Folkekirken som teologisk problem

1. Aktuell problemstilling

Debatten om statskirkeordningen i Norge har helt fra århundreskiftet vært nøye knyttet sammen med folkekirkebegrepet.¹⁾ Dels har folkekirketanken blitt brukt som et sterkt argument for å bevare statskirkeordningen. Dels har argumentene slått motsatt vei, idet mye av reformbevegelsens kirketenkning har bygget opp under kravet om en "fri folkekirke".

Utviklingen de seneste årene, som kulminerte i Stortingsmelding nr. 40, "Om stat og kirke"²⁾, har ført til at så godt som en samlet opinion har erkjent at det for tiden ikke er politisk vilje til å avvikle statskirkeordningen i dette århundre. Parolen er derfor nå "reformer innenfor statskirkeordningen". Flere og flere oppgaver ønskes delegert til "kirkelige organer". Målet er at kirken skal fungere som en fri folkekirke innenfor de konstitusjonelle rammer som er trukket opp i Grunnlovens kirkeparagrafer.

Stortingsmeldingen har, imidlertid, gjort det klart at ikke en hvilken som helst kirke vil kunne regne med en slik privilegert status. Forutsetningen er at kirken viser seg friheten verdig og i sitt videre reformarbeid legger opp til et bredest mulig "kirkelig demokrati" som sikrer "en bredest mulig kontaktflate til og i vårt folk"³⁾.

Statskirkeordningen hviler, med andre ord, på den forutsetning at "kirken selv" ikke problematiserer selve folkekirketanken og at kirkeledelsen ikke handler slik at kirken kommer i konflikt med de grunnleggende verdier som gjelder i samfunnet.

Fra kirkens side knyttes det store forhåpninger til "den selvstendiggjøring som har vært et mål for reformarbeidet i Den norske kirke gjennom mer enn 100 år, og som i den seneste fase har hatt bred oppslutning fra kirkelige kretser. Målet er at Den norske kirke må få muligheter til å virke som en evangelisk-luthersk folkekirke med det for øye å nå hele folket med evangeliets tilbud"⁴⁾. Den aktuelle bakgrunnen for disse ordene var Høyestesrettsdommen mot Børre Knudsen. Uttalelsen viser at biskopene ikke ønsket å legge opp til en konfrontasjon med statens verdigrunnlag som kunne få konsekvenser for forholdet mellom kirke og stat. Biskopene viser i stedet til de muligheter som reformene i kirken vil kunne gi kirken til å framstå troverdig i verdidebatten. Bispemøtets uttalelse ble dermed et talende eksempel på hvordan "reformkirken" og statskirken kan legitimere hverandre gjensidig og slik hindre kirken i å framstå som bekjennelseskirke "her og nå".

Det er gode teologiske grunner for å hevde at statskirkeordningen, i det minste, fungerer bekjennelsesstridig. Ordningen kan derfor ikke fraskrives teologisk kritikk. Men enda viktigere for kirken må det være å prøve selve folkekirketanken på en reflektert evangelisk-luthersk ekklesiologi. Det er vår oppfatning at det er selve folkekirkeideologien som reiser de alvorligste teologiske problemene med tanke på kirkens liv og ordninger fram mot år 2000. Ved å problematisere selve folkekirketanken, kan vi også håpe på å bidra til å føre debatten om vår kirkeordning over på teologiske og kirkelige premisser. Her ligger også kimen til å sprenge statskirkeordningen innenfra.

2. Statskirke og folkekirke

Svært få vil idag gi statskirkeordningen teologisk legitimitet. Den er ikke teologisk nødvendig. Statens kirkestyre betraktes mer som en historisk overlevert rettsordning som de fleste bare vil forsvare ut ifra en adiaforabetraktning av kirkeordningsspørsmål på ganske bestemte premisser. Så lenge ordningen verner om sann forkynnelse og rett sakramentforvaltning, hevdes ordningen å være hensiktsmessig. Staten hjelper til så hele folket kan nåes av evangeliet. I tillegg medfører statskirkeordningen at kirken, ideelt sett, får øve innflytelse på folkets moral og etiske verdier. Ordningen hviler på en bestemt forståelse av den lutherske toregimentslæren, som tildeler kirke og stat ulike, men kompletterende oppgaver. Sammen utøver de Guds vilje.

Folkekirke-begrepet er mer diffust og blir tillagt sterkt ulike betydninger. Noen vil hevde at spørsmålet om hensiktsmessighet også gjelder her. Ut ifra politiske, kulturelle og folkepedagogiske hensyn finner en at det er hensiktsmessig for kirken å framtre som folkekirke. Uttrykket "folkekirke" brukes mer som en betegnelse for et historisk-sosiologisk faktum, d.v.s. om den kirken som et bestemt folk stort sett tilhører.

Begrepet kan også uttrykke en sterkere forbindelse mellom folk og kirke, enten i idealistisk forstand (Jfr. Hegels innflytelse på forholdet mellom folk og kirke i Tyskland på 1800-tallet) eller i naturalistisk forstand, idet folk og kirke forbindes ved folkets biologiske/rasemessige art (jfr. nasjonalsosialismen). Under denne rubrikken kommer også en type kirketenkning som bygger på en overbevisning om at et spesielt folk har fått et særlig kall fra Gud. I Sverige er folkekirketanken blitt knyttet sammen med skapertroen. Folkets liv er et uttrykk for Guds skapervilje. Av dette følger kirkens nærvær i folket som nettopp folkekirke⁵⁾.

Folkekirke kan også rett og slett bety "folkets kirke", d.v.s. en kirke der folket kjenner seg hjemme og kan utøve demokratisk innflytelse på kirkens liv. I denne mening kan begrepet brukes i polemikk mot det en oppfatter som en prestestyrt eller elitestyrt kirke⁶⁾ eller også mot at kirken skal være bundet av en fast bekjennelse eller en bestemt tolkning av bekjennelsen. Demokratiets parlamentariske prinsipper overføres på kirkestyret og folkeopinionen blir idéskapende for kirken.

I dansk tradisjon møter vi folkekirkebegrepet brukt mer som en nøytral ramme omkring ulike retninger i det religiøse livet (jfr. Grundtvig). På norsk kirkemark har Ludvig Hope utformet en beslektet tenkning om kirken⁷⁾. Grunntanken hos begge er at kirkeordningen gir den ytre ramme for den egentlige kirken, som bygges gjennom Guds ord og sakramentene, og som derfor er av en annen natur.

I norsk folkekirkedebatt kan en ofte få inntrykk av at folkekirkebegrepet brukes som om det skulle uttrykke noe uoppgivelig i selve kirkeforståelsen. Det hører så og si med til kirkens vesen å framtre som folkekirke. Med kraft hevdes det at kirken må fortsette med å være en folkekirke uansett formelt skille mellom stat og kirke. Og omvendt, av frykt for å miste folkekirken, forsvarer selv de mest statskirkeskeptiske ordningen av hensiktsmessige grunner.

Den overordnede målsettingen blir å bevare folkekirken. En slik folkekirke kan til nød være organisert som en statskirke, men teologisk sett står den på egne ben. Til grunn for en slik tenkning mener vi det ligger en klar tendens til å forlate adiaforon-tanken og spørsmålet om hva som er hensiktsmessig. Statskirkeordningen betraktes som et adiaforon, men ikke folkekirken. Den er å forstå som en del av en underliggende prinsipiell kirkeforståelse.

Hvori består så en slik tenkning om kirken? Siden ingen norsk teolog har gitt et så konsekvent og helhetlig bidrag til utformingen av folkekirketanken som den svenske biskop Einar Billing, vil vi se på noen av de bærende bjelker i hans teologiske motiverte folkekirkeideologi⁸⁾. Likheten mellom våre to lands kirkeordninger legitimerer et slikt overblikk til Sverige. Dessuten mener vi å møte mange av Billings tanker i debatten her hjemme, om enn mer ureflektert.

3. Folkekirkens grunnprinsipper

For Einar Billing ligger ikke grunnmotivet for folkekirken i politiske eller kulturelle hensyn, men derimot i selve forståelsen av evangeliet. Folkekirken er den religiøst sett sterkest motiverte organisasjonsform fordi den uttrykker evangeliet klarest, nemlig som Guds forekommende nåde til folkehelheten. Guds nåde er universell. Dernest er den forekommende, d.v.s. den kommer foran ethvert menneskelig initiativ. Derfor omfatter folkekirken hele folket, uten å stille krav til tilhørighet av noe slag, hverken intellektuelt, religiøst eller moralsk. Folkekirken er videre Ordets kirke i eklatant forstand. "Ordet gikk ut i världen och byggde kyrkorna". På en måte blir kirken dermed å forstå som alle dem som Guds ord retter seg mot. Ikke ordets nedslag gjennom troen, men det forkynte ord i funksjon blir kirkekonstituerende. Ordet kommer først, deretter troen og de troendes fellesskap.

I tilknytning til Ernst Troeltsch⁹⁾, framheves kirken som institusjon eller anstalt. I motsetning til frikirkene og sektene forkynner selve folkekirkeordningen Guds omfattende nåde. Ja, den kan endog sies å "objektivere" Guds nåde og kan derfor forstås som "syndernas förlåtelse til Sveriges folk". Den beste anskueliggjørelse av denne forekommende nåde er barnedåpen. Den betingelsesløse barnedåpen er derfor folkekirkens teologiske grunnfjell og framstår som et bevis for folkekirketankens gyldighet. Barnedåpen er "den förekommande kärlekens sakrament" og enhver tale om forutsetninger for dåp eller krav blir tolket som en lovisk forvrengning av Guds suverene nådehandling.

Egentlig knyttes heller ikke Guds nåde til selve dåpshandlingen. Nåden omslutter alt, også det ufødte barnet. Gjennom sin fødsel hører barnet allerede til i kirken. Dåpen er på sett og vis en konsekvens av at Guds nåde allerede er der på forhånd. (Dette er bakgrunnen for at Den svenske kirken, som eneste lutherske kirkesamfunn i verden, ikke opererer med dåp som forutsetning for medlemskap). Folkekirken skal heller ikke skille noen fra seg, d.v.s. utøve kirketukt. Siden folkekirken prinsipielt sett ikke regner med noe vanlig "medlemskap" (for E. Billing uttrykker dette noe frikirkelig), har den følgelig ingen medlemmer å stille krav til. Bekjennelsen åpner for de mest forskjellige trosstadier og trosstandpunkter. Den bibelske begrunnelsen er Mt. 13,24-30, lignelsen om ugresset og hveten. Bare Gud selv kan skille troen fra vantroen, og det skal først skje på dommens dag. I kirkens tid øves den gjerning kun gjennom forkynnelsen av Guds ord. Hykleriet kan man aldri garantere seg mot.

Sammenfattende kan vi si at for E. Billing er folkekirken religiøst motivert og teologisk nødvendig. Derimot er statskirkeordningen mer å betrakte som et historisk faktum. Innenfor statskirkeordningen kan folkekirken komme til å miste den frihet og selvstendighet som den må ha for å kunne framstå som en bekjennende kirke. Ordningene kan både fremme og hemme kirkens karakter av trossamfunn. Forutsetningen for statskirkeordningen er at staten hjelper kirken med å tilrettelegge den ytre ramme og slik fritar kirken for verdslige bekymringer.

Her øyner vi en konflikt i Billings kirkeforståelse. P.d.e.s. fastholder han den kirkerettslige tradisjon fra Rudolph Sohm, som radikalt skiller den kirkerettslige organisasjonsformen av kirken fra kirken i egentlig forstand, kirken som åndelig størrelse. P.d.a.s. opererer han med en kirkeorganisasjon selv, nemlig folkekirken, som prinsipielt står på egne ben og som han nettopp hevder er den eneste legitime organisasjonsform av en evangelisk-luthersk kirke. Folkekirken er en umiddelbar konsekvens av det innerste i den evangelisk-lutherske bekjennelse, hevder han.

Vi sympatiserer med Billings prinsipielle utgangspunkt når han sier at kirkeordningen må avspeile den kristendomsforståelse som vi finner i vår bekjennelse. Dermed er ikke kirkeordningsspørsmålet bare et adiaforon. Derimot mener vi at hans eget utvalg av bekjennelsen blir for snevert når han hevder at sentrum i bekjennelsens kirkeforståelse alene utgjøres av "Bekännelsen till Guds oförtjänte, universella och förekommande nåd". Selv mener vi at bekjennelsen gir et mer omfattende prinsippmateriale å arbeide med for en evangelisk-luthersk ekklesiologi. Dette vil vi nå gå over til å se nærmere på.

4. Folkekirke og/eller bekjennelseskirke

Vi vil begynne med å påvise det vi mener er en brist i den religiøst motiverte folkekirke og som burde kunne overbevise om at den ikke kommer til å rette med den kirkelige og religiøse virkelighet som krever andre måter å tenke på enn den tradisjonelt folkekirkelige.

Vi har sett at folkekirkens idé hviler på nådeprinsippet. Stilt overfor spørsmålet om retten til å melde seg ut av folkekirken, framsetter E. Billing på det svenske kirkemøtet i 1929, sammen med et flertall av biskopene, et annet prinsipp, nemlig frihetsprinsippet. Nådeprinsippet alene er m.a.o. ikke tilstrekkelig som konstituerende element i en folkekirke. Dersom tilhørigheten til en kirke oppfattes som tvang, ville ikke den religiøse motiveringen for folkekirken virke troverdig. Frihetsprinsippet, som i lovs form gir retten til å melde seg ut av kirken og dermed ikke lenger la seg betjene av den, garanterer folkekirkens religiøse egenart.

Frivillighetstanken gir seg ut ifra forståelsen av kirken som et trossamfunn. Som trossamfunn står kirken for en bestemt trosbekjennelse i forhold til andre trossamfunn. Samtidig gir begrepet "trossamfunn" kirken karakter av å være en korporasjon, en samling av mennesker omkring kirkens Herre, Jesus Kristus, nærværende i ord og sakrament. Uansett hvordan en velger å tilrettelegge tanken om kirken som trossamfunn, vil en oppleve at dette begrepet står i et spenningsforhold til selve folkekirketanken. Enda klarere kommer denne spenningen fram om vi erstatter begrepet "trossamfunn" med begrepet "bekjennelseskirken. Heller ikke dette er et entydig begrep. E. Billing utformer begrepet "bekjennelseskirke" i forhold til frikirkene. Folkekirken er bekjennelseskirke, ikke i foreningskirkens mening, men i den forstand at kirkens bekjennelse skal sette sitt preg på hver enkelt av kirkens funksjoner og handlinger. Spørsmålet blir om vår evangelisk-lutherske bekjennelse tillater en så klar grenseoppgang mellom kirken som bekjennende institusjon og kirken som bekjennende fellesskap.

a) Et grunntrekk ved vår lutherske kristendomsforståelse er fastholdelsen av enheten mellom det "objektive" og det "subjektive". Kristen tro er nådemiddeltro. "Ved ordet og sakramentene som midler blir Den hellige Ånd gitt, han som virker troen, når og hvor Gud vil, i dem som hører evangeliet" (Den augsburgske bekjennelse art 5)¹⁰⁾. Derfor lyder det samtidig et "sola gratia" (nåden alene) og et "sola fide" (troen alene). Likeledes heter det dåp og tro. Disippellivet innebærer både en gave og et krav.

Denne sammenhengen mellom det objektive og det subjektive finner vi igjen i bekjennelsens kirkedefinisjon. "Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett" (Art. 7). Kirken er med andre ord ikke bare nådemidlene i funksjon, men personsamfunnet, i hvilket ordet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett, og som selv er til på grunn av nådens midler. Kirke er kultfellesskap med og omkring den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Kristus og fellesskapet med ham er avgjørende for kirkens eksistens i verden. Uansett hvilken organisasjonsform kirken velger å framtre i, er det avgjørende at den vokser ut av denne grunntanken, nemlig fra menneskers forhold til Kristus.

Det er her folkekirketanken allerede i utgangspunktet sporer av fra en bibelsk kirkeforståelse. Det nye testamentets kirkebegrep er uadskillelig knyttet til koinonia-tanken, fellesskapet med Kristus og med de hellige. Selve ordet "kirke" betyr "det som hører Herren til". Det greske ordet "ekklesia" uttrykker tanken om et utvalgt folk, et folk som gjennom dåpen og troen er kalt av Gud, og som derigjennom er utskilt fra verden for å være Hans eiendomsfolk. Dette folket er "et hellig folk" og et "kongelig presteskap" (1. Peter 2,9).

Forholdet til Kristus er et dobbelt. Paulus taler om å "være i Kristus", hvilket uttrykker det kollektive. Samtidig understreker han det individuelle ved å tale om at "Kristus lever i meg". Den bibelske kirketanken har plass både til det kollektive og til den enkeltes personlige forhold til Kristus.

Vi ser at her kommer folkekirketanken til kort i møte med det bibelske vitnesbyrdet. Folkekirkens store fare er at den skiller fra hverandre det som hører sammen, nemlig kirken som nådeinstitusjon og kirken som nådemiddelfellesskap. Resultatet blir i verste fall en kirke uten menigheter.

b) En konsekvens av denne fatale splittelsen av det objektive og det subjektive i kirkeforståelsen er tanken om den synlige og usynlige kirken. Den egentlige kirken blir den usynlige, som på en eller annen måte "bor" innenfor rammen av den synlige. Bekjennelsen hevder sant nok at "kirken i egentlig mening er forsamlingen av de hellige og sant troende" og at "mange hyklere og onde er blandet inn i den i dette livet" (Art. 8). Men forståelsesrammen for disse utsagn er hele tiden den ene, ytre kirkevirkeligheten, den synbare og hørbare gudstjenesteforsamlingen. Noen annen kirke kjenner ikke bekjennelsen til. Innenfor denne kirken er det både sanne og falske kristne.

Denne ene kirkes synlighet er forutsetningen for å forstå det som bekjennelsen benevner som "hyklere". En hykler er en som deler kirkens fellesskap omkring de ytre riter og handlinger uten å høre til blandt troens folk. Han bekjenner med munnen, men tror ikke i sitt hjerte.

Folkekirkens store svakhet blir fra denne siden sett at den usynliggjør, og dermed også ufarliggjør, hykleriet! At kirken er et synlig kultfellesskap, hvori også noen vantro og onde mennesker er blandet, omtolkes som om kirken skulle være en usynlig mengde hyklere som aldri, eller svært sjelden, samles til gudstjeneste, hvori noen få sanne troende er blandet. Disse troende bør en omgås med en viss varsomhet, for de er ikke helt folkekirkelige som flertallet. Skulle de få makt i kirken, begynner de straks å rope på kirketukt!

Ingen vil i prinsippet forsvare en slik vrangtolkning, men det er vanskelig å se hvordan folkekirkene i Norden idag i praksis kan hindre at et slikt syn festner seg.

Denne tanken omkring den synlige og usynlige kirken viser seg tydelig som et problem når det blir tale om å definere kriterier for medlemsskap, stemmerett og valgbarhet i kirken.¹¹⁾ Da ser en fort bort fra kirkens synlige kjennetegn og slår kategorisk fast at det ikke er mulig å trekke noen grense mellom dem som er "innenfor" og dem som er "utenfor". Enhver tale om "dobbelt medlemskap" avvises med argumentet at det ikke er mulig å finne "garantier" mot hykleriet". Selvsagt finnes det ikke garantier mot hykleriet! Bare Gud kan granske hjertene. Men det rokker på ingen måte nødvendigheten av en ytre tilslutning til troen og deltakelse i gudstjenestefellesskapet. Det er jo dette som konstituerer kirken. En avvisning av muligheten for å kunne sette opp ytre kriterier for bl.a. retten til å delta i styret av denne kirken, bygger til syvende og sist på svermeriske og idealistiske forutsetninger som er bekjennelsen fremmed.

c.) Dette fører over til et beslektet problem. Folkekirken hviler på den forutsetning at det er umulig å sette grense mellom troen og vantroen. Et sitat fra E. Billing avslører tankegangen: "Men genom att afstå från hvarje försök att ens antydningsvis i det yttre uppdraga dess (de heligas samfunds) gränser gifva vi uttrykk åt troslifvets innerlighet, dess outrannsakbarhet för människors ögon, och sörja därmed och för dess frihet".

De helliges samfunn er ikke uten grenser, men grensen går i hjertene og kan derfor ikke registreres. Derfor gjør ikke folkekirken forskjell på mennesker, den "diskriminerer" ikke, den fører den åpne dørs politikk.

Vi avviser selvsagt ikke at den reelle grensen mellom troende og vantro ligger skjult for vårt øye. Og allikevel må vi kunne si noe mer om troen, dersom den ikke skal ende i ren subjektivisme og spiritualisme. Troen har sine kjennetegn. For det første er den kristne troen uoppløselig knyttet til nådemidlene. For det andre har den sine ytringer. Gjennom munnens bekjennelse og livets vitnesbyrd framtrer den kristne i verden. Dette siste blir, ettersom de fleste mennesker alt mer synlig og bevisst vender seg bort fra kristen tro og moral, en alt viktigere grensedragning. Skriften taler endog om at troen møter aktiv motstand fra verden og bærer i seg muligheten til martyriet. Det er vanskelig å forstå hvordan slike tanker lar seg kombinere med en forståelse av troen som lar den gå opp i den rene og skjære inderlighet.

Pastoralt sett reiser dette et viktig problem. Ved å gi sin service til alle og enhver, uten å spørre etter troen og livet, gir folkekirken mennesker en falsk følelse av å være "innenfor". I folkekirken tiltales menneskene som om de alle sammen var kristne. En ansvarlig pastoral veiledning forutsetter et differensiert, og til en viss grad registrerbart trosliv. Men i folkekirken skal alle behandles likt.

d.) Det sier seg selv at en slik kirke ikke kan praktisere kirketukt etter nytestamentlig mønster. En slik praksis forutsetter jo at kristne mennesker, gjennom dåpen og troen, har kommet inn i en ny og kvalifisert livssituasjon. De har gått over fra mørke til lys (Ef. 5,8 ff) og "har smakt den himmelske gave og fått del i Den hellige Ånd, har smakt Guds ord og den kommende verdens krefter" (Hebr. 6,4-5). Konsekvensene av dette er at det er ytterst alvorlig når et menneske faller fra og blir liggende etter på veien. At kirken ikke finner det lett å finne fram til gode ordninger for å praktisere kirketukt, er forståelig nok. Men når en avviser selve intensjonen, under henvisning til at noe slikt dessverre er umulig å praktisere innenfor en folkekirke, da bør en spørre om det er noe ved selve ordningen som er problematisk for en kirke som ønsker å være en bekjennelseskirke.

Kirketuktens mening ligger i omsorgen for menneskene. Når synd kan føre til evig fortapelse, er det ikke humant å avskaffe enhver form for kirketukt. Tvert imot vitner dette om ringakt for medmennesker.

e.) Folkekirkens grunn er, som vi har sett, den betingelsesløse barnedåpen. Vanligvis er det lett å vinne gehør for at dåpen både i NT og i vår kirkes bekjennelse uadskillelig er knyttet til troen og det kristne livet. Dåpen er både gave og krav. Forutsetningen for kristen dåp er ønsket om disippelskap. Dåpens praktisering kan derfor bare skje i troens rom.

Vår bekjennelse bruker klare ord om en rett praktisering av dåpssakramentet. "Derfor bør sakramentene brukes slik at troen slutter seg til, den som stoler på de løftene som blir gitt og framvist ved sakramentene" (Art. 13). En rett forvaltning knyttes altså ikke bare til en ytre konformitet med Jesu innstiftelse av sakramentet, men også til en rett mottakelse. Skal sakramentet føre til velsignelse og frelse, krever de hjerter som tror Guds ord og løfte. At dette også er Luthers posisjon, ser vi klart av hans utlegging av kirkens sju kjennetegn:

"For det andet kender man Guds folk eller det kristelige, hellige folk på dåbens hellige sakramente, hvor det bliver forkyndt, troet og brugt rett efter Kristi indstiftelse"¹²⁾.

Folkekirken tvinger oss til helt eller delvis å se bort ifra den bibelske sammenhengen mellom dåpshandlingen og troens liv i kirkens forpliktende fellesskap. Dåpen praktiseres langt på vei som et stykke folkekirkelig kontaktmiddel. All opprustning av dåpsundervisning og andre gode tiltak til tross, vokser de fleste døpte barn i vårt land opp uten nærkontakt med den levende Kristus gjennom kirkens nådemidler, slik dåpen forutsetter. Ethvert minstekrav til foreldre og faddere tolkes ofte straks i loviske kategorier, som noe som motsier dåpens og evangeliets nådekarakter.

Regin Prenter kaller folkekirkens betingelsesløse dåpspraksis for en type "moderne folkekirkelig antidonatisme" som "vender artikkel 8's (CA) tilladelse til de troendes brug av "uværdige" præsters sakramentforvaltning mod disse troende selv, idet man mistyder sakramentets virkekraft alene på grund av Kristi indstiftelse og befaling i "objektivistisk" retning". Med "objektivisme" mener han her den tankegang som betoner Guds ord og befaling på en slik måte "at menneskets mottagelse av dette givne, troen, overhode ikke får nogen plads"¹³⁾. Vi kan ikke gå inn på vår kirkes dåpspraksis i sin bredde i denne sammenheng. Vårt poeng er bare å vise at den folkekirkelige ramme er med på å bestemme premissene for vår dåpspraksis og slik medvirker til at vi tenker reduksjonistisk om dåpens herlige, bibelske fylde.

f.) Til sist noen ord om det organisatoriske problem som folkekirken reiser. I statskirkelig form har folkekirken tradisjonelt sett hatt preg av å være en embetsmannskirke. Prestene har stort sett vært betraktet som kongelige embetsmenn og av menigmann sett på som de offisielle representanter for den offisielle religion. At prestene har hatt en annen selvforståelse ut fra Bibelens hyrde- og læreembete, med basis i lokalmenigheten, forandrer ikke på det faktum at kirken rent kirkerettslig sett både har vært, og fortsatt er, en embetsmannskirke. En høyesterettsdom har endog slått fast at Kongen kan avsette en prest uten biskopens medvirkning, og naturligvis over hodet på lokalmenigheten. Legfolkets kirkelige rett, med basis i Bibelens lære om det alminnelige prestedømme, har i vår tradisjon stort sett blitt tatt vare på av de frivillige organisasjoner.

Den mer moderne form for folkekirke som vi idag ser konturene av, er den demokratisk styrte rådskirken. Det folkestyre som staten for lengst har innført på sitt område, skal også gjelde i kirken. Makten i kirken bygges opp på frie valg ut ifra parlamentarismens idé. Forholdet mellom embete og råd polariseres, og tendensen går i retning av at stadig mer av kirkens forvaltningsoppgaver tas fra embetet og legges til rådene. Den lutherske toregimentslæren overføres på kirkens ordninger og tolkes slik at embetet skal ivareta sin "åndelige" oppgave, som går på forkynnelsen og sakramentforvaltningen. Derimot skal forvaltningsretten inn under demokratisk styre. En biskop skal f.eks. fortsatt kunne utføre sin tilsynsgjerning så langt som angår hans forkynnertjeneste, men retten til å gripe inn rent forvaltningsmessig blir tatt fra ham. Embetet deler sin åndelige funksjon med rådene. Det legges opp til et samarbeide innenfor rådene, på rådskirkens premisser. "Poenget med å bygge opp et kirkestyre med organer sammensatt av embete og legfolk er at styringsorganets beslutning skal gi uttrykk for den kompetanse embete og legfolk i fellesskap representerer".¹⁴⁾

Problemet med en slik rådsstruktur innenfor folkekirkens ramme er at den bygger på en "kompetanse" som demokratisk valgte råd slett ikke har. Retten til å styre i kirken ligger ifølge bekjennelsen i den kristne menighet, i det alminnelige prestedømme. Det kirkelige arbeid som til nå er gjort for å tilrettelegge forholdet mellom embete og råd, har ikke gjort forsøk på å kvalifisere det alminnelige prestedømme i forhold til det alminnelige folkelige demokrati. Det forutsettes at rådenes medansvar for lære og liv i kirken skal ivaretas gjennom det kirkelige demokrati, bygget på frie valg av alle kirkens døpte medlemmer.

Men ikke alle døpte er bærere av det alminnelige prestedømme. Det er bare dem som deler troen og som "har Den hellige Ånd" (Melanchton i Apologien til CA 7). Dersom de folkekirkelige råd skal kunne representere den "kompetanse" som følger av det alminnelige prestedømme, må minstekravet være at representantene i rådene personlig avlegger en form for forpliktende tilslutning til kirkens bekjennelse.

Folkekirken krever at alle skal behandles likt. Det skal være like forpliktende (eller like lite!) å styre i kirken som å leve i kirken. Og siden dåpen er det eneste kriterium for å ha retten til å leve med i kirken og gjøre bruk av dens tjenester, må dåpen også gjelde som eneste kriterium for det å kunne ivareta kirkens styringsfunksjoner. Både i retten til å velge og til å velges knyttes til dåpen alene. På et slikt grunnlag kan ikke en bekjennelseskirke bygges! I et foredrag om folkekirken på generalforsamlingen i Den norske kirkes presteforening høsten 1984, har professor Ivar Asheim adskillige interessante synspunkter på denne problematikken. I polemikk mot dem som lettvint hopper bukk over frafallet i kirken og som reduserer dåpen til et spørsmål om å være innført i kirkeboken, hevder han:

"Og det er dog et poeng for bekjennelsesskriftene å fastholde at det finnes noe slikt som "kirken i egentlig forstand". Kirken er Åndens verk ved nådens midler, den forsamling som følger Åndens kall til å la seg samle, opplyse og helliggjøre... Derfor er "fotarbeidet sundag føremiddag" på ingen måte likegyldig, og vi må prise oss lykkelig for at vi har fått en praksis som forbinder menighetsrådsvalg med gudstjeneste, og ikke den ordning som ble foreslått i 1919: menighetsrådsvalg parallelt med kommunevalg og i det samme eller et nærliggende lokale, og dermed uten synlig sammenheng med den gudstjenestefeirende forsamling som oppbygges i den felles kristne tro"¹⁵⁾.

Til tross for at vi i høy grad deler professorens intensjoner og er takknemlig for klar tale, greier vi ikke å slå oss til ro med det vi kunne kalle "kirkens lykkelige omstendigheter". Det er prinsipielt uforsvarlig å bygge opp en bekjennelseskirke i vårt folk på så sviktende grunn.

Til tross også for klar tale om kirkens ytre kjennetegn og understrekningen av kirken som gudstjenesteforsamling, mener tydeligvis også I. Asheim at det heller ikke er ønskelig eller mulig å sikre et kirkestyre bygget på det alminnelige prestedømme. "Slike garantier blir garantert fariseisme", slår han kategorisk fast, "for vi er aldri garantert at munnens bekjennelse samsvarer med hjertets."¹⁶⁾

Med andre ord, kirkestyret kan ikke programmatisk bygges opp på kirkens ytre, synlige kjennetegn og ikke hvile i gudstjenesteforsamlingen. I stedet må vi prise oss lykkelige fordi situasjonen er så god som den er. Når det blir tale om å trekke kirkerettslige konsekvenser og nedfelle visse grunnleggende regler, flykter en igjen inn i et svermerisk/idealistisk kirkesyn, der det prinsipielt sett blir umulig, og altså heller ikke ønskelig, å trekke synlige grenser. "For så lenge vi bærer den gamle Adam i oss, går grensen mellom tro og vantro, lydighet og ulydighet, kristendom og fariseisme, falsk og sann kirke rett gjennom vårt eget hjerte. Grensen går der hvor det er aktuelt å gjøre bot. Og hvem har ikke noe å gjøre bot for?"¹⁷⁾

En folkekirkelig kirkeordning er så og si, p.g.a. arvesynden, med indre nødvendighet åpen og dermed prisgitt det alminnelige kirkelige demokrati. Det er vanskelig å forstå hvordan en slik folkekirke samtidig kan gjøre krav på å være en bekjennelseskirke.

5. Folkekirken - virkelighet eller mulighet?

Norsk folkekirkevirkelighet varierer sterkt fra sted til sted. Å gå i barnetog fra kirken på Søndagsskolens dag arter seg unektelig ganske forskjellig i drabantbyen og på landsbygda. Som menighetsprest i forskjellige deler av landet har jeg opplevd begge deler. Et lite barnetog mellom store blokker med hundrevis av barnefamilier. I realiteten en minoritetskirke i et indifferent folkehav. Men jeg har også opplevd å gå i tog med flere hundre barn, med faner, banner og skolemusikk. Det virket imponerende og opplevelsen gjorde meg glad. Og allikevel var det heller ikke her mer enn ca. 30 % av alle døpte barn i dalen.

I prinsippet favner folkekirken alle. I realiteten samler den en minoritet. Også der hvor den står sterkest.

Folkekirken er en idé som i virkelighetens verden aldri har sett dagens lys! Konfrontert med den religiøse og sosiale virkelighet, som kan måles og registreres, er folkekirken en fiksjon. Realiseringen av den ligger i beste fall i framtiden. Men håpet synes å blekne mer og mer.

Problemet kan formuleres slik: Folkekirkens krise består i at den på samme tid både er for lite og for mye folkekirke. For lite - om vi ser på folkets faktiske engasjement. For mye - om vi ser på styringsorganer og alminnelig medbestemmelsesrett.

Våger vi så å stille det radikale spørsmålet om ikke folkekirken i realiteten dekker over kirkens faktiske posisjon i vårt folk? Våger vi oss inn i en prosess der vi i full åpenhet og ærlighet ser virkeligheten i øynene og sammen drøfter om folkekirketanken virkelig gir oss det vi idag trenger for å tilrettelegge en offensiv misjonsstrategi for å nå folket vårt med evangeliet? Utgangspunktet for en slik besinnelse må ligge i et bibelsk begrunnet kirkesyn. Før vi kan tenke på å være folkekirke, må vi våge å være kirke. Folkekirkens kristne legitimitet ligger paradoksalt nok i dette at den primært ikke er folkekirke, men et Guds folk som er utskilt fra "folkene" og "verden". Med et slikt utgangspunkt kan vi også hente inn det positive i folkekirketanken, som etter vår mening ligger i misjonstanken. Kirken er bærer av et misjonsoppdrag til hele folket. Historisk sett er det vår kirkes kall å være kirke for og i det norske folk. Vi ønsker ikke å bli en sektkirke. Når kirken, for evangeliets skyld, er nødt til å sette grenser, er det for at disse grensene i neste omgang skal utvides! Kirken formidler et budskap som i seg selv bærer en grensesprengende kraft. Derfor vil kirken alltid ha en visjon om en gang å bli en folkekirke.

Folkekirkens store farse, slik den fungerer idag, er det vi vil kalle for verdsliggjøringen. Alternativet er ikke nødvendigvis "frikirken". Dens fare kan lett bli det motsatte, nemlig i ønsket om "rene" menigheter, bygget på menneskers personlige bekjennelse. Vi tror at den kirkeforståelse som ligger til grunn for den apostoliske trosbekjennelses 3. art, viser oss et tredje alternativ. Her heter det: "Jeg tror... en hellig og allmenn kirke". Kirken er både hellig og allmenn. Vi må vokte oss for å tenke for statisk om kirken. Kirken vil alltid leve i et spenningsfelt der polene heter avgrensning og misjon, distanse og åpenhet. Kirken er hellig fordi den er skilt ut ved dåpen og troen. Den er allmenn fordi den er til for menneskers skyld og vil omfatte alle i tid og rom. Dette er den samme spenning som vi møter i Jesu ord om disiplene som lever "i verden", men som ikke er "av verden". Troens driv er at den skal overvinne verden. Men det kan kirken aldri lykkes med dersom den er "av verden". Satt på en spissformulering: For å kunne inkludere må kirken være eksklusiv!

Folkekirkens framtid er avhengig av om vi lykkes med å bygge menigheter på ethvert sted som både er åpne og inkluderende samtidig som de virkelig er fellesskap av mennesker som kommer sammen til gudstjeneste. En slik menighet må våge å sette de grenser som gir seg ut ifra en bibelsk nådemiddelforvaltning. En slik menighet er synlig og avgrenset. Dåpen forvaltes som misjonsdåp. Det betyr at barnedåpen ikke praktiseres betingelsesløst. Den forutsetter en kristen førstegenerasjon som uttrykker vilje til å leve med i kirkens gudstjenesteliv. De som kommer med sine barn må tas på alvor som kristne og spørres om troen. Kirkens misjonsoppdrag innebærer at hver ny generasjon i et folk må kristnes gjennom dåpen og troen. Folkekirken tapes eller vinnes ved døpefonten. Slike menigheter som vi her taler om, kaller mennesker til tro og avgjørelse. De er i ordets beste mening evangeliserende. De har som mål at mennesker skal bli frelst.

Om en kirke av slike menigheter vil kunne fortsette med å være folkekirke, avgjøres ikke av oss. Det står og faller med evangeliets egen gjennomslagskraft i vårt folk.

Vårt kall er bare å være kirke. Bare ved å være kirke kan vi tjene vårt folk.

NOTER

¹⁾ Terje Ellingsen: Fri folkekirke. Reformtanker og reformarbeid i Den norske kirke, 1973.

²⁾ Stortingsmelding nr. 40, 1980-81 Om stat og kirke. Se også Kommentarer til St.meld. nr. 40 fra Kirkerådet.

³⁾ St.meld. 40, s. 32 f.

⁴⁾ Uttalelse fra Bispemøtet nov. 1983, gjengitt i Luthersk kirketidende nr. 21/83, s. 617. Se også kommentarer til denne uttalelsen i Luthersk kirketidende nr. 1/84.

⁵⁾ Se Ragnar Ekström: Guds folk och folkkyrka, Lund 1963, s. 202.

⁶⁾ St.meld. nr. 40, s. 33.

⁷⁾ Ludvig Hope: Kyrkja og Guds folk, 1923.

⁸⁾ Se Einar Billing: Om svenska folkkyrkan, 1930; Vår kallelse, 1916. Gösta Wrede: Kyrkosynen i Einar Billings teologi, 1966. Sitatene er hentet fra disse bøkene.

⁹⁾ Ernst Troeltsch: Die Soziallehren der christlichen Kirchen und Gruppen, Tubingen, 1912.

¹⁰⁾ Den augsburgske konfesjon, i Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Ny oversettelse med innledninger og noter, ved Arve Brunvoll.

¹¹⁾ Se drøftelsene i Det fremtidige kirkestyre. En delutredning fra Kirkerådets kirkeordningsgruppe, Oslo 1980, s. 10 ff.

¹²⁾ Om koncilierne og kirken, 1539, gjengitt etter Luthers skrifter i udvalg, København 1963, bind 2, s. 394.

¹³⁾ Regin Prenter: Kirkens lutherske bekjennelse, 1978, s. 88.

¹⁴⁾ Et problemnotat om embede og råd i Den norske kirke, Kirkerådet, 1984, s.20. Jfr. tankegangen i Kirkens embede og råd. Hvem skal bestemme hva - og hvorfor? Utredning fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Kirkerådet, september 1987.

¹⁵⁾ Ivar Asheim: Søkelys på folkekirken: Kirke for folket - en sann kirke? Gjengitt i Med kall fra Gud og kirken. Spesialnummer av Inter Collegas om Presteforeningens generalforsamling 1984, s. 13 f.

¹⁶⁾ Ibid. s. 14.

¹⁷⁾ Ibid. s. 14.