«Folkekirke nå» - og så?

Gir det mening å snakke om og beholde folkekirken i et folk og en kultur som har tatt oppgjør med og forlatt den kristne troens innhold og bekjennelse? Det er spørsmålet som boka «Folkekirke nå» helst unngår. Dermed blir artikkelsamlingen fra Teologisk nemnd under Mellomkirkelig råd langt mindre spennende enn den kunne ha blitt. Jeg leste boka parallelt med den danske «National kristendom til debat» og ble slått av hvor stor forskjellen i erkjennelse kan være mellom to land som står såpass nær hverandre i kultur og utvikling.

Med 21 artikler av like mange bidragsytere, på vel 200 sider, gir to forhold seg selv. For det første blir produktet så mangfoldig som bidragsyterne er, herunder faren for ganske mange gjentatte poenger som hadde vært luket vekk dersom det var én forfatter. For det andre får ingen av dem gått noe særlig i dybden. Noen søker å være beskrivende og er nyttige som informasjon, mens andre gjerne gir normative føringer og stimulerer til refleksjon. Et flertall av bidragsyterne er forskere innenfor teologi, mens resten i stor grad bidrar utfra ulike kirkelige lederroller.

Første og siste kapittel skrives av henholdsvis Kirkerådets leder og preses i Den norske kirke. Deres rolle er å se optimistisk framover på folkekirkens vegne. Ellers starter boka med noen historiske kapitler. Hallgeir Elstad drar linjene til den tyske dannelsen av folkekirkebegrepet på 1800-tallet og skisserer ulike historiske måter å forstå folkekirken på i Danmark og Sverige. Vidar Haanes spisser fokuset mot forståelsen av folkekirken i Norge. Begge gjør sine vektlegginger, men utover det gir de lite uttrykk for egen posisjon. Stephanie Dietrich skriver interessant om det som skjedde fram mot andre verdenskrig rundt Dietrich Bonhoeffer og Barmenerklæringen.

To interessante kapitler gir et utenfraperspektiv. Roar Fotland markerer en ganske stor distanse til de mange bidragene som holder seg til dåpen alene. Han understreker viktigheten av en aktiv personlig bekjennelse av troen som avgjørende hos metodistene. Else-Britt Nilsen skriver, med tilslutning fra den sentrale kardinal Walter Kasper, at den katolske kirke ikke må forveksles med en folkekirke, som de mener tilhører fortiden.

Noen av bidragene er mer teologisk bærende og profilerende enn andre. Atle Sommerfeldt, Jan Olav Henriksen, Trond Bakkevig og Sturla Stålsett er blant landets viktigste teologiske premissgivere for Den norske kirke. Derfor er deres bidrag særlig interessante å studere. Sommerfeldt er den som klarest markerer en rein sakramental teologi om kirken, der det allmenne kirkedemokratiet og embetet blir kirkens to brennpunkt (anmelders metafor).

Trond Bakkevig deler Sommerfeldts måte å tenke om folkekirken som sakramentalt fellesskap og den allmenne stemmeretten ut fra dåpen. Samtidig gjør han kanskje den klareste avvisningen av selve begrepet «folkekirke», som han ut fra sin breie deltakelse i offentlig utredningsarbeid om kirkeordning mener bare har «retorisk verdi». Han konkluderer med at dersom kirken er «blitt alminnelig», da er den «åpen og inkluderende». Og det er tilstrekkelig.

Sturla Stålsett forholder seg også selektivt til de fire adjektivene som den norske kirke har gitt seg selv (bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen). Han skriver om kirken i lys av drømmen om det livssynsåpne samfunnet og synes å være bevisst når han snevrer kirkens fokus til å være «åpen» og «tjenende». De er kategorier som «fortsatt gir god mening i den nye konteksten med et mer livssynsmangfoldig samfunn». Folkekirken blir bare mulig framover ved at den åpner seg for det livssynsåpne folket. Stålsett er den som går lengst i å si at kirken tilhører alle mennesker, også dem som ikke tilhører kirken. «Dette krever en radikal inkludering av de mest utsatte og marginaliserte».

Jan Olav Henriksen utfordrer folkekirken ved hjelp av tre kjente sosiologer og filosofer. Presentasjonen av Charles Taylor fører til utsagn som at den sekulære pluralismen kan «gjøre forestillingen om kirken som «folkekirke» til tomme ord». I sin mer normative kommentar konkluderer likevel Henriksen med at det er en mulighet for kirken at den ribbes for religiøs autoritet i samfunnet, for da kan den selv gå i retning av å vektlegge «fellesverdier» som religiøse og sekulære kan stå sammen om. Han skriver avslutningsvis at folkekirken som demokratisk størrelse ved dette «innkasserer gevinstene av sekulariseringen».

Knut Alfsvåg representerer på mange måter en annen røst enn flere av de andre teologene. I denne boka analyserer han den kritikken som mange har framført mot kirkens konstantinske arv, det at den i over 1600 år har levd så tett på den politiske makten i Europa. Alfsvåg er ikke blind for dette, men hans vinkling er å levere en kritikk mot kritikerne. Det er nyttig nok. Jeg skulle likevel ønske at artikkelsamlingen hadde med et bidrag som primært analyserte folkekirkens hang til å ville stå side ved side med politisk makt og ressurser.

Boka tematiserer en rekke viktige spørsmål, og lesingen reiser ikke færre. Selve folkekirkebegrepet bli uforløst, fordi forfatterne ikke tar innover seg det som har vært en premiss i lang tid for selve begrepet: Folkekirken forutsetter folkets flertall, og den forutsetter en kristen trosbasis i folket. Jeg får inntrykk av at de fleste utstyrer seg med en slags herlighetssosiologisk lesing av kirkens alarmerende statistikker, ikke minst det faktum at den delen av folket som uttrykker identitet med helt grunnleggende kristen tro på en personlig Gud og på Jesus Kristus som Frelser og Guds Sønn, går ned mot 20 %. Det går naturligvis an å vri på dette ved å tillempe trosinnholdet, slik Stålsett og Henriksen mer enn antyder i sine bidrag. Alle som vil holde fast ved den klassiske troen, bør snarere spørre om folkekirkens forutsetninger er borte og hvilke konsekvenser det får.

“När folket hade försvunnit utnämnde teologerna kyrka til folkkyrka,” skrev biskop Krister Stendahl i Stockholm på 1980-tallet. Folkekirkebegrepet er relativt nytt og har tjent til å skape kirkelig selvforståelse under vilkår av stor ytre endring. Jeg undres veldig over at ikke boka makter å tematisere den tydelige politiske rolle begrepet fikk på 1970-tallet, og som kirken måtte akseptere for å være i politisk posisjon. Dette har Birger Løvlie vist i sin doktoravhandling «Kirke, stat og folk i en etterkrigstid». Det er forresten interessant å lese jussprofessor Eivind Smiths tolkning av Grunnlovens nye § 16, der begrepet «folkekirke» blir brukt uten videre definisjon. Han kaller grunnlovsbestemmelsen som folkekirke «symbolsk». «Men strengt juridisk betyr den antagelig lite eller ingenting.»

Dåpen får en helt avgjørende plass i forsvaret for folkekirken slik de fleste framfører det i boka. I forlengelse av denne ensidigheten følger de døptes allmenne stemmerett i kirken. Det er underlig å kommentere dette i året for reformasjonsjubileet. «Dåpen alene» er ikke blant reformasjonens lærepunkter. Tvert om vektla reformatorene «troen alene», den troen som åpner for dåp og som dåpen som nådemiddel leder inn i. Det forundrer meg at det er taust om dette i boka – som i folkekirken. I et samfunn preget av sekulær pluralisme avslører den ensidige vekten på dåpen et stort misforhold. Kirken er i Luthers teologi ikke de døpte men de døpte som følger hyrdens røst i troens bekjennelse og etterfølgelse.

Flere av forfatterne tar i bruk Dietrich Bonhoeffer og refererer til hans berømte sats om å være «kirke for andre». Ingen av forfatterne refererer derimot til Bonhoeffers profetiske kall til kirken om å gi opp den billige nåden og forkynne Jesu Kristi dyre nåde, han som gav seg selv i døden for våre synder. Bonheoffers kanskje viktigste bok handler om den dyre nådens kall til Jesu etterfølgelse. Om den er det taust, men uten denne røsten kan ingen ta Bonhoeffer til inntekt for seg.

Under lesingen slo det meg at evangeliet i langt større grad blir presentert som et tilbud enn som en gave. Kirkerådsdirektør Johnsen skriver i første kapittel om nåden og nådemidlene som tilbud. Mange andre følger opp. Jeg står i fare for på overtolke noe som sikkert er velment, men jeg lurer på om det er markedsspråket som har overtatt for tilsigelsen. Nåden er dyr. Den kostet Jesus alt. Nettopp derfor er den gratis for oss. Den er en gave. Blir den presentert som et tilbud, kan vi lure på hvor billig den går. Men budskapet om den dyre nåden som er gratis, må aldri fusjoneres til en billig nåde. Det er folkekirkens overhengende fare.

Rolf Kjøde

(Bokanmeldelsen har tidligere stått på trykk i Dagen)