Forfriskende pastoralteologi fra USA

Harold L. Senkbeil,

The Care of Souls: Cultivating a Pastor’s Heart,

Lexham Editorial 2019, 290 s.

I 2019 gav Harold L. Senkbeil ut en pastoralteologi som, slik jeg leser den, utmerker seg ved sin nærhet til det åndelige livet, slik kristne lever det og vi finner det beskrevet i Det nye testamente. Jeg husker en kollega for en rekke år siden etterlyste praktisk teologi for lekfolk og prester tillike, altså om det kristne livet, og ikke bare skrevet som yrkestrening for kommende prester. Og denne boka imøtekommer etter mitt syn dette ønsket. Boka vil være nyttig også for dem som ikke har direkte pastorale oppgaver. Interessen for «åndelighet» eller «spiritualitet» som har preget kirkene den siste generasjonen, slo etter hvert også inn i presteutdannelsen, også i Norge, med vekt på at studenter skal formulere sin egen «troshistorie» blant annet. Fra anslagsvis 1980-tallet av hadde erfaring kommet sterkere inn igjen i deler av teologien (som det hadde vært det i pietismen), og dette lå under enkelte nye tendenser i den praktiske teologien. Tanken er at ut-dannelse innbefatter dannelse, formation; kandidaten skal ikke bare bli lærd, men også formes. Jeg tenker at Senkbeils bok er i slekt med dette.

To trekk er særlig fremherskende i boka, for det ene den medisinske analogien. Det er etter forfatterens oppfatning avgjørende at presten i sjelesorgen stiller en god diagnose for derigjennom å foreskrive den riktige behandlingen. Presten er, med Senkbeils ord, en åndelig lege, sjelens lege.

For det andre er poenget, som bokas undertittel varsler, å beskrive og fremme en pastoral habitus. Med dette mener Senkbeil «karakter», og han definerer begrepet og kommer flere ganger tilbake til det. En indre holdning skal dyrkes fram i presten; man er ikke født med den, skriver forfatteren, den erverves gjennom lengre erfaring. Å arbeide med habitus går, skriver forfatteren, forut for beskrivelse og innøving av konkrete pastorale ferdigheter, kort sagt i hans tekst: «identity defines activity».

Avgjørende for Senkbeil er at presten i seg selv intet har å by dem han betjener. Det handler om å gjøre Jesus nærværende for dem, gjennom Ord og sakrament. Her har Jesus valgt å møte mennesker. Samtidig må presten selv ha tatt imot dette, presiserer Senkbeil. Ja, pastoral trening må ha som forutsetning at kandidaten og presten selv lever av nådens midler og tror. Senkbeil drøfter imidlertid ikke dette i forhold til donatisme, en retning i kirkens historie (først i oldkirken) som fornekter at nådemidlene virker når de formidles av slike som ikke har Ånden, «ondes» prestetjeneste, for å si det med Den augsburgske bekjennelse. Dette er et memento når man arbeider med pastoralteologi på denne måten og trekker erfaringen inn igjen i det åndelige og pastorale livet.

Senkbeil øser i boka sin av kirkens sjelesørgeriske tradisjon og av egen pastoral og kristen erfaring. Boka er nært på livet og på Bibelen og kan sterkt anbefales. Forfatteren er i dag i 70-årene med flere tillitsoppdrag bak seg og betydelig erfaring som prest. Han har skrevet flere bøker og er til stede på nettet i form av intervjuer og prekener blant annet.

Ole Fredrik Kullerud

Se også Flemming Baatz Kristensens anmeldelse her