jesu Kristi kirke bestått i nord og sør og i øst og vest ved at forfall og oppløsning er blitt møtt med reform. Reformbevegelser har oppstått i møte mellom en nød mange har følt og enkeltmennesker som har vist vei. Utgangen på slike bevegelser har enten vært splittelse eller reform. Valget har alltid lagt hos kirkens ledelse. I møte med det reformkrav som er grunnet på Ordets kan den gi Guds ord rett eller den kan forskanse seg og skape splittelse. Alternativet er at det er Guds ord som taper. Det er ikke et kristent alternativ.

FBB har vært og skal være en reformbevegelse på Bibelen og Bekjennelsens grunn. I dagens kirkelige situasjon trenger vi først og fremst å arbeide for å gi denne bevegelse rom. Noen steder hadde det vært godt om soknebåndene var løst. Noen steder hadde det vært godt om det kunne dannes en valgmenighet eller en frimenighet. Noen steder er det rett å kreve et annet kirkelig tilsyn. Dette er signaler om forandring, kanskje også om oppbrudd. Men da forandring og oppbrudd i trygg forvissning om Guds nådige omsorg for den som bekjenner sin tro på vår Herre Jesus Kristus. Det uforutsigbare ligger ikke i Guds ord, men i det farvann vi ferdes i. Dette må prege vårt reformarbeid.