Forsiktig om bibelsynet

I den siste uttalelsen fra Lærenemnda i Den norske kirke aksepteres interessant nok syn som kirkelig legitime når disse forstår seg selv å være i tråd med Skriften. Uansett, i fjor vinter kom det igjen til ordskifte om bibelsynet. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var uro rundt sider ved undervisningen ved Norsk Lærerakademi (NLA) i Bergen. Denne debatten har gitt støtet til et nummer av tidsskriftet Theofilos med nettopp skriftsynet som tema og hvor de fleste bidragsyterne er lærere ved NLA. Vi skal her gi en omtale av dette nummeret hvor jeg dessuten vil utmynte noen teser som utgangspunkt for videre debatt.

Odd Sverre Hove går i et av publikasjonens mest spennende bidrag («Debatten om NLAs skriftsyn vinteren 2013-2014: Noen personlige observasjoner») gjennom denne foreløpig siste offentlige meningsbrytningen om skriftsynet her til lands og henter fram minner fra tilsvarende diskusjon i sin egen studietid. Vi får ved dette også en grei oversikt over de klassiske bibelsynene i norsk konservativ teologi i annen halvdel av 1900-tallet, Hallesby/Seierstad (i tradisjonen fra Sigurd Odland) som åpnet for feil i Bibelen utenfor dens intensjonsområde, og Carl Fr. Wisløff som ikke ville uttrykke seg på denne måten. NLAs grunnleggere på 1960-tallet, skriver Hove, forutsatte fredelig sameksistens mellom disse synene.

Med dette har vi også tegnet en bakgrunn for omtalen. Vi starter med Torleif Elgvin. Hans artikkel «Hvordan lese gammeltestamentlige tekster» går inn på konkrete historiske problemer og viser hvordan en historisk lesning er i tråd med tekstens egenart, men gjør også front mot radikal teologi. Han trekker for eksempel fram utenombibelske vitnesbyrd om israelsfolkets eksistens. En religionshistorisk lesning kritiseres for ikke å ta «skriftenes åpenbaringskarakter på alvor». Men dermed legger også kirkens tro premisser for forskningen.

Knut Alfsvåg viser i «På Luthers vis: Om den sakssvarende bibellesnings forutsetninger og implikasjoner» uten egentlig polemikk hva et luthersk skriftsyn består i og hvordan det er vesentlig annerledes enn et fundamentalistisk. Ordet har ifølge Luther en «sakramental» funksjon og formidler Guds egenskaper til leseren. Meningen med Bibelen er avdekket en gang for alle selv om enkeltheter kan være vanskelig å forstå.

Oddvar Jensen går i tidsskriftets innledning et skritt videre og problematiserer en enkel tale om «Skriften alene»; dette er en illusjon etter som Skriften nødvendigvis leses på en bestemt måte, og Luther gjør iherdig rede for den rette lesemåten. Tomas Bokedal viser i «The early rule-of-faith pattern as emergent biblical theology» hvordan «trosregelen» («regula fidei») hos noen av de eldste kirkefedrene skulle sikre en løfte-oppfyllelse-lesning av de to testamenter i kirken. Kirken hadde derfor fra svært tidlig en «normativ hermeneutisk nøkkel» til skriftlesningen.

Et fundamentalistisk bibelsyn finner vi ikke hos noen av forfatterne, og om det så er Odland-Hallesby-Seierstad-tradisjonen som videreføres i disse bidragene, viser Hans M. Bringeland i artikkelen «Skriftsyn og skriftbruk hjå Ole Hallesby» på en samvittighetsfull måte det uholdbare i Hallesbys teologiske arbeidsmåte. Ved enkelte tilfeller i resonnementene lot Hallesby troen trumfe konsekvenser han egentlig ville ha trukket på rent vitenskapelig vis. 

Imidlertid får vi i artikkelsamlingen også presentert et «evangelikalt» skriftsyn. Dette gjelder Espen Ottosens og Lars Dahles artikler. For sistnevnte («Hva kjennetegner et evangelikalt bibelsyn? Utdrag fra sentrale Lausannedokumenter») er dette eksemplifisert ved Lausanne-bevegelsens dokumenter som han presenterer, men uten noen egentlig analyse, og han kommer derfor ikke utover en referering av disse selv om han viser hvilken betydning dette synet har hatt i Norge gjennom lagsbevegelsen (NKSS) og Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME).

Heller ikke hos Ottosen («Å fastholde et evangelikalt bibelsyn i lys av nyere epistemologi og hermeneutikk») blir det evangelikale skriftsynet definert. Og han demonstrerer ikke et slikt skriftsyn uten påstanden om at «Bibelen er pålitelig, troverdig og øverste (jeg: altså ikke «eneste»!) autoritet for den kristne kirke». Wisløffs bibelsyn har vært delt av langt færre teologer enn Hallesbys, og hverken Ottosen eller Dahle går inn på det som skilte Wisløff fra Odland-Hallesby-Seierstad eller gir noe forsvar for Wisløffs posisjon.

Ottosen leverer riktignok det dristigste angrepet på de nye posisjonene ved Menighetsfakultetet, og hans bidrag er delvis en kommentar til Jan Olav Henriksens teologi. Han gjør her visse presiseringer: uklarhet om tolkningen kan skyldes leserens egen begrensning; det er forskjell på om Bibelen taler sant og om ens egen tolkning er korrekt.

To bidrag vil gi ansatser til en formulering av bibelsynet på nye premisser. Hos Bård Eirik Hallesby Norheim («Implisitt skriftsyn i bøker om kristent ungdomsarbeid») finner vi en avlastning av spørsmålet, idet han dreier det over på moral: «Vårt skriftsyn vert avslørt i praksis», skriver han, og så er det foruten forkynnelse av den oppstandne hjelp til de fattige og forvaltning av skaperverket som avslører dette. Dette er dessuten ifølge artikkelforfatteren et – tydelig – poeng i det lille som sies om bibelsyn i bøker om youth ministry som riktignok sjelden tematiserer skriftsynet eksplisitt.

Det mest radikale grepet vi finner i publikasjonen er bruken av den såkalte koherensteorien til å utforme et skriftsyn. Dette er en teori om forholdet mellom kunnskap på forskjellige områder: Den kunnskapen har mest for seg som lar seg kombinere med størst mengde annen kunnskap. Ottosen refererer uten tilslutning Jan-Olav Henriksens bruk av teorien. Gunnar Innerdal gjør imidlertid i artikkelen «Bibelsynets systematisk-teologiske sammenheng» et selvstendig forsøk på å tenke bibelsyn fundert på koherensteorien. Jeg husker selv Peder Gravems stimulerende forelesninger på Menighetsfakultetet hvor han arbeidet med koherensteorien. Denne betraktet Gravem som et alternativ til John Nomes såkalte aksiomkritikk. I denne aksiomkritikken forble visse aksiomer (selvinnlysende sannheter) som man har bestemt seg for å tro på, udiskutable. Koherensteorien leter derimot etter teorien som etablerer størst grad av sammenheng mellom de ulike data man søker å forstå uten å operere med et sett aksiomer. For Innerdal er Skriften sentral i systematisk teologi fordi den i praksis er eneste tilgjengelige kilde til frelseshendelsene og så å si fyller et kunnskapshull.

Bibelen står i en særstilling, heter det nå litt forsiktig fra norsk teologi i MF-NLA-tradisjonen etter disse bidragene å dømme, her med Ottosens ord. Vi registrerer videre i noen av disse en tendens til en funksjonal begrunnelse for skriftautoriteten.

Vi avslutter med følgende teser for videre diskusjon. Det er på mange måter i Innerdals artikkel det brenner, og vi tar derfor særlig utgangspunkt der (pkt. 2-5).

1. Guds åpenbaring skjer ved bestemte tidspunkter i historien. Dette var inspirerte hendelser. Og dette er primært i forhold til bevaringen av åpenbaringen for ettertiden i en tekst. Også det forkynte Ordet er primært muntlig. Vi har derfor ikke den samme tilgang som apostlene og de som hørte dem. Men overleveringen er tilstrekkelig til frelse og et kirkelig liv

2. Når det gjelder koherensteorien, er ett spørsmål om Den hellige ånd bruker særlige ord - profetiske og apostoliske - eller om ethvert ord, bare det refererer til hendelser i frelseshistorien, har evne til å skape tro. Etter Bibelens vitnesbyrd har Guds tale skaperkraft. Og Ånden virker ikke uten Ordet. Dette henger sammen med Ordets personlige karakter. Det er Gud selv som tiltaler mennesket. Guds Ord tilsier dermed noe vi ikke kan få på annen måte. Det er derfor ikke nok å forholde seg til frelseshendelsene i fortiden. Ingen er kristen fordi man er historisk overbevist. En reformert grunntype ser på sin side Ordet primært som informasjon.

3. Koherensteorien er uttrykk for postmoderne tenkning hvor Guds Ord dekonstrueres som en gitt enhet i Skriften, og elementer av dette integreres på nye måter i et nettverk sammen med annen kunnskap. Grensen mellom Guds Ord og andre ord er opphevet.

4. I en dialog, som er idealet for koherensteorien, må man være villig til å la seg korrigere; svaret kan ikke være gitt på forhånd. Og det man kan oppnå ved koherens er bare plausibilitet. Kunnskap er omstridt, foreløpig og usikker. Troen er derimot ifølge Bibelen «sikker», «full visshet om det som håpes» (Hebr. 11, 1). Troens sprang og risiko blir utydelig med koherensteorien.

5. Mot koherensteorien taler etter mitt syn Bibelens antagonistiske perspektiv på verden. Det er «kluss» i koherensen mellom fenomener i verden på grunn av syndefallet. Dette får også følger for kvaliteten på ikke åpenbart kunnskap.

6. At det finnes noe som er primært, som troen på Gud, og materialprinsippet, opphever ikke det som er sekundært (eller tertiært), som bibelsynet. Alt som er sant står ikke på samme linje.

7. Skriftens autoritet er primært saklig, det vil si det er innholdet som er unikt og skaper tro på Kristus ved Den hellige ånd. Dette dispenserer oss likevel ikke fra en vurdering av hvilken formell autoritet Skriften eller bibelske skrifter har (apostolisitet, kanon etc.). For hvorfor skal vi i utgangspunktet ta Bibelen på alvor og holde den for god?

8. Fremfor å fokusere på spørsmålet om Skriften er pinlig nøyaktig i alle henseender, bør man spørre om dette er en bok fri for ondt, gjennomsyret av én Ånd. Deri ligger dens «ufeilbarlighet». Denne tanken er i dag radikal. At det er en menneskelig side i Skriften med mulige feil i geografiske og historiske forhold, er en annen sak.

9. Jeg mener dette også er mulig å knytte til læren om lov og evangelium. Loven er overlappende med verdslig kunnskap etter som den er skrevet i menneskenes hjerter (Rom. 2, 15). Denne innsikten er imidlertid sløvet av syndefallet selv om loven slik Gud har gitt den, er uttrykk for hans vilje (Konkordieformelen, Sol. decl. 5, 17) og «hellig, og budet hellig og rettferdig og godt» (Rom. 7, 12). Evangeliet er derimot uhørt (1Kor 2, 9) skjønt det, som Innerdal påpeker, korresponderer med Guds skapergjerning.

Theofilos Supplement vol. 7, nr. 1 2015, 131 s.

Ole Fredrik Kullerud