Folkekirkens læreoppløsning

Den norske kirkes lærenemnd ble opprettet ved kongelig resolusjon 19. februar 1988. Nemnda var et selvstendig, sakkyndig organ som etter anmodning skulle gi uttalelse i saker som gjelder den evangelisk-lutherske lære. Her satt alle biskopene, noen teologisk sakkyndige og noen leke medlemmer valgt av Kirkemøtet. Lærenemnda ble nedlagt ved årsskiftet 2016/2017. Den hadde i sin 28-årige levetid kun behandlet tre saker, den siste i 2005. Lærenemnda er nå avgått ved døden som en arbeidsløs og tannløs papirtiger. Den ble kremert i stillhet og uten æresbevisninger. Og ingen vil savne den.

Hvorfor endte det slik? Den burde jo ikke hatt mangel på læresaker som roper etter en avklaring. Årsaken er åpenbar. Nemndas uttalelser i kontroversielle spørsmål ville bare ha avspeilet kirkens krise. Dessuten: I en postmoderne kirke er det intet mål å formulere sannheter som er bindende for medlemmene. Den åpne folkekirken vil gi folk frihet til å tro og leve som de vil. En læreavgjørelse ville lett utløse både motsetninger og kompromisser som støter medlemmer fra seg. Det går ut over statsstøtten.

Den Hellige Skrift får ikke lenger avgjøre hva som er rett og falsk lære i kirken. Kirkemøtet vedtok å innføre et ritual for inngåelse av såkalt «likekjønnede ekteskap» med tilslutning fra alle biskopene. Dette er bare ett symptom på krisen. Kirkemøtet fjernet også Joh 3:16 som obligatorisk lesning i dåpsritualet. Grunnen er klar. «Den lille bibel» skiller mellom dem som tror på Jesus, og dem som går fortapt. Den åpne folkekirken misliker skillet mellom «vi» og «de». Ingen skal føle seg diskriminert. Talen om fortapelse må bort.

Jesu død på korset var en stedfortredende strafflidelse for våre synder. Dette er grunnlaget for rettferdiggjørelseslæren, slik den er uttrykt i kirkens bekjennelsesskrift Augustana IV. De liberale i kirken vil gjerne tale om nåde, men ikke om synd. Men de to ordene kan ikke skilles. For nåde kan bare gis en som er skyldig. Nåden er alltid ufortjent, dette kan bare erkjennes av syndere.

Et resonnement som har fått gjennomslag i Den norske kirke er: Det finnes to syn i kirken. For at ingen skal kjenne seg diskriminert, må begge syn anerkjennes. Slik oppløser kirken seg selv. For der ingenting er sant, finnes det ingen felles tro, ingen felles Frelser, ingen felles Herre, ingen sann kirke.

«Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rettelig.» Dette står i kirkens bekjennelsesskrift Augustana VII. Her er to viktige ting å merke seg: 1. Kirken er en samling av personer, nemlig de som Gud har helliget ved troen på Kristus. Hvem dette er, vet bare Gud. 2. For at mennesker skal kunne finne et fellesskap av troende, er det gitt et ytre kjennetegn: Rett lære og sakramentforvaltning. Det viktige ordet her er rett. Og den overordnede målestokken for hva som er rett lære, er Den Hellige Skrift. Der det reformatoriske skriftprinsippet er satt til side, finnes intet vern mot vranglære.  

På tross av denne situasjonen skal vi ikke miste motet. Det finnes fortsatt menigheter og forsamlinger der Guds ord lyder klart og rett. Bibeltro kristne har fortsatt frihet til å arbeide i samsvar med sin overbevisning. De mulighetene bør vi oppsøke og utnytte.