Forlovet – og snart gift

Nyforlovet

‘Så kjekt! Nå har du jammen fått ring på fingeren! Nyforlovet! Gratulerer!’

Den nyforlovede jenta er fylt av stolt glede. Hun fryder seg. Hun har vunnet en manns hjerte. Hun er utvalgt. Hun ser fram til et bryllup.

Til alle tider har forlovelse og bryllup vært forbundet med jubel og glede. Unntakene er riktignok mange. Vi lever i syndens og overgrepenes verden. Men likevel: Gud har skapt oss til mann og kvinne, og skildringen ovenfor er gjenkjennbar.

Brudemystikken

Betegnelsen ‘brud’ om Guds folk og om den enkelte kristne har forankring i Bibelen. I salmehistorien dukker det stadig opp, ikke minst som beskrivelse av forholdet mellom den troende sjel og Jesus, brudgommen. Bak billedbruken anes tekster fra Høysangen (se teksten).

Ikke en mørkemann

Vi nærmer oss advent. I sine adventssalmer gjorde Brorson (1694–1764) brudemotivet til hovedmotiv. Nå har jeg lest førsteutgavens lange salmer igjennom – mange ganger. Og det har slått meg hver gang: De som tror pietismens fedre var mørkemenn, har gått glipp av hjertespråket deres. Ikke hos noen har jeg funnet så stor glede. Det bobler over. Et eksempel er «Fryd deg du Kristi brud». De 23 versene innleder alle med uttrykket «Fryd deg». (Jf. adventsordene: «Rop med fryd, Sions datter!», Sak 9,9.)

Her er begrunnelsen for Brorsons jubel (noe modernisert rent språklig):

Du er utvalgt!

Ja, han har utvalgt deg og vil opphøye deg! For ham er du attraktiv! Han vil ta deg til «hustru, brud og make». Du er uendelig høyt verdsatt. Du er ikke mindre enn «hans utkårede»!

Ja da, det er sant: Du er en fattig kvinne. Din brudestatus er helt ufortjent. Men han har en bunnløs og grunnløs kjærlighet til deg! Og han ser fram til det himmelske bryllupet!

Men loven?

Da Israel fikk de ti bud på Sinai, tordnet det. Og loven tordner fortsatt. Den avslører syndene dine. Den anklager deg. Tordenværet skremmer deg.

Men hør her, sier Brorson: Brudgommen har selv møtt lovens anklager. Han har kjøpt deg fri. Du er ikke lenger under loven, du er forlovet med ham som ga loven! Han har fratatt loven dens rett til å fordømme deg. Tordenværet er byttet med solskinn!

Men djevelen?

Djevelen kan ikke frata deg bryllupsgleden! Brudgommen har selv bundet ham. Du kan bare smile av alle djevelens piler og våpen. Du tilhører ham som har seiret over djevelen i kraft av sitt blod. For deg er helvetet stengt. Se du bare fram mot gleden i brudekammeret!

Men verden?

Om verden lokker på deg med sine ‘dukkeleker’: Ikke la deg affisere. Det sømmer seg ikke for deg som er Kristi brud å søle deg til på syndelystens lekeplass.

Og om verden spotter deg, og alt synes vanskelig: Tenk at for hver tåre venter det deg tusen omfavnelser. Ja, du har jo allerede fått ‘festegaven’, for Ånden er gitt deg som pant!

Bring bud om nåden!

Noen undres og spør hva som gjør deg så glad. Si dem at du går i frydefulle bryllupstanker! Kanskje de gjerne vil ha del i den samme gleden, men kjenner på anger og uverdighet? Da må du forsikre dem om hvor stor hans nåde er. Den er over all måte. Nåde, nåde, nåde.

Feir advent!

Feir advent for frelseskongen, kjære Sions datter og Kristi brud! Brudgommen er alt på vei for å hente deg. Gud fryder seg. Kristus fryder seg. Englene fryder seg. De jubler over bryllupskjolen din! Bryllupsgleden i himmelen har allerede begynt! Rop «Hosianna, pris og ære» til din Gud! Ja, la hver blodsdråpe i deg juble med i lovsangen.

…

Også i de tre andre adventssalmene dukker bruden opp. Inntoget i Jerusalem settes inn i den store sammenhengen. Det er Han som kommer, forsoneren som i påskeuka kjøpte oss til seg! Du tilhører ham.

Kjære leser!

Det er snart advent. Lytt til Brorsons adventsglede. I en oversettelse gjorde han salmedikteren Gerhardts ord til sine. Det kan du også gjøre – selv om språket er gammelmodig:

«Jeg lå i bånd og fengsel, du kom med frihets bud.

Jeg sto i spott og trengsel, da tok du meg til brud.

For meg å få opphøyet du tok min skyld på deg.

Så blir hva tungt du pløyet en evig høst for meg.»

Hans banner over meg er kjærlighet.

Som et epletre blant skogens trær, slik er min elskede blant de unge menn. Å sitte i hans skygge er min lyst, hans frukt er søt for min gane. Han har ført meg til vinhuset, og hans banner over meg er kjærlighet. Styrk meg med druekaker, forfrisk meg med epler! For jeg er syk av kjærlighet.

(Høysangen 2, 3–5)

Egil Sjaastad

(Tidligere publisert i Dagen)