Folkekirke eller Jesu Kristi kirke?

FOLKEKIRKE ELLER JESU KRISTI KIRKE?

I den debatt som de siste ukene har fulgt bispemøtets homofiliuttalelse, er det ett argument som stadig hyppigere går igjen hos dem som ønsker å endre kirkens tro og praksis på dette område: Argumentet om den "åpne og romslige folkekirke". Rosemarie Køhn sa f.eks. i sitt famøse utspill, der hun ber de som står på kirkens gamle tro å forlate kirken, at "Den norske Kirke er en åpen og inkluderende folkekirke, som i sitt vesen skal romme ulike syn". Det er vel verd å legge merke til at Køhn gjør dette pluralistiske folkekirkeideal til noe som hører til kirkens vesen. Tilsvarende (i intervju i Aftenposten 16/6-94, under tittelen "Kirke med strømmen") hevder den samme Køhn at idealet om en åpen folkekirke gjør at det er vanskelig å forstå Den norske Kirke som bekjennelseskirke. Dette vil nemlig føre til en mer "lukket" kirke. Og i BA 28/4 skrives det slik i lederen: "- den norske kirkes kanskje viktigste fundament (er): Den brede folkekirken som skal favne alle -". De samme tonene lyder fra kirkeminister Hernes når han taler i Markus kirke i Oslo i januar i år.

Det er interessant i denne sammenheng å merke seg den symbiose som nå kommer for dagen, mellom folkekirkeideologi og radikal bibelkritisk teologi p.d.e.s., og det politiske establishment p.d.a.s.

En kunne nå spørre seg: Hvor stammer denne folkekirkeideologi fra? På norsk mark er det ikke gjort synderlig teologisk arbeid på dette område, mens man i Sverige kan finne en klart teologisk gjennomarbeidet folkekirketenkning hos Einar Billing, og i Danmark hos N.F.S. Grundtvig. Disse to tenkere har nok preget en del norsk teologi på dette område, men kan neppe sies å være hovedkilden her til lands. Hos oss er det antagelig to kilder som er vel så betydningsfulle: Den éne er at de humanistiske og demokratiske ideer er blitt internalisert i den norske folkesjel fra høyre til venstre. Den annen er det trykk den norske kristenhet har stått under fra kulturradikalt hold i media i over hundre år. Rent psykologisk har dette siste ført til en inderlig skamfølelse på troens vegne hos store deler av kristenfolket. En skamfølelse som i sin tur blir hovedkilden til tusen krumspring og utspill for å bli "akseptert". Og den beste måten å bli akseptert på, er ved selv å akseptere. Resultatet er den velvillige kirkelige snillisme, som totalt ufarliggjør det kristne budskap. Dens kirkelige uttrykk er kirkekaffens kos, som erstatning for hellighet og etterfølgelsens absolutte "Den som vil berge sitt liv skal miste det". Ingen skal bli møtt med krav når han kommer i kirken. Ingen skal bli møtt med vanskelig spørsmål som stiller ham på valg. Ingen skal måtte radikalt revurdere sitt liv, slik man vitterlig må dersom en skal ha med Kristus å gjøre. Når Dietrich Bonhoefer skrev om dette før krigen, kalte han det "billig nåde". Men en kirke som slik blir "billig", mister sin kraft, sin ryggrad.

Denne folkekirketenkning og -praksis passer som hånd i hanske på det man populært kaller "den liberale teologi". I Norge har denne teologi sitt arnested ved Universitetets teologiske fakultet, og dens kjennetegn er en bibeloppløsende teologi og forkynnelse som relativiserer sannhetsspørsmålet i kirken ved å løse båndene til Den hellige Skrift som eneste og absolutte åpenbaringskilde. Det som det er viktig å være oppmerksom på i denne sammenheng, er at det er et uløselig bånd mellom kirkens tro/forkynnelse og dens ekklesiologi: Kirken er hva den forkynner. Forkynner kirken i tråd med sitt fundament i Skrift og bekjennelse, er den en sann Jesu Kristi Kirke. Gjør den ikke dette, blir den en motkirke, en kirke som står sin Herre imot. Dette innebærer at det er en nær forbindelse mellom kirkens gudsforståelse og dens selvforståelse. Av dette kan man slutte at den folkekirketenkning som nå gjøres gjeldende for å forsvare en revisjon av kirkens trosgrunnlag, er betinget av en annen gudsforståelse enn det som har vært den evangelisk-lutherske kirkes gjennom århundrer. Derfor kan det med full rett hevdes at de ortodokses kamp mot de liberaliserende krefter ikke er en kamp mot de homofile, men en kamp mot å forandre Gud.

Hva er det så i gudsforståelsen kampen nå handler om? Det er troen på a) Gud som Skaper, og b) Guds hellighet. Disse to hovedsaker i den kristne tro har sitt skjæringspunkt i loven, Guds bud. Loven er etter kristen tenkning en åpenbaring av Guds hellighet. Der man setter loven ut av kraft, er det derfor ikke bare snakk om en alternativ etisk tenkning eller forankring. Man rører dermed ved Guds hellighet og majestet. Hellighetsbegrepet har i hebraisk språk en stamme som betyr "å skille" eller "å skjære i to". Det innebærer med nødvendighet at grenser hører med til hellighetsbegrepets vesen. Grense mellom godt og ondt, sant og usant, rent og urent. Når kirken derfor i det nye Testamente (NT) kalles "hellig", innebærer det at den er utskilt fra den omkringliggende kultur. Å bli et lem i Kristi kirke kan et menneske derfor ikke bli uten å gjennomgå en nyskapelse, som i NT kalles "omvendelse" og "gjenfødelse". Når et menneske gjennomgår denne nyskapelse, blir han en del av kirken, som er Guds folk, og som er skilt ut. Om dette sier Jesus i sin yppersteprestlige bønn: "De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden", (Joh 17,16).

Idealet om den åpne folkekirke overser fullstendig denne avgjørende dimensjon i nytestamentlig ekklesiologi. Ved å viske ut grensene mellom kirken og folket, mellom synd og rettferdighet, retter man er grunnskudd mot kirkens vesen, samtidig som dette er betinget av en gudsforståelse som er Skriften fremmed. Den terskelløse kirke, opptrer på vegne av en terskelløs gud, en gud som ikke lenger er hellig, og derfor fullstendig ufarlig. Da forstummer budskapet om omvendelse, og drukner i en bleksottig velvillighet som favner alt og alle, og ikke har kraft til annet enn å følge med strømmen. Gud blir redusert til terapeut, og hans tjenere til en del av velferdsstatens behandlingsopplegg. For der Guds hellighet blir borte, ødelegges også kirkens hellighet. Da mister kirken sin identitet, og må i stedet flotte seg i lånte fjær. Inn i en tilsvarende sammenheng lød det engang i den tyske kirkekampen før krigen: "Den kirke som ikke har kraft til å forbanne, har heller ikke makt til å velsigne".

Det debatten med all ønskelig tydelighet har avslørt etter bispemøtets homofiliuttalelse, er at man i Den norske kirke ikke bare har med to ulike slags etikk og kirkeforståelse å gjøre. Det er to forskjellige slags kristendomsforståelse, ja, gudsforståelse vi står overfor. Men der man i kirkelig sammenheng løser gudsforståelsen fra det bibelske vitnesbyrd, lager man seg i stedet sin egen gud i tidens og det moderne menneskes bilde. Da mister man kontakten med den levende Gud, for å stå tilbake med en avgud. Debatten har brakt for dagen at Den norske kirke rommer to kirker, med hver sin gud. Ikke rart det blir strid, - økumenikk mellom Gud og avgud er ikke aktuelt!

Når det politiske establishment så klart står for den type folkekirkeideologi som her er skissert, henger det sammen med et bevisst ønske om å omforme kirken i det pluralistiske demokratis bilde. Det synes som om man på politisk hold har vanskelig for å forstå Den norske Kirke som trossamfunn, og enda mer å respektere den som det den faktisk er, en bekjennelseskirke. Men kirken er etter sitt vesen Guds hus, ikke Folkets hus. Bibelens Gud er ikke en demokrat, som gjør sannhetsspørsmålet til gjenstand for votering. Ei heller en snill humanist som styrer verden etter Kardemommeloven. Dersom kirken i teologi og forkynnelse tilpasser seg denne politiske ønsketenkning, mister den sin gudgitte mandat, og dermed sin eksistensberettigelse som kristen kirke. For i stedet å bli et religiøst serviceapparat for velferdsstaten, som gir den terapi og sjelemassasje som skattebetalerne har krav på. Da opphører kirken å være kirke. Den kirkelige tilpasningsdyktighet vi nå ser så klart for våre øyne, er noe av kirkens største ulykke: For kirken oppgir dermed sin egen identitet, ja, sitt kall, for i stedet å gå inn i den rolle folket tildeler den. Men hva gagner det en kirke om den vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? Skal kirken følge folket eller sin Herre?

Visst skal kirken være åpen. Visst skal kirken være inkluderende overfor enhver synder som søker nåde. Men kirkens sannhetsbegrep er ikke åpent, i den forstand at vi små kryp kan revurdere troens innhold ettersom vi til enhver tid måtte finne det opportunt. Pilatus' spørsmål da han forhørte den Herre Jesus på langfredag, "Hva er sannhet?", har aldri vært kirkens spørsmål. Fra Kristi kirkes munn har det i stedet frimodig lydd gjennom alle tider: "Jeg vet på hvem jeg tror". Og så har vi bøyet kne i tilbedelse og lovsang for vår Gud.

Den bekjennende og tilbedende kirke er den sanne kirke.

Jan Bygstad,

formann i Foreningen for Bibel og Bekjennelse.