Boken leses ikke som et “så sier Herren”, men leverer gjennom ni kapitler synspunkter grunnet i vitenskapen og nestekjærligheten. Samtidig er forfatterens evangelisk-lutherske bakgrunn tydelig, og alt som kommer frem er godt grunnfestet i Bibelens ord.
Det er nettopp i Den hellige skrift at Munk synes å ane en bedre vei for en til tider opphetet debatt. Grunnproblemet som han identifiserer er at det moderne mennesket har adskilt seksualiteten og kjærligheten. Seksualiteten, mener Munk, kan kun eksistere sunt innenfor en forpliktende ramme av to mennesker som elsker hverandre, og den eneste som gir denne ramme er ekteskapet mellom mann og kvinne. Kjønnspolariteten er sentral, for det er i ulikheten at vi virkelig nærmer oss den andre som den andre og slik trer inn i ekteskapets mysterium.
Forsvaret for det klassiske kristne ekteskapet er sentral i boken, og en viktig del av dette er et oppgjør med Freuds tenkning omkring seksualitet, som forfatteren mener at preger samfunnet i større grad enn det egentlig er klar over. Der Freud mener at seksualiteten er en drift på linje med sult og tørst, som må stilles for at vi ikke skal forgå, holder Munk frem at det kun er ekteskapet som kan stille menneskets lengsler. Sentralt i dette er også den forpliktende emosjonelle intimiteten, og når han holder frem det livslange sølibat som et alternativ for de som av ulike årsaker ikke kan gå inn i et vanlig ekteskap, peker han på at man må ha denne intimiteten på plass i vennskap som er forpliktende på en helt annen måte enn det vi ser i dag. Dette er blant annet bakgrunnen for forfatterens sorg over at vi mangler en utstrakt kommunitetsvirksomhet i den lutherske kirke.
Når det kommer til homofile og transkjønnede fastholder Munk det klassiske kristne ståsted at det finnes to kjønn og at ekteskapet er for mann og kvinne. Han tilbakeviser med faglig presisjon de som hevder at Pauli ord om homoseksualitet ikke er gjeldende i vår tid, og han erkjenner transkjønnethetens kompleksitet samtidig som han fastholder at vi er skapt som mann og kvinne.
Måten forfatteren møter disse spørsmålene på er enormt forbilledlige. Han fremstår som en moden sjelesørger uten å gå på akkord med sannheten. Homofile bør leve avholdende og transkjønnede bør ikke ta operasjoner. Dette blir i dag sett på som fordomsfulle holdninger, men Munk legger dette frem på en måte som viser at det er kjærligheten til nesten som ligger bak. Han argumenterer for at det ikke er det beste for transkjønnede å gjennomgå farlige og usikre operasjoner, og at sølibatet i stor grad er å foretrekke for de homofile. Fremfor alt holder han frem hvordan nåden gjelder alle som kommer til Kristus, også mennesker med avvikende seksualitet som måtte falle fra tid til annen, på samme måte som nåden dekker heterofile seksuelle synder.
Og her har boken sin styrke. Den er gjennomgående evangelisk, i det den fastholder den kristne kirkes gamle sannheter, samtidig som kjærligheten til nesten preger det hele. Dette er en solid sjelesørgerisk bok som alle på begge sider av debatten burde lese.