Folkekirkens grunnskade

På det store lekmannsmøtet i Bergen i august 1965 advarte generalsekretær Tormod Vågen mot en ny kirketeologi som lå ferdig etter krigen. Her ble Bibelens ord om menigheten uten videre overført til de historiske folkekirkene. Han siterte rektor for presteutdanningen ved Universitetet, Peter Marstrander: «Alle de som er døpt til ham (Jesus Kristus), og det vil si hele vår norske folkekirke, er hans kirke og menighet som hører ham til som hans legeme.»

 Hovedarkitekten bak dagens folkekirke er biskop Andreas Aarflot. I 1965 skrev han i Luthersk Kirketidende nr. 4, 1965: «Vi bør rense begrepet «offisiell kirke» slik at vi kan si med frimodighet: Jeg tror på en hellig, alminnelig, offentlig, offisiell kirke, så lenge denne har Ordet og sakramentene og tjenesten.» Her identifiserer han den offisielle kirke med den hellige alminnelige kirke som vi bekjenner i vår trosbekjennelse på en måte som er i strid med trosbekjennelsens karakter. Trosbekjennelsen setter ord på noe vi tror, men som vi ikke kan se. Der er leddet «de helliges samfunn» føyet til for å forklare hvem som utgjør «den hellige alminnelige kirke».  

Kirken er her ingen sosiologisk struktur. Vi tror at det i denne verden, innenfor ulike kirkesamfunn, finnes en flokk som hører Jesus til. Disse utgjør «de helliges samfunn». Dette er Guds folk. Bare Gud vet hvem det er. Men den som vil oppsøke den sanne kirke, kan se etter noen synlige kjennetegn. I Augustana 7 står det om disse: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.» De viktigste ordene her er «rett» og «rent». Den rette målestokken på tro, lære og liv er Skriften alene. Der kirkens forkynnelse, undervisning og sakramentforvaltning er i samsvar med Skriften, kan man finne den sanne kirke.

Luther sa i sin tid at flertallet av de døpte tilhører «verdens rike», de er ikke sanne kristne. De sant troende vil alltid være et mindretall innenfor den ytre kirken, hevdet han. Når Den norske kirke (Dnk) regner alle sine medlemmer som kristne, med full stemmerett og valgbarhet til kirkelige verv, finnes det intet bibelsk grunnlag for dette. «Vi frelses ved dåpen alene. ...  Dette er den perfekte teologiske overbygning til Folkekirkens dåpspraksis. Men den mangler grunnlag i Det nye testamentet og klassisk felleskirkelig dåpsteologi.» Dette skriver Oskar Skarsaune i sin bok «Etterlyst: Bergprekenens Jesus», og fortsetter: «Det paradoksale ved denne nye dåpsteologien er at mange av dem som hevder den, samtidig forfekter det syn at barna også forut for dåpen har barnekår hos Gud og kan kalles hans barn, og at alle blir frelst til slutt.»

Vi ser i dag at hverken Kirkemøte, Kirkeråd eller Bispemøte er i stand til å ivareta Bibelens lære. Dersom det kirkelige demokratiet skal avspeile medlemmenes syn, kan vi ikke vente annet. Bare et mindretall av kirkens medlemmer deler kirkens tro. En liten prosent av medlemmene oppsøker kirkens gudstjenester. En fersk undersøkelse viser at en tredel av kirkens medlemmer bekjenner seg som ateister. Dnk vil være «bred, åpen og inkluderende». En inkluderende folkekirke vil ikke diskriminere eller støte noen.  Forkynnelse om synd, Guds hellighet og dom, Jesu stedfortredende frelsesverk og kallet til personlig omvendelse høres sjelden. Fornektelse av livets to utganger blir ikke påtalt. Kirkemøtet har vedtatt en liturgi for vielse av likekjønnede ekteskap som er i strid med Guds skaperordning, det sjette bud og klare apostoliske formaninger. Bispemøtet har nettopp vedtatt en beklagelse av kirkens tidligere motstand mot abortloven. De kjemper ikke lenger for det ufødte barnets rett til å leve.

Når Dnks organer vedtar noe som er i strid med Guds ord, har den satt sitt eget læregrunnlag til side. Men de har ikke handlet i strid med kirkens ordning. Kirkemøtet har den øverste besluttende myndighet. Åpen Folkekirke (ÅF) hadde i 2018 409 medlemmer, av disse møtte ca 50 på deres årsmøte 9. februar i år. Når ÅF har fått en avgjørende makt i Kirkemøte og Kirkeråd er det fordi deres partiprogram har fått stor oppslutning ved lovlige kirkelige valg. Biskoper blir oppnevnt fordi de vil det samme som Kirkerådet. Og det er dessverre intet som tyder på at utviklingen i liberal retning vil avta i årene som kommer.

Dagen før sin 90-årsdag ble Aarflot intervjuet av Vårt Land (30.06.18). Han ble spurt om kirkedemokratiet i Den norske kirke ble slik han ønsket det. «Ja, det er jo dette vi har kjempet for!», svarte han. I intervjuet sa han at «vi bør gi dem som lever i samkjønnet parforhold rom til å utfolde seg i alle livets aspekter.» Jeg kan ikke se at Aarflot har uttalt seg kritisk til noe teologisk vedtak som gjort verken i Kirkemøte, Kirkeråd eller Bispemøte. Ikke mye tyder på at han har endret sin kirketenkning. Den nye folkekirken, som formelt har løsrevet seg fra staten, er fundert på en demokratisk sandgrunn som ikke kan bestå i møte med tidens skiftende åndsstrømninger.

Der mennesker samles om en rett bibelsk forkynnelse og forvaltning av sakramentene, er Kristus til stede med sin nåde. Stadig flere bibeltro kristne velger å samles og drive misjon gjennom kristne fellesskap som arbeider uavhengig av folkekirken. Det er ingen grunn til å miste frimodigheten. Jesus er ved sitt Ord i stand til å bevare, fornye og utruste sitt folk til å fullføre Hans oppdrag.

(Tidligere stått på trykk i Dagen)