Folkekirkens talende taushet

Er læren om at alle mennesker blir frelst, forenlig med Bibelen og kirkens bekjennelse? To ganger har jeg rettet dette spørsmålet til Den norske kirkes preses Olav Fykse Tveit

(VL 23/2 og 4/3). Han er ikke bare kirkens fremste teolog. Fra 2010 til 2020 var han generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, som omfatter kirker med en samlet medlemsmasse på ca. en halv milliard mennesker. At han ikke vil svare meg, må jeg bare akseptere. Men av og til taler taushet sterkere enn ord.

Den reformatoriske læren om rettferdiggjørelse ved tro er formulert i kirkens bekjennelsesskrift Augustana IV. Her står det at «menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg. Rom 3 og 4.»

Rettferdiggjørelseslæren har vært omtalt som den læren kirken står og faller med. Videre har kirken lært at livet har to utganger – frelse eller fortapelse. Jesus og apostlene satte ord på hva fortapelse innebærer, for eksempel i Luk 16:23f, 13:28., Mark 9:48, Matt 25:41, 2 Tess 1:9 og Åp 20:10.

På grunnlag av disse tekstene og bekjennelsens klare tale har kirken forkastet den tro at det ikke finnes liv etter døden, og at de ugudelige blir tilintetgjort. Forkastet er også læren om alle tings gjenopprettelse (apokatastasis) som innebærer at alle mennesker blir frelst til slutt. Bibelvers som 1 Kor 15:22-28, Ef 1:10 og Rom 5:18 kan ikke brukes til å sette til side det som Bibelen taler tydelig om.

En folkekirke som vil favne alle, står alltid i fare for å tilpasse sin lære for å bli populær og vinne tilslutning. Mangfold, åpenhet og likestilling kan i praksis bli opphøyet til overordnede verdier. Mangfold blir da betraktet som en rikdom. Trossannheter blir redusert til individuelle meninger. Et kall til omvendelse til Kristus som frelser og Herre, blir oppfattet som upassende og splittende. En åpen kirke vil inkludere alle døpte som likeverdige medlemmer, uansett hva de tror og hvordan de lever. Ja, inkluderingen kan utvides: Alle mennesker er skapt av Gud, som er glad i alle. Ingen har noe å frykte. Alle blir frelst til slutt.

Dette kan i praksis bli kirkens nye evangelium. Men i virkeligheten bidrar en slik kirke til at mennesker med stor frimodighet og god samvittighet vandrer på den brede veien mot fortapelsen.

Den norske kirke skal snart ha kirkemøte. Et meget sentralt tema til samtale kunne være: Hvordan kan vi formidle at Jesus er den eneste veien til frelse til mennesker som tror at alle blir frelst til slutt, uansett hva de tror og hvordan de lever?

Dersom man ikke kan tale om dette på et kirkemøte, vil mange tenke at tausheten er talende.

Av Jon Kvalbein

(Denne artikkelen sto på trykk i Vårt Land 2. april 2024)