Forstanderfunksjonen i Bibelen

Foredrag over oppgitt emne ved Bibel- og Bekjennelseskonferanse, Frøyland, Time 04.02.2012

I

Våren 1961 vigslet biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, Norges første kvinnelige prest. Et flertall av de andre biskopene sendte ut en offentlig erklæring der de tok skarp avstand fra kvinnelig prestetjeneste. Våren 2011, i fjor vår, var det femti år siden denne reformen, og som man kunne vente, ble åremålet både markert og til dels jubilert for. Men unison kan man ikke si at jubilering var.

På den andre siden utløste åremålet heller ikke noen ny debatt. På sentralkirkelig hold er motstandere av kvinnelig prestetjeneste blitt sterkt marginalisert. Vi har ikke fått svenske tilstander; det er ikke forbudt å vigsle til prestetjeneste motstandere av kvinnelig prestetjeneste. Men det eksisterer er tungt sentralkirkelig trykk som har som virkning at mange tier. Slik har det vært i alle fall de siste ti-femten årene. 

Før debatten forstummet, pågikk det på 1990-tallet en til dels skarp debatt knyttet til Fjellhaug og Misjonssambandet. Den handlet ikke primært om kvinnelig prestetjeneste. I stedet brukte man nokså bevisst begrepet «tjenestedeling», som har en noe mer lavkirkelig klangtone.

Arrangørene av denne Bibel- og Bekjennelseskonferansen har bedt meg om, så å si, å bryte tausheten som har dominert det siste tiåret og ta opp på nytt skriftmaterialet om mannlig og kvinnelig menighetstjeneste.

Skriften lærer at Gud har innstiftet en særlig tjeneste i kristne menigheter. En av betegnelsene som av og til brukes om denne tjenesten står i emneformuleringen for dette foredraget: «Forstanderfunksjonen i Bibelen». De som er trent i såkalt embedsteologi, vil sikkert også her høre ekko av en noe lavkirkelig forståelse av embete og tjeneste i kirken. Det er et ekko jeg for min del har lett for å identifisere meg med.

Men spørsmålet vårt her og nå er altså hvordan Gud i Bibelen fordeler tjenesteoppgavene i forsamlingene mellom kvinner og menn. Den eneste kilden og normen som kan gi oss sikker veiledning om det er de 66 hellige skriftene i Det gamle og Det nye testamentet.

II

En verdslig og en guddommelig autoritetspyramide (Matt 8:5ff)

I Matt 8:5ff står der en nydelig liten fortelling som kan hjelp oss med det første lille skrittet inn i emnet. Det står at en romersk høvedsmann, dvs en ikke-jødisk militær offiser, kom til Jesus og ba om helbredelse for tjeneren sin. Jesus var villig til å gå hjem til mannen med helbredelse, men mannen ville ikke plage Jesus med de jødiske renselsesforskriftene som det ville utløse. I stedet foreslo han for Jesus en snarvei: «Si bare et ord, så blir gutten frisk».

Offiserens begrunnelse for denne snarveien fortjener oppmerksomhet. Offiseren skildrer for Jesus selve Romerrikets berømte og beryktede autoritetspyramide, sitat: «Jeg er selv en mann som står under overordnede, og jeg har soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til tjeneren min: Gjør dette! så gjør han det.»

For Romerrikets del snakker vi naturligvis her om en rent verdslig autoritetspyramide. Øverst i pyramidetoppen må vi se for oss keiseren. Og trinn for trinn nedover i pyramiden må vi se for oss de ulike kommando-nivåene. Offiseren som snakker med Jesus, sier at han har både overordnede og underordnede i pyramiden. Men poenget som offiseren vil frem til, er deretter en sammenligning: For Gud har selv en autoritetspyramide. Den er større og veldigere enn den romerske. Og i Guds autoritetspyramide er det Jesus som står nest etter Gud selv. Derfor har Jesus utvilsomt kommandorett til å helbrede: «Si bare et ord, så blir gutten frisk». Matteus skriver at Jesus kommenterte denne sammenligningen svært positivt, sitat: «Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor en tro.»

Romerrikets autoritetspyramide var som kjent voldsomt sterk. Inne i pyramider skal de som er tjenestemenn på de nedre trinnene kunne vite trygt at de handler på ordrer ovenfra, og har ryggdekning ovenfra, ja til syvende og sist fra keiseren selv på toppen av pyramiden. Med ubrutt lojalitet og solidaritet opp og nedover i pyramiden fins det ikke verdslige maktstrukturer som er sterkere.

I teksten om den romerske høvedsmannen lærer vi at det også i Guds rike fins en pyramide-struktur: Guds autoritetspyramide. Men den er ikke er av verdslig slag.

Det er så fra Guds pyramide at frelse og salighet er utgått til oss mennesker. Og det er i kraft av Guds autoritets-pyramide at Jesus i misjonsbefalingen sier: «Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden ...». Herfra utgår så i neste ledd misjonsbefalingen: Vi skal gå ut i all verden, gjøre alle folkeslag til Jesu disipler, døpe dem med treenighets dåp, og lære dem å holde alt det Jesus har befalt oss.

Slitestyrken til Guds rikes pyramide-struktur er også voldsomt sterk. Det vet vi fra fortsettelsen: «Jeg er med dere alle dager like til verdens ende», sier Jesus.

Derfor bor det en overveldende sterk misjons- og evangeliserings-potens i Guds rikes evangeliserings- og misjons-pyramide.

Vi skal nå på rekke og rad vende blikket mot fire nytestamentlige tekster etter hverandre: 1Kor 11, Ef 5, 1Kor 14 og 1Tim 2. Tekstene har røtter i Bibelens tre første kapitler. Idet vi i tur og orden vender blikket mot alt dette, tar vi med oss den romerske offiserens bilde av Guds ords autoritetspyramide. Som bakteppe. Og som hjelpetanke for tekstforståelsen. 

(PS: Ordlyden i alle tekstene er gjengitt nederst i dette manuskriptet.)

III

Introduksjon til «hode-avsnittet» 1Kor 11

Vi går da først til et avsnitt i 1Kor 11:2-16. Avsnittet kalles ofte «slørpåbudet» fordi det underveis i tankegangen bruker bilder av noen som enten dekker til, eller ikke dekker til, hodet sitt. Men uttrykket «slørpåbudet» er lite tilfredsstillende. Vi burde heller kalle avsnittet opp etter hovedsaken i avsnittet og kalle det «hode-avsnittet».

Prinsipputsagnet i avsnittet står i v 3 og lyder slik: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er hver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode. » Her er det tydelig at Herrens apostel gir oss undervisning ved å risse opp pyramidebilder. Uttrykket «være hode for» handler om å være overordnet. Vi kjenner samme språkbruk fra engelsk. Der heter det «head-master». Det betyr ikke hode-lærer, men «den læreren som er overordnet over de andre lærerne», dvs overlæreren, rektor. «Være hode for» betyr «være overordnet over».

På nytestamentlig gresk er det ordet «kefalée» som betyr «hode». I Bibelen er det en vel innarbeidet språkbruk at ordet noen steder betegnet den fysiske kroppsdelen hode. Men på mange andre steder brukes hode-begrepet i overført betydning om det å være overordnet.

Den store tjenestedelings-debatten på 1990-tallet begynte faktisk med en debatt om det greske ordet «kefalée», hode. Et ektepar i USA, ekteparet Mikkelsen, mente å ha funnet noen steder i visse oldtids-greske tekster der ordet «kefalée» ikke betydde «overordnet», men bare «opphav». Så prøvde de å overføre det betydningsalternativet til de bibelske tekstene. På den måten kunne man bli kvitt læren om over- og underordning i Bibelen.

Men i USA (og etter hvert også i Norge) døde debatten bort etter at teologen Wayne Grudem publiserte en studie av samtlige 2.600 steder der ordet «kefalée» brukes i greske tekster fra oldtiden, inkludert de stedene ekteparet Mikkelsen hadde påberopt seg. Betydningen «opphav» viste seg da å være uten leksikalsk grunnlag. Derfor er det ingen språklig grunn til tvil lenger: «Hode» betyr «overordnet». Og «underordnet» betyr naturligvis «underordnet».

I 1Kor 11:3 tegnes det (som vi hørte) tre pyramidebilder. Først står det: «Kristus er hver manns hode». Det betyr: Kristus er hver manns overordnede. Deretter står det: «Mannen er kvinnens hode», og det må også bety overordnede. For det tredje står det: «Gud er Kristi hode», dvs: Kristi overordnede.

En konsekvens av v 3 er at det rår et over- og underordningsforhold mellom Faderen og Sønnen innenfor Treenigheten. Det bekrefter Jesus i flere ord i Johannesevangeliet. Og apostelen Paulus poengterer det samme i 1Kor 15:28. Faderen og Sønnen er av samme vesen, men Sønnen underordner seg funksjonelt under Faderen. Prinsipielt må vi derfor gjøre forskjell på vesen og funksjon, på samme måten som i jordiske relasjoner. Av vesen er sjefen på jobben et vanlig menneske slik som jeg. Men av funksjon er han sjefen min, som jeg følgelig må underordne meg på arbeidsplassen.

På samme måte må vi tenke om mann og kvinne. Vi er av samme personvesen og motsvarer hverandre gjensidig som mann og kvinne. Men der er i Bibelen en funksjonell over- og underordning mellom oss. Vesensenhet og funksjonsforskjeller er to forskjellige ting.

Derfor trekker vi gale slutninger av teksten om vi sier at underordning er det samme som mindreverd. Det stemmer ikke. For Kristus er som kjent ikke mindre verd enn Faderen. 

Overordning betyr heller ikke tyranniserings-rett. For Faderen tyranniserer ikke Sønnen.

I Korint har der tydeligvis vært noen som likevel tenkte annerledes om mann og kvinne i menigheten enn det de hadde fått overlevert fra Paulus. Det er det læreavviket Paulus korrigerer i vårt avsnitt.

Vi må ganske kort nevne v 4-6. Der anvender apostelen kefalée-pyramiden fra v 3 på visse hodebeklednings-skikker i sin egen samtid. Det hersker adskillig tvil om hva de skikkene gikk ut på. Apostelen påberoper seg skikkene separat for hvert kjønn. I v 4 handler det om hvordan det å opptre i strid med datidens mannfolk-skikker skaper skam hos menn. I v 5-6 handler det om hvordan det å opptre i strid med kvinne-skikkene skaper skam hos kvinner. 

Trass i at vi ikke helt forstår hva skikkene faktisk gikk ut på, kan vi forstå selve argumentet: Paulus ber oss respektere kjønnsforskjellene, på samme måten som vi til hverdags respekterer dem i valg av kjønnsforskjellige klednings-skikker. Det er poenget.

Fra og med v 7 går apostelen så over på en annen type begrunnelse. Og den vil jeg nå henlede oppmerksomheten på. Paulus argumenterer nå med ting som han har lest i de tre første kapitlene i 1Mos. 

Paulus var utdannet jødisk rabbiner og utlegger tydelig tekstene om menneskets skapelse, paradishagen og syndefallet som en god rabbiner. Vi gjør da herved det samme. Vi forlater avsnittet i 1Kor 11 og går til den urhistorie-teksten som Paulus selv tar utgangspunkt i.

IV

a) Gudsbildet og tokjønnsdelingen (1 Mos 1:26-28)

Vi vender oss da først til skapelsesberetningen, menneskets skapelse på sjette skapelsesdag (1 Mos 1:26-28). Der møter vi i v 26 en karakteristisk rådslagning som Gud holder med seg selv: «La oss gjøre mennesket i vårt bilde ...» Etter rådslagningen følger i v 27 gjennomføringen: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, mannlig og kvinnelig skapte han dem.».

Budskapet om at menneske-arten er skapt «i Guds bilde, etter Guds lignelse» er et antropologisk basisutsagn i Bibelen, også med henblikk på tokjønnsdelingen. «Bilde» heter på hebraisk «tselem». Det er fagspråk fra treskjærerfaget og brukes om både utskårne bilder og alle andre bilder. «Lignelse» heter på hebraisk «d'mut». Som verb betyr det «ligne på» og som substantivisk begrep betegner det likhet og samsvar, men ikke total identitet. De to ordene står ved siden av hverandre på en slik måte at de utfyller og forklarer hverandre.

Hva det konkret betyr at mennesket er skapt i Guds bilde og i Guds lignelse er blitt mye debattert. For min del er jeg kommet til følgende: I skapelsesberetningen foran v 26 fremtrer Gud som en som taler, rådslår, beslutter, iverksetter og bedømmer. Alt dette er personvesen-egenskaper. Med slike personvesen-egenskaper tegner Bibelen sitt aller første bilde av Gud. 

At menneskene så er skapt i Guds bilde - må da bety det samme: Også mennesket skal kunne tale, rådslå, beslutte, iverksette og bedømme, dvs ha de samme personvesen-egenskaper som Gud.

Teksten nevner deretter i v 27 også tokjønnsdelingen. I umiddelbar forlengelse av gudsbildet lyder teksten slik: «til mann og kvinne skapte han dem». Eller litt mer presist: «mannlig og kvinnelig skapte han dem», «hannkjønn og hunnkjønn skapte han dem», «maskulinum og femininum skapte han dem». 

Begge kjønn er altså uttrykkelig skapt i Guds bilde og står i så måte likt. Dette er en kjønns-antropologisk grunnlov i Bibelen.

Tokjønnsdelingen innebærer deretter i v 28a at Gud velsigner ekteskapet mellom mann og hustru. Gud delegerer i et eget bud til det seksuelle samlivet deres skaperkrefter til å skape barn og fylle opp jorden.

b) Mannens og kvinnens skapelsesformål (1 Mos 2)

I Paradisberetningen (1 Mos 2:4ff) utdypes og differensieres bildet av det mannlige menneskets maskulinitet og det kvinnelige menneskets femininitet.

• Allerede i 2:7 står det et nytt antropologisk basisutsagn: «Gud Herren formet mennesket av jordens støv og blåste livsånde i nesen hans, så han ble til en levende sjel.» Her er det hebraiske ordspillet mellom «adam» (= mennesket) og «adamah» (= jord) viktig. Vi mennesker er av jordstoff. Vi er støv. Samtidig står skapelsen i Guds bilde fast. Til sammen fremhever derfor Bibelen både menneskets høyhet og ringhet, på samme måte som i Salme 8: «Når jeg ser din himmel.. hva er da et menneske.. (men samtidig:) Lite ringere enn Gud gjorde du ham, med ære og herlighet kronte du ham ...».

• At mann og kvinne er skapt med hver sine formål utdypes i 2:15. Der får det mannlige mennesket tildelt av Gud det første skapelsesformålet sitt: «Gud Herren ... satte ham i Edens have til å dyrke og vokte hagen». Jorddyrking, jordkultur, er altså Adams første skapelsesformål. 

Deretter tildeler Gud mannen ytterligere to oppdrag. I v 16-17 åpenbarer Gud for mannen et Guds bud som han skal holde og vokte: «Av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete». Å vokte et Guds bud er en rabbiner-oppgave, en presteoppgave. Derfor sier god gammel læretradisjon at Gud gjorde Adam til prest (og føyer til at slik skal alle mannfolk være prester for huset sitt).

• I v 19f delegerer Gud til mannen navngivningsretten over dyrene. «Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha.» Navngivningsretten impliserer også overhøyhet. Gud gjorde Adam til dyrenes overordnede.

Så vender Paradisberetningen oppmerksomheten mot skapelsen av det kvinnelige mennesket. 

• Det begynner i v 18 med en ny rådslagning som Gud holder med seg selv. Sitat: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans likeverdige motsvarighet». Etter navngivningen i v 20 oppdager mannen selv det samme. Han fant, står det, blant dyrene ingen «hjelper som var mannens likeverdige motsvarighet». På hebraisk: «ezer cenegdå».

Dette hebraiske uttrykket er litt vanskelig å oversette. «Ezer» betyr «hjelper». «Ce» betyr «likesom». «Neged» betyr «likeoverfor», «ansikt til ansikt», «motstående», «det som står oppreist like foran». Det hebraiske sammensetningsuttrykket skildrer altså det kvinnelige menneske som en medhjelper som er mannens likeverdige motsvarighet.

Og dette er altså det kvinnelige menneskets første skapelsesformål: Gud skapte henne for menneskefellesskapets skyld, for å motvirke ensomhet gjennom personvesen-samsvar med mannen, og til å være medhjelp.

Og slik er det deretter også at Adam våkner opp av søvnen og gjenkjenner Eva. Adams glade velkomstord til henne står i v 23: «Denne gangen er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» Adams overhøyhet kommer i samme vers (1Mos 2:23b) til uttrykk i navngivningsretten: «Hun skal kalles «mann-inne» for av mannen er hun tatt.» Kanskje også i kraft av førstefødselsretten. (Førstefødselsretten i Bibelen er ellers særlig kjent fra beretningen om de to tvillingene Jakob og Esau 1 Mos 25:27ff).

• På den andre siden fremgår Evas forrett på Adam av det ekteskapsteologiske basisutsagnet i v 24: «Derfor skal mannen forlate faren sin og moren sin og holde seg til hustruen sin og de to skal være ett kjød.» Eva har en fortrinnsrett på mannen sin fremfor mannens foreldre.

For å oppsummere: Paradisfortellingen differensierer bildet av de to kjønn med hensyn til skapelsesformål, det som vi kaller: funksjonsforskjeller. 

• Mannen skapes til å være jorddyrker, prest og overhode. 

• Kvinnen skapes for menneskefellesskapets skyld, som mannens medhjelp og med forrett på mannen fremfor mannens foreldre. 

• Men gudsbildet, den basale personvesen-enheten med Gud, står mann og kvinne fremdeles sammen om. Den skal de dele med hverandre.

c) Mann og kvinne i syndefallsperspektiv (1 Mos 3)

Det er tett sammenheng mellom Paradisberetningen i 1Mos 2 og Syndefallsberetningen i 1Mos 3. Sentralt står forbudet mot å spise av treet til kunnskap om godt og ondt (2:16-17). Som prest ble det Adams oppgave å undervise Eva om budet etter at hun var skapt.

• I Syndefallsberetningens fristelses-del er der så noen tydelige kjønns-spesifikke forskjeller. Mange har lagt merke til at Eva i 3:3 refererer ordlyden i Guds bud litt unøyaktig. Budet inneholdt i 2:16 bare et spiseforbud, men Eva refererte det også som et berøringsforbud. Det kan tyde på at Adam gjorde slurvete prestetjeneste da han lærte Eva budet. 

Dessuten skjer det i 3:6 en hel forføringsprosess før Eva kapitulerer for fristelsen. For Adams del er det derimot tilstrekkelig at Eva gir ham av frukten, så kapitulerer han straks (3:6b). Åpenbart skulle Eva med sann femininitet ha spurt Adam til råds før hun åt av frukten. Og Adam skulle med sann maskulinitet ha satt lojaliteten mot budet over lojaliteten mot Eva. Slik skulle de gjensidig ha forsterket hverandres lojalitet mot Gud innenfor Guds autoritetspyramide.

• I Syndefallsberetningens forhørs-del er tokjønns-forskjellene enda tydeligere. Når Gud kommer vandrende i hagen om kvelden, er det Adam Gud roper på, men på en slik måte at Gud roper på begge (3:9). Det impliserer Adams overhøyhet. Men i tilståelsen opptrer deretter Adam på en langt ynkeligere måte enn Eva. Adam skylder både på Eva og på Gud selv, sitat: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet og jeg åt» (3:12). Til sammenligning tilstår Eva helt forbeholdsløst: «Slangen dåret meg, og jeg åt» (3:13b). Som biskop Børre Knudsen har påpekt: «I syndefallet mistet Adam mandigheten sin, mens Eva mistet et mannfolk.»

• I Syndefallsberetningens doms-del taler så Gud tokjønns-spesifikt på en svært poengtert måte. Til Eva (3:16) retter Gud domsordet mot det som er Evas skapelsesformål: Menneskefellesskapet og medhjelp-funksjonen: Møye i svangerskapet, smerte under fødsler og mannens råderett over henne. Når det gjelder Adam (3:17-19), virker tonen i Guds domsord ganske skarp, men Gud retter også her domsordet spesifikt mot det som er Adams skapelsesformål: Jorddyrkingen, presteoppgaven og råderetten over skaperverket. Sitat: «Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle levedagene dine. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du ete brødet ditt, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.»

I domsordet til slangen dukker for første gang i Bibelen Guds frelsesplan, opp. I 3:15 sier Gud til slangen. «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse hodet ditt, og du skal knuse hælen hans.» Her tildeles Eva en særegen funksjons-forrang med henblikk på ætt og avkom, og den skal i Eva-ætligen Jesus Kristus til og med få frelseshistorisk fundamental-betydning.

Noe lignende møter vi til slutt i det nye navnet som Adam nå gir sin hustru i 3:20: «Adam kalte sin hustru Eva (Khavva = Liv), for hun ble mor til alt liv».

La oss oppsummere det vi har funnet i 1Mos 1-3:

• I Skapelsesberetningen møter vi to autoritetspyramider. (1) Gud selv er begge kjønns hode. Mann og kvinne er Gud underordnet. (2) Dernest gjør Gud mann og kvinne til hode/overordnet over hele resten av skaperverket.

• I Paradisberetningen møter vi tre kefalé-strukturer: (1) Gud er fremdeles Adams hode/overordnede. (2) Adam er gjennom navngivningsretten skaperverkets hode/overordnede. Og (3) Adam er dessuten i kraft av navngivningsretten, førstefødselsretten og bud-forvaltningen Evas hode/overordnede, samtidig som Eva har forrett på mannen sin fremfor mannens foreldre.

• I Syndefallsberetningen møter vi også tre kefalée-pyramider. (1) Gud er fremdeles Adams og Evas hode/overordnede. (2) Adam er åkerjordens kefalée og Evas kefalée, men samtidig er personfellesskapet og barnefødingen Evas særegne fortrinn. Og (3) Evas ætling (= Jesus Kristus) skal en dag være hode/overordnet i en frelseshistorisk kamp på liv og død der Jesus nedkjemper slangen, men selv må Jesus dø.

V

Over- og underordnings-budene i Efes 5

Etter dette besøket i Bibelens tre første kapitler vender vi nå tilbake til apostelen Paulus og de tre tekstene som vi ennå har igjen å se på. Vi vender oss da først til en hustavle-tekst: Ef 5:21-33.

Efeserbrevs-hustavlen til mann og hustru, har all vekt på hode-prinsippet, akkurat som hode-avsnittet i 1Kor 11. 

V 21 er et oppsummeringsvers og samtidig et innlednings-vers foran hustavleavsnittene til ektefeller. Sitat: «Underordne dere under hverandre i Kristi frykt». Hovedverbet er her «underordne», på gresk «hypo-tassesthai». Ordet betyr det motsatte av å være «kefalée», «hode», «overordnet». Det er altså selve innledningsverset v 21 som skisserer avsnittets første kefalée-struktur: Mann og kvinne skal i gjensidighet stille seg inn under «Kristi frykt» på en slik måte at de underordner seg hverandre. Kristus er hodet, den overordnede. Og begge kjønn skal forholde seg til hverandre som til Herren selv.

Dernest følger det to avsnitt som er karakteristisk tokjønns-spesifikke. Det ene retter en formaning til hustruer i ekteskap (v 22-24). Det andre retter en formaning til ektemenn i ekteskap (v 25-30). Den gamle hustavle-pedagogikken sier så at hvert kjønn skal nøye seg med å høre på sin egen formaning, og så å si lukke øret for den andre partens ord. (Luther: «Når hver sitt gudsord lære vil/ da står det bra i huset til.»).

I formaningen til hustruene (v 22-24) er det to kefalée-pyramider som skisseres. (1) Hustruene skal underordne seg under sine egne ektemenn og anerkjenne dem som kefalée, overhode i ekteskapet. I v 33b opptrer det et parallellbegrep til underordningsbegrepet. Hustruen skal ha «ærefrykt» (fobos) for ektemannen sin. (2) Kristus er menighetens kefalée, menigheten skal underordne seg under ham. Det er et uttrykkelig poeng at det er menighetens underordning som er forbildet for hustruens underordning.

I formaningen til ektemennene (v 25-30) står det med alt mulig ettertrykk ikke noe verb av typen «hersk» eller «vær overordnet over». Men det står et bud om å «elske». Hustruen trenger åpenbart ikke å bli formant om å elske, men det trenger ektemenn. Også her møter vi de samme to kefalée-pyramidene: (1) Mannen skal som hustruens hode elske henne. (2) På samme måten elsker Kristus som menighetens hode menigheten, endog i den grad at han «gav seg selv for henne» (v 25). Det siste er uttrykkelig forbilde for det første. Derfor sier formaningen omtrent som så: Sann maskulinitet er å etterligne Jesus ved å gi seg selv for sin hustru.

I v 31 kommer avsnittets skriftbevis fra 1Mos 1-3. Det er et sitat av det ekteskapsteologiske basisutsagnet i 1 Mos 2:24: mannen skal forlate faren sin og moren sin og holde seg til hustruen sin idet de to er ett kjød. Antagelig er dette ment som «pars pro toto», dvs en henvisning til alt det som vi nettopp studerte i Urhistorien.

I v 32-33 omtales begge kefalée-relasjonene, både Kristi relasjon til menigheten og mannens relasjon til hustruen. Det skjer med det bibelske mysterie-begrepet, Begge deler er «et stort mysterium», står det. Bibelens mysteriebegrep er omfattende. Det betegner samtidig både en offentlig kjent hemmelighet, og likevel et forutsatt uutgrunnelig mysterium. Forholdet mann-hustru er altså en mysteriebetont og uutgrunnelig helhet av både dyp gjensidig person-enhet og samtidig over- og underordning.

VI

Kort introduksjon til «taleforbudet» 1Kor 14:33ff

Så skal vi vende oss til et avsnitt om kefalée-prinsippet i menighetens forkynnelse (1 Kor 14:33-40) Avsnittet kalles taleforbudet.

Hovedpoenget står i v 34: Kvinner skal «tie i menighetsforsamlingene». Det «tillates dem ikke å tale». I stedet skal de «underordne seg slik som også loven (= Thoraen) sier». 

Her er det tre verb som står ved siden av hverandre og kaster gjensidig lys over hverandre. Det er verbene «tie», «tale» og «underordne seg». Alle tre hører dermed inn under den kefalée-strukturen som vi nå gang på gang har observert i tekstene. Dessuten påberoper apostelen seg uttrykkelig skriftbevis fra «loven», Thoraen, det vil si: 1Mos 1-3.

Apostelen lar oss på den måten forstå at det egentlig er Urhistorien, 1Mos 1-3, som sier at kvinner skal tie og ikke tale, men underordne seg i menighetsforsamlingen. Taleforbudet er for Paulus skapelsesteologi og syndefallsteologi. Og det hører til i en kefalée-pyramide av det slaget som er begynt i Den treenige Guds indre-trinitariske over- og underordning. Samme struktur skal gis anvendelse også i det som har med tale og taushet for mann og kvinne i menighetsforsamlingene å gjøre. Ikke bare i ekteskapet, men også i menigheten er mannen kvinnens hode. Mannen kan tale. Kvinnen skal underordne seg, og ikke tale, men tie. Underordningen betyr at hustruen i stedet kan stille spørsmålene sine til mannen hjemme. Det skal være forskjell på en maskulin og en feminin funksjon, en farsoppgave og en morsoppgave, i menighetsforsamlingene.

I v 36-37 imøtegår apostelen korintiske motforestillinger. Guds kefalée-pyramide kommer til uttrykk i måten Guds ord utgår på: «Var det fra dere Guds ord utgikk?» Antagelig er dette en appell til apostel-autoriteten. Det var apostelen Paulus Guds ord utgikk fra da det kom til menigheten i Korint.

Avslutningsvis i v 37 viser apostelen til «Herrens bud». Antagelig betyr det at Jesus selv har gitt taleforbudet som et eget bud, og det budet er Paulus apostel for og skriver det her ned i autoritativ hellig skrift.

VII

Kort introduksjon til «læreforbudet» i 1Tim 2:8ff

Like kort og summarisk skal vi til slutt se på Læreforbudet for kvinner i gudstjenestene (1 Tim 2:8ff). Her må vi merke oss flere ting.

• For det første er hele kapittel 2 i Første Timoteusbrev et gudstjenestekapittel. Derfor må også læreforbudet for kvinner være avgrenset til å gjelde undervisning i gudstjenesten.

• For det andre starter avsnittet med ett bud til hvert kjønn om hvordan de i ukens løp skal forberede seg til helligdagens gudstjeneste ved å unngå kjønns-spesifikke hverdagsfristelser.

• Mot en vanlige mannfolksynd («vrede og trette») heter det i v 8 at mannfolk skal tilbe i gudstjenesten idet de løfter hellige hender. Hendende er bilde på handlinger, arbeid og yrke. «Hellige hender» betyr: fravær av handlingssynder. «Vrede og trette» handler på samme måte om verbale synder. Mannfolk skal ikke tale sinte ord. Dette skal altså være mennenes spesielle helliggjørelses-bagasje som vi skal ha med oss når vi kommer til gudstjeneste på helligdagene.

• Mot en vanlig kvinnesynd heter det i grunnteksten til v 9-10 at kvinner skal pynte seg. Det står faktisk ikke det motsatte: At kvinner ikke skal pynte seg. Derimot får kvinnene en modifikasjon pluss en prioriteringsregel. Modifikasjonen sier at kvinner skal «pynte seg med en sømmelig, tekkelig og smakfull klesdrakt». Og prioriteringsregelen sier at kvinner skal, sitat: «ikke først og fremst pynte seg med håroppsettinger, gull, perler og praktklær, men med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg som gudfryktige». Kvinner skal komme til gudstjeneste med gode gjerninger som sin mest feminine helliggjørelses-bagasje.

Etter denne dobbelt-formaningen følger så i v 11-12 selve læreforbudet for kvinner i gudstjenesten. Begrunnelsen fra Urhistorien følger i v 13-14-15.

• I forbudsteksten i v 11-12 er der hele fem verb eller verbalavledede begreper som stilles ved siden av hverandre. I gudstjenester skal kvinner: (1) «ta imot læren i stillhet», (2) «i all underordnethet», (3) «ikke undervise», (4) «ikke herske over mannen», og (5) «være i stillhet». 

Nok en gang er det underordningsbegrepet som viser at de andre fire begrepene hører hjemme i en kefalée-pyramide. Underordningsbegrepet opptrer i substantivform, «hypo-tagée» på gresk. Men betydningen er den sanne. «Kefalée» (= overordning») og «hypotagée» (= underordning). Begge begrepene motsvarer hverandre. I gudstjenestens lære-undervisning krever altså Guds ord på vårt sted maskulin kjønnsrolle-uniform i tråd med Faderens og Sønnens forbilde fra Guds kefalée-pyramide.

Paulus gir oss i v 13-15 tre skriftbeviser for dette, skriftbeviser som det er lett å kjenne igjen fra 1Mos 1-3. 

• I v 13 viser Paulus til mannens førstefødselsrett, på samme måten som 1 Mos 2:21 skildrer Evas skapelse av Adams ribben. 

• I v 14 argumenterer Paulus med syndefallsavsnittet og viser til den spesielle fristelsesprosessen (2 Mos 3:6) som førte Eva inn i fallet. Eva ble «dåret», heter det (det greske ordet betyr nærmest «å bli grundig forført på grunn av narreri og svik»). I tilståelsen i 1 Mos 3:13b leste vi at Eva brukte det samme ordet: «Slangen dåret meg og jeg åt». Apostelen mener ikke i v 14 å benekte at også Adam falt. Men han påminner om at Eva ikke skal undervise i gudstjenesten fordi Eva i syndefallet ble forført, narret og dåret uten å spørre presten sin, Adam, til råds først.

• Det tredje og siste skriftbeviset kommer i v 15. Eva skal bli frels «gjennom barnefødingen» står det der. Det er et preposisjonsledd med betont bruk av bestemt form: «barnefødingen». Preposisjonen «diá» (= gjennom) kan være lokalt ment og bety «tvers igjennom» (dvs at Eva skal overleve barneføding). Men sannsynligvis er preposisjonen heller instrumentalt ment (dvs «med barnefødingen som middel»). I så fall viser Paulus til den barnefødingen som i 1Mos 3:15 omtales som «kvinnens (hebr:) “særa”» = «ætt, avkom, barneføding». Kvinnens ættlig Jesus skal knuse slangens hode, men slangen skal samtidig hogge kvinneætlingen Jesus i hælen så han dør av giften.

Hvis v 15 viser tilbake på protoevangeliet i 1 Mos 3:15, sier altså dette tredje skriftbeviset følgende: Kvinner skal ikke på mannfolkvis undervise i menighetsgudstjenestene, men kvinnens frelses-teologiske livsoppgave er det morskallet som når høydepunktet sitt i fødingen av frelseren Jesus Kristus. 

Det skal nettopp være forskjell på en farsoppgave og en morsoppgave i kristne menigheter. Og læreundervisende forkynnelse i helligdagens gudstjeneste, det er en farsoppgave. Å være menighetsforstander er en farsoppgave.

Et personlig ord til slutt: For min del er jeg blitt ganske overveldet av  den dyptgripende indre enheten mellom tokjønnsteologien fra de tre kapitlene om skapelse, paradis og syndefall i Første Mosebok og tokjønnsteologien i de fire Paulus-tekstene som vi her har sett på. 

Denne helbibelske enheten gir den bibeltro tenkemåten i synet på menighetens tjeneste med ord og sakrament en helt overlegen holdbarhet og beviskraft. Gud vil at den som forvalter ord og sakrament i menighet og forsamling skal ha maskulin kjønnsuniform. For slik er det, og slik skal det være, i Guds ords autoritetspyramide.

Tekstene:

1) Forstandertjenesten

(Ingen tekster sitert i dette avsnittet)

2) Autoritetspyramidene

Matt. 8:5-10 

5 Da han gikk inn i Kapernaum, kom en høvedsmann til ham, ba ham

6 og sa: Herre, tjeneren min ligger verkbrudden hjemme og har store smerter.

7 Jesus sier til ham: Jeg skal komme og helbrede ham.

8 Men høvedsmannen svarte og sa: Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under taket mitt. Men si bare et ord, så blir gutten frisk.

9 For jeg er selv en mann som står under overordnede (gr: hypó exousían), og jeg har soldater under meg (gr: hyp' emavtón). Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.

10 Da Jesus hørte dette, undret han seg og sa til dem som fulgte ham: Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro!

Matt. 28:18-20

18 Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord!

19 Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,

20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!

3) Hode-avsnittet

1Kor. 11:3-16:

3 Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode (gr: hóti pantós andrós hee kefalée o Xristós esti), og mannen er kvinnens hode (gr: kefalée dé gynaikós ho anéer), men Gud er Kristi hode (gr: kefalée dé Xristoú ho Theós).

4 Hver mann som ber eller taler profetisk med tildekket hode (gr: katá kefalées ékjoon), fører skam over hodet sitt.

5 Men hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode (gr: akatakalyptoo têe kefalêe), fører skam over hodet sitt. For det er det samme som om hun var snauraket.

6 For dersom en kvinne ikke tildekker seg, da la henne også klippe av seg håret! Men er det en skam for en kvinne å klippe eller rake av seg håret, da la henne tildekke seg.

7 En mann bør ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære.

8 For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen.

9 Heller ikke ble mannen skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.

10 Derfor bør kvinnen ha et undergivenhetstegn (gr: exousían ékjein) på hodet sitt for englenes skyld.

11 Og likevel: I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen.

12 For likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen. Men alt er av Gud.

13 Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud med utildekket hode?

14 Lærer ikke selve naturen at dersom en mann har langt hår, er det til skam for ham?

15 Men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære, for det lange håret er gitt henne til slør (gr: antí peribolaíou).

16 Men dersom noen vil være trettekjær, så skal han vite at en slik skikk har ikke vi, heller ikke Guds menigheter.

4) Skapelses-teksten, paradis-teksten og syndefalls-teksten

a) 1Mos 1:26-28

26 Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse (hebr: naasæh adam b'tsalmenu cid'mutenu). Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. 

27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde (hebr: b'tsalmenå, betselem elohim) skapte han det, til mann og kvinne (hebr: zacar un'kevah) skapte han dem.

28 Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere (hebr: civ'sjuha) og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden. 

b) 1Mos 2:7

7 Og Gud Herren formet mennesket (hebr: adam) av landjordens støv (hebr: afar min ha-adamah), og blåste livets ånde (hebr: nisjmat khajim) i nesen hans, og mennesket ble til en levende sjel (hebr: l'nefesj khajah). 

1Mos 2:15 

15 Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og verne den (hebr: l'av'dah ul'sjam'rah).

16 Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete,

17 men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø.

18 Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp (hebr: ezer) som er hans like (hebr: c'neg'då = likesom motsvarigheten hans).

19 Og Gud Herren hadde formet av landjorden alle markens dyr og alle himmelens fugler. Og han førte dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Det mennesket kalte hver levende sjel, det ble dens navn. 

20 Så ga mennesket navn til alt feet, til himmelens fugler og til alle markens dyr. Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like (hebr: u'l'adam lå matsa eser c'negd'då).

21 Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.

22 Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.

23 Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne (hebr: isja), for av mannen (hebr: isj) er hun tatt. 

24 Derfor skal mannen forlate faren sin og moren sin og forbli hos (hebr: davac = klebe seg til) hustruen sin, og de skal være ett kjød.

c) 1Mos 3:1-20

1 Men slangen var listigere enn alle dyrene på marken som Herren Gud hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke spise av noe tre i hagen? 

2 Kvinnen sa til slangen: Vi kan spise av frukten på trærne i hagen,

3 men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke spise av den og ikke røre den, for da dør dere.

4 Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø!

5 Men Gud vet at den dagen dere såiser av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud til å kjenne godt og ondt.

6 Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun ga også mannen sin, som var med henne, og han åt.

7 Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.

8 Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hustruen hans skjulte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen. 

9 Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? 

10 Han svarte: Jeg hørte røsten din i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.

11 Da sa han: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av treet jeg forbød deg å ete av? 

12 Adam sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt.

13 Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg (hebr: hisjiani, ordrot: nasja = narre, føre vill, svindle), og jeg åt. 

14 Da sa Herren Gud til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og fremfor alle markens dyr. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle ditt livs dager. 

15 Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen (hebr: ben'ka uven ha-isja), mellom din ætt og hennes ætt (hebr: uven zar'aka uven zar'a). Han skal knuse hode ditt (hebr: j'sjuf'ka rosj), og du skal knuse hælen hans (hebr: t'sjufænu akev). 

16 Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre møyen din meget stor i svangerskapet ditt. Med smerte skal du føde barna dine. Til mannen din skal attråen din stå, og han skal råde (hebr: jim'sjal) over deg.

17 Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle levedagene dine.

18 Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster.

19 I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake (hebr: ci afar ata uel afar tasjuv).

20 Adam kalte hustruen sin Eva (hebr: Khava = liv), fordi hun er mor til alle som lever.

5) Hustavle-teksten

Efes. 5:21-33

21 Underordne (gr: hypotassómenoi) dere under hverandre i Kristi frykt.

22 Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren.

23 For mannen er kvinnens hode (gr: kefalée), likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser.

24 Men likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under mennene sine i alle ting.

25 Dere menn: Elsk hustruene deres, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den,

26 for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet,

27 slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig.

28 Slik skylder også mennene å elske hustruene sine som sine egne legemer. Den som elsker hustruen sin, elsker seg selv.

29 Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det, slik også Kristus gjør med menigheten.

30 For vi er lemmer på hans legeme.

31 Derfor skal mannen forlate faren sin og moren sin og holde seg til hustruen sin, og de to skal være ett kjød.

32 Dette mysteriet er stort - jeg taler her om Kristus og menigheten.

33 Men også hver enkelt av dere skal elske hustruen sin som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for mannen sin.

6) Taleforbud-teksten

1Kor. 14:33b-38  

33b Som i alle de helliges menigheter

34 skal kvinnene tie i menighetssamlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier.

35 Men er det noe de vil ha rede på, skal de spørre sine egne menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighetssamling.

36 Eller var det fra dere Guds ord gikk ut? Eller er det bare til dere det er nådd?

37 Hvis noen mener at han er en profet eller en åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud.

38 Men om noen er uvitende, så får han være uvitende!* *noen gamle håndskrifter leser: "Den som ikke anerkjenner dette, blir selv ikke anerkjent."

7) Læreforbud-teksten

1Tim. 2:8-15

8 Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender, uten vrede og trette.

1Tim. 2:9 Likeså skal kvinnene kle seg sømmelig og pynte seg i ærbarhet og med måtehold, ikke (gr: ikke først og fremst) med hårfletninger og gull eller perler eller kostbare klær,

1Tim. 2:10 men (gr: men først og fremst) med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg som gudfryktige.

1Tim. 2:11 En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg.

1Tim. 2:12 Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer (gr: didáskein = undervise) eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.

1Tim. 2:13 For Adam ble skapt først, deretter Eva.

1Tim. 2:14 Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse.

1Tim. 2:15 Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen (gr: diá tées teknogonías), så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet.