Folkemening og kirke
(Ressurser)
AKTUELL ARTIKKEL
av kap. Jan Bygstad
Artikkel i Bergens Tidende, 13. aug. 1997.
Folkemening og kirke.
Gunnar Helge Carlsen har i en kirkelig kommentar i BT ("Ikke lenger helvetesstrid - i kirken?", 20/07) en del bemerkninger til striden rundt homofilispørsmålet i kirken. Den direkte foranledning til kommentaren er "prest" Siri Sundes inngåelse av homofilt partnerskap og de bølger som fulgte i kjølvannet av dette. I etterkant er der kommet adskillige drypp i media til samme sak. "Homogudstjeneste" under Kirkedagene i Trondheim, intervju med seks kvinnelige prester i Ytre Sogn, som ikke kan se at homofil praksis representerer noe problem for kirken, og så sist lørdag (02/08) en helsides presentasjon og portrettartikkel med Siri Sunde og hennes partner. Felles for oppslagene i BT er at de alle drar i samme retning: Det er en målbevisst propaganda for kirkelig aksept av homofil praksis. Det vekker undring at ingen ansvarlig kirkelig instans reagerer eller protesterer.
Det som er prinsipielt interessant i denne sammenheng, er imidlertid Gunnar Helge Carlsens kommentarartikkel. Carlsen er vel informert når det gjelder etterkrigstidens kirkehistorie. Han drar en linje i den kirkelige utvikling som klart viser hvordan den offisielle kirke har tilpasset seg den rådende tenkning i samfunnet for øvrig. Og trekker den konklusjon at kirken også i homofilispørsmålet vil falle på geledd: "Det ordner seg nok etter hvert", er hans lakoniske kommentar.
Dessverre er det grunn til å frykte at Carlsen har altfor rett. Det kirkelige establishment har i foruroligende grad vist seg tilpasningsdyktig i møte med "den nye tid" og den generell normoppløsning i samfunnet. En slik tilpasningsdyktighet kan dypest sett bare bunne i en kirkelig identitetskrise: Kirken vet ikke lenger hvem den selv er, og er derfor på febrilsk jakt etter å gjøre folk (og media) til lags. Slik kan den på ynkverdig vis hente bekreftelse for sin eksistensberettigelse i at "folk flest" ikke kjenner seg tråkket på tærne av hva kirken måtte si eller mene. Mesterens ord om saltet som mistet sin kraft, og derfor "ikke duger til annet enn å bli tråkket ned av menneskene", er blitt sørgelig aktuelle. Slik sett treffer dessverre Carlsen blink i sin kommentar.
Imidlertid er det grunn til å gripe fatt i avslutningen av Carlsens artikkel. Her hevder han med utgangspunkt i det faktum at vi har en stats- og folkekirke i Norge, at folkemeningen også bør være normgivende instans i kirken: "En streng ortodoksi, preget av bokstavfortolkning av skrift og bekjennelse, kan ikke i dag være på sin plass innen en kirke som ledes av staten, bæres oppe av staten, og prinsipielt tar sikte på å samle under sitt hvelv alle samfunnets mennesker". Carlsen slutter tydeligvis at det kirkelige kameleoneri vi har sett så altfor mye av i etterkrigstiden, også bør være regelen for kristen teologi: En kirke som ønsker å være folkets kirke kan selvfølgelig ikke ha upopulære standpunkter! Vox populi vox dei.
Til dette er det å si: Det grunnsyn Carlsen gir til beste, er ensbetydende med kirkens død som kristen kirke. Det spørsmålet dreier seg om for den kristne kirke, er hva som er kirkens normgrunnlag. I navnet er det i hvert fall fortsatt slik at Den hellige skrift og bekjennelsen er det eneste grunnlag for Den norske kirkes tro og liv. Hver prest (og biskop) lover ved sin ordinasjon høytidelig for den allvitende og hellige Guds ansikt både og leve og lære i samsvar med denne norm. At både statsmakt, folkemening og store deler av intelligentsiaen øver et vedvarende press mot kirken for å få den til å gå på akkord med denne sin grunnleggende forpliktelse, er et faktum. Men hvis kirken skal være Guds hus og ikke ende opp som folkets hus, hører det med til kirkens Gudgitte kall å stå imot ethvert press av denne art i bevisst besinnelse på sin egenart og integritet, og som er gitt i Den hellige skrift. Å bryte med den forpliktelsen som ligger i ordinasjonsløftet, er troskapsbrudd av like alvorlig art som mened. På dette grunnlag er det klart at kirken har rett og plikt til å forvente at dens tjenere lever i samsvar med Guds ord og det løfte som er avgitt i ordinasjonen. Og ut fra rene redelighetsgrunner burde Siri Sunde derfor ha frasagt seg sin stilling og sin ordinasjon.
Jan Bygstad,
formann i Foreningen for Bibel og Bekjennelse.