Forlat oss vår skyld!?

Det skulle ikke være noen grunn til å sette spørsmålstegn ved denne bønnen. Det var jo slik Jesus lærte sine disipler å be. Etter Gunnar Stålsetts hovedforedrag på Kirkemøtet i Bergen og den påfølgende behandling av Den norske kirkes medvirkning til overgrepene mot taterne (KM 12/98) er et spørsmålstegn likevel nødvendig.

Spørsmålstegnet gjelder ikke om der er gjort overgrep mot taterne eller om kirkens folk har deltatt i slike overgrep. Den saken er hevet over tvil. Spørsmålstegnet er knyttet til hvordan "synd" og "skyld" blir omtalt i denne sammenheng, om disse begreper blir konkretiseres på en teologisk meningsfull måte. Det sentrale spørsmål gjelder hvem som skal bekjenne hvilke synder for hvem. Og dette er et spørsmål som ikke skal identifiseres med et annet; om de overgrep som er begått gjør det er nødvendig med oppreisning for taterne og hva som må gjøres for å bygge opp igjen det som er revet ned og ødelagt i forholdet mellom dem og det norske storsamfunn. Det siste gjelder også forholdet til Den norske kirke.

Det siste er et spørsmål om sannhet - hva har skjedd - og om mellommenneskelig rettferdighet, forsoning og oppreisning. Det første er et spørsmål om menneskers synd, skyld og rettferdighet for Gud. Det er selvsagt en sammenheng mellom disse to spørsmål. Overgrep og urett mot mennesker er synd og skyld for Gud. Den aktuelle sak hører derfor i høy grad hjemme også i kirkens rom, men ikke uten at vi er nøye med hva vi sier og gjør:

1. Bønn om tilgivelse forutsetter syndsbekjennelse. Kirken skal ikke gjennom liturgi, forkynnelse og oppfordring til bønn forlede noen til å bekjenne synd de ikke har begått. Fellesbønn må derfor utformes slik at den er sannferdig med hensyn til dem som bes om å istemme den.
2. Når vi i kirken tar for oss overgrep og urett som har skjedd, påligger det oss å omtale dette på en måte som ikke medfører ny urett mot dem som ikke lenger selv kan gjøre rede for sin delaktighet i det som har skjedd. En urett må ikke fordrives med en ny.

Det som da blir tilbake i kirkens rom er bønnen slik den lyder: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere!" Dette er en bønn vi ber til vår himmelske Far for Jesu Kristi skyld. Det er bønn om tilgivelse fra den som selv bærer på synd og skyld. Våre medmennesker kan vi ikke pålegge å tilgi oss for den urett vi måtte ha begått, men evangeliet sier at Gud nådig gir oss tilgivelse for våre synder, medregnet de vi har gjort mot et medmenneske som ikke vil eller kan tilgi. For røveren på korset var det eneste mulighet, og han ble tilgitt. I bønnen ligger det videre en forpliktelse, at også vi tilgir dem som er oss skyldig i noe! Når Jesus fortalte lignelsen om den ubarmhjertige tjener (Matt 18,21-35), var det for å vise at Guds tilgivelse ikke lar seg kombinere med uforsonlighet. Så langt kommer vi i kirkens rom. Den stedfortredende inntreden for andres synd og skyld er det Jesus Kristus som står for.

Denne bibelske måte å nærme seg synd og skyld på, står ikke i motsetning til det mellommenneskelige arbeid for fred og forsoning. Det er likevel noe annet enn evangeliet om syndenes forlatelse. Urett som er begått kan den skyldige også i denne sammenheng be om tilgivelse for hos den som er rammet, men ikke alltid. Noen ganger kan uretten til en viss grad rettes opp, men ofte vil heller ikke det være mulig. Mennesker kan forsones og tilgi hverandre der hat og fiendskap rår, men også det kan vise seg å være en både lang og tornefull vei å gå.

Det ser ut til at det er de mellommenneskelige spørsmål Mellomkirkelig råd, Gunnar Stålsett og Kirkemøtets komite i første rekke har vært opptatt av. Det er vanskelig å lese dokumentene annerledes. Saken ble fremmet med stor tyngde og nådde et høydepunkt i komiteens første innstilling. Det viste seg imidlertid at mange i kirkemøtet hadde motforestillinger mot sider ved saken slik den var fremmet. Dette førte til at andre innstilling fra komiteen ble historisk mer nyansert og teologisk mer forsiktig. Det endelige vedtak inneholdt ytterligere modifikasjoner i samme retning. Ernst Baasland fremmet nemlig like før endelig avstemming de endringsforslag i første punkt som er anmerket i teksten nedenfor (gammel tekst i hakeparentes og ny tekst understreket):

" … Vi har lært mykje om eigne overgrep i vårt land og ser at vi er medskuldige i forsøk på å fjerne dei som folk.

Barn blei tekne frå foreldre, kvinner blei tvangssteriliserte, sinnssjukestempelet blei feilaktig nytta for at samfunnet kunne kvitte seg med "brysame" personar, og det vart brukt tvangsarbeidsliknande tiltak. Det galdt å endre kultur og identitet til eit heilt folk. [Vi] Vårt folk ber på [ei synd og] ei skam vi ikkje kan gå vidare med.

Difor seier vi i dag på kyrkja sine vegner: Forlat oss vår skuld!"

Baaslands forslag vant frem med 44 mot 39 stemmer. Stemmene for hadde ganske sikkert vært flere om ikke Stålsett hadde holdt et flammende innlegg mot. Han var ikke presis på hva som var galt med de foreslåtte endringer, men skapte likevel et inntrykk av at Baasland nærmest hadde forrådt taternes sak, noe de på sin side gav sin tilslutning til ved å forlate møtet.

Det er tragisk at utfallet på kirkemøtet skulle bli som det ble. Det kunne vært unngått. Aller best hadde vært om utgangspunktet for hele saken hadde vært et annet, nemlig at det hadde vært gjort et klart skille mellom det teologiske spørsmål om synd, skyld og tilgivelse på den ene side og de mellommenneskelige spørsmål om oppreisning for taterne og forsoning mellom dem og kirken på den annen side. Jeg kan ikke se at taternes interesser hadde blitt skadelidende av den grunn. Heller tvert om! Saken kunne da ha vært fremmet med samme tyngde og det hadde ikke vært nødvendig med den avslutning saken fikk.

Hvorfor ble så ikke den nevnte vei valgt? Svaret er sannsynlig vis enkelt. I den såkalte frigjøringsteologi er det vanlig at vi møter de tradisjonelle teologiske begrep som synd, skyld, forsoning, rettferdighet, men ikke helt i den mening som det er vist til ovenfor. Det er fremfor alt de mellommenneskelige forhold som interesserer frigjøringsteologien. Teologisk sett kan behandlingen av saken derfor virke både overfladisk og upresis. Denne type teologi har Stålsett vært talsmann for gjennom mange år. Sakene han tar opp er viktige nok. Det mangler ikke på det. Problemet er at sentrale bibelske perspektiver trer tilbake eller blir borte. De bibelske begreper blir depresisert og omformet slik at de bedre egner seg til arbeidet med å initiere og understøtte prosesser som fører til forsoning mellom folk og finne gode politiske løsninger på vanskelige mellommenneskelige problem. Frigjøringsteologien har som oftest edle mål, men gjør like ofte vold på bibelsk teologi.

Kirkemøtets endelige vedtak i sak 12/98 er formulert i fire punkt og bærer preg av den prosess saken har vært gjennom. Det første punkt er alt behørig behandlet. Det tredje punkt har jeg ingen merknader til. Det handler om hvilket ansvar Storting og regjering har og en oppfordring om å prioritere saken. Det fjerde og det andre punkt omhandler kirkens fortsatte oppgaver, henholdsvis fortsatt dialog i regi av Mellomkirkelig råd og hvilke oppgaver som påligger menighetene i Den norske kirke.

Både den fortsatte dialog og det program kirkemøtet oppfordrer menighetene til å gjennomføre vil aktualisere de spørsmål som er reist ovenfor i kommentarene til punkt én. Det er tre oppgaver Kirkemøtet ber menighetene om:

1. Formidle informasjon om taterne på "Menneskerettighetssøndagen", 2. søndag i advent 1999.
2. Kirkeoffer til taterfolkets organisasjoner.
3. Bønn om tilgivelse: Kirkerådet foreslår at "Kyrkjerådet/Nemnd for gudstenestliv formulerer liturgiske ledd som gjev kyrkjelyden høve til å gjere bot og be om tilgjeving for felles skuld."

Dette betyr at den sak som ble behandlet på Kirkemøtet om et år, 2. søndag i advent, skal inngå som en del av menighetenes gudstjenestefeiring over det ganske land. Det er å håpe at det kan skje uten slike forviklinger som vi ble vitne til på Kirkemøtet 1998.