Fra konflikt til fellesskap

Dokumentet er tilgjengelig online både på norsk og engelsk: 

https://www.lutheranworld.org/sites/default/files/fra_konflikt_til_fellesskap_2015.pdf, og https://www.lutheranworld.org/sites/default/files/From%20Conflict%20to%20Communion.pdf 

Markeringen av 500-årsminnet for reformasjonen i 2017 er en god anledning for katolikker og lutheranere til sammen å se på de konflikter som skapte skillet, og hvordan vi nå vurderer dem. Dette dokumentet, som opprinnelig ble utgitt i 2013 av Det pavelige råd til fremme av kristen enhet og Det lutherske verdensforbund, og som her foreligger i norsk oversettelse, prøver å gjøre akkurat det. De siste tiårs økumenikk gjør at vi nå forholder oss til hverandre på en annen måte enn før. Hva innebærer det når vi nå skal markere at det er gått 500 år siden innledningen til de begivenheter som førte til at vi skilte lag?

Dokumentet tar først for seg det syn på reformasjonen vi i dag finner i forskningen. Tidligere tiders konfesjonelle historieskrivning er nå avløst av en felles forståelse både hos katolikker og lutheranere av at både reformasjonen og den epoke som gikk forut, må beskrives på en nyansert måte; det var ikke svart-hvitt, hverken fra den ene eller den andre synsvinkelen. Fra luthersk side er det her interessant å merke seg at en nå har en felles forståelse av Luther som en katolsk – i betydningen økumenisk relevant – kirkelærer som ikke ønsket å bryte med den kontinuerlige trosoverlevering, og som derfor den dag i dag kan gi relevante utfordringer både til protestanter og katolikker (29-30; henvisninger til dokumentet her og nedenfor med paragrafnummer som er felles for den engelske og den norske utgaven).

Så prøver en å gi en felles framstilling av det som faktisk skjedde. I beskrivelsen av prosessen fra avlatsstriden til bannlysing av Luther legges det vekt på at Luthers argumentasjon egentlig aldri ble hørt, og løsrevne setninger fra hans skrifter ble fordømt uten at en prøvde å forstå dem på deres egne premisser. Luthers skarpe kritikk av paven som Antikrist forstås som uttrykk for at paven etter Luthers oppfatning setter seg selv over Bibelen, og dermed over Kristus (53). Fordømmelsen av Luther førte til at det oppstod en kirkelig reformbevegelse som krevde tilsyn og organisering. Likevel prøvde en i det lengste å tenke at en befant seg i en udelt kirke; Den augsburgske bekjennelse (CA) fra 1530 er derfor et dokument som vitner om "de lutherske reformatorenes beslutning om å bevare kirkens enhet og forbli innenfor den ene synlige kirke" (70). 

Konsilet i Trient står likevel for noe helt annet både når det gjelder Skrift og tradisjon, frelsesforståelse og sakramentlære (80-86). Dokumentet har slik en klar forståelse av at Konsilet i Trient på en helt annen måte enn CA, virket polariserende på forholdet mellom protestanter og katolikker (88). Det er interessant at katolikker på denne måten kan stå sammen i en framstilling av reformasjonen som understreker dens katolske anliggende, aksepterer at Luther ble fordømt på et utilstrekkelig grunnlag, og innser at Trient-konsilet fungerte som en unødig skjerping av den læremessige konflikten.

Dokumentet tar så for seg fire grunntemaer i Luthers teologi, nemlig rettferdiggjørelsen, nattverden, embetet og Skriften, og behandler disse i lys av de siste tiårs dialog mellom de to kirker. Når det gjelder rettferdiggjørelsen, legger en til grunn Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren fra 1999, som også framheves som det viktigste av dialogdokumentene. Framstillingen bygger her på den forutsetning at en har nådd fram til "en konsensus som ikke eliminerer forskjellene, men i stedet bevisst inkluderer dem" (123). Samtidig viser dokumentet at uenigheten likevel består når det gjelder et så sentralt punkt som spørsmålet om synd i den døpte skal forstås som en holdning eller en handling (135-136), en helt sentral problemstilling i 1500-tallets debatter. Påstanden om at dette er en akseptabel ulikhet (139) står derfor i betydelig spenning til framstillingen av Luthers forståelse av at en frelses ved Kristi rettferdighet på grunnlag av Guds løfte (103-113). Luther mener selv at vi her har å gjøre med uforenlige motsetninger. Dokumentet forener slik en eksplisitt tilslutning til Luthers rettferdiggjørelseslære med en implisitt avvisning av hans egen forståelse av den.

Denne tilknytning til Felleserklæringen er også problematisk i forhold til den framstilling av reformasjonshistorien Fra konflikt til fellesskap selv gir. Felleserklæringen bygger på tanken om at det finnes gjensidige og likeverdige fordømmelser på reformasjonstiden som nå kan oppheves. Fra konflikt til fellesskap justerer dette, slik at vi her får en mer nyansert og presis beskrivelse av reformasjonen som en katolsk fornyelsesbevegelse som ble fordømt med utilstrekkelige argumenter. Det gjør det etter min oppfatning problematisk å forholde seg til Felleserklæringen som en udiskutabel dogmatisk autoritet slik det her skjer.

Framstillingen av nattverdforståelsen bekrefter Fra konflikt til fellesskap dialogdokumentet The Eucharist fra 1978, som peker på konvergens både når det gjelder realpresenslæren (transubstansiasjon er blitt mindre viktig for katolikkene) og offerforståelsen. At katolikker etter Andre vatikankonsil gir nattverd i begge skikkelser til lekfolket har bidratt til å gjøre forskjellene i nattverdforståelse og –praksis mindre (160). Uenigheten er helt klart større når det gjelder embetsforståelsen, noe dokumentet heller ikke legger skjul på. En kan stå sammen både når det gjelder forståelsen av det allmenne prestedømme (177), den guddommelige innstiftelse av embetet (178) og i forståelsen av at embetets oppgave er å forkynne evangeliet (180), men det er betydelig uenighet når det gjelder bispeembetets betydning (187-189), prestetjenestens innhold (190-191) og – for mange lutherske kirkes vedkommende – når det gjelder ordinasjon av kvinner (176). En følger her dialogdokumentet The Apostolicity of the Church fra 2006 i ikke å gjøre noe forsøk på å gjøre motsetningene på dette punkt mindre enn de er; konstruksjonen "forskjellsinkluderende konsens" anses altså ikke å ha bærekraft når det gjelder embetsforståelsen.

Når det gjelder forholdet mellom Skrift og tradisjon, hevdes det, igjen med henvisning til The Apostolicity of the Church, at katolikker i dag ikke mener at kirkens læreembete har monopol på bibeltolkningen, noe reformasjonens tilhengere med rette fryktet og forkastet (209). Også her går en altså ganske langt i å innrømme at det var reelt grunnlag for i hvert fall deler av den kritikk reformatorene kom med. Den resterende uenighet på dette punkt hevdes derfor ikke lenger å være kirkesplittende (210). På denne bakgrunn peker dokumentet på en videre dialog om kirkeforståelsen som et neste skritt i arbeidet mot konsens (214-218).

Det er grunn til å minnes reformasjonen sammen. Den viktigste grunnen til det er at vi står sammen på grunnlag av den samme dåp (219-222) og med felles glede i evangeliet (225-227). Samtidig ble det åpenbart gjort feil fra begge sider på reformasjonstiden, slik at vi også sammen minnes reformasjonen med smerte (228); begge parter har gjort seg skyldige i overdrivelser og ensidigheter som det i dag er grunn til å beklage (234-237). Samtidig er det et spørsmål om ikke dokumentet går for langt i retning av en moderne individualisering av sannhetsbegrepet, når det med referanse til motsetningene på 1500-tallet, hevdes at det likevel ikke er grunnlag for å "bebreide en person for å følge sin samvittighet når den er formet av Guds ord og har kommet frem til sin overbevisning etter alvorlige drøftinger med andre" (232). Med unntak av Erasmus av Rotterdam (?) er det knapt noen av de sentrale aktører på 1500-tallet som ville ha omtalt den subjektive sannhetsoverbevisning på denne måten; alle var den gang enige om at den personlige overbevisning om et standpunkts ekthet og integritet er helt utilstrekkelig som sannhetskriterium. Når Fra konflikt til fellesskap forutsetter som en selvfølge at de på dette punkt tok feil og vi har rett, kunne det ha vært interessant å få dette tematisert som noe annet og mer enn en udiskutabel påstand.

Katolikker og lutheranere kan i dag stå sammen om mye, og de bør nærme seg hverandre i takknemlighet for det Luther og den lutherske reformasjon fikk bety for den økumeniske kristenhet, og i håpet om Den hellige ånd skal vise oss vei til større enhet (238-245). Det er ikke vanskelig å være enig i dette; den økumeniske dialog har åpnet våre øyne slik at vi nå lettere ser også det beste hos hverandre, og ikke bare er opptatt av forskjellene og de andres feil. En kan i den økumeniske dialog likevel bli for ivrig slik at uenighet tilsløres og en begynner å bygge kirkelig enhet med høy og halm. Å drøfte vår forståelse av de begivenheter for 500 år siden som splittet kirken, slik dette dokumentet gjør, er viktig, selv om drøftelsen etter min oppfatning har vært bedre og mer meningsfull om den uenighet som består når det gjelder rettferdiggjørelseslærens innhold og betydning hadde vært framhevet tydeligere og ikke forsøkt gjemt bort, slik det skjer både her og i Felleserklæringen. Samtidig er det en åpenbar svakhet ved et dokument som tar mål av seg til å gjøre opp status for hvor katolikker og lutheranere i dag står i forhold til hverandre ikke det hele tatt berører de sær-dogmer den romersk-katolske kirke har fått etter reformasjonen, nemlig Maria-dogmene og dogmet om pavens ufeilbarlighet. I et forsøk på å si noe meningsfylt om hvor vi i dag står i forhold til hverandre på en måte som kan danne grunnlag for en felles reformasjonsmarkering, burde dette også ha vært med. Det er lett å forstå hvorfor dette ikke er gjort; hva disse dogmer angår, har vi ikke dialogdokumenter som kan danne grunnlag for en felles framstilling slik vi har det når det gjelder de andre spørsmål som er berørt i Fra konflikt til fellesskap. Men hadde det ikke da vært rimelig at dokumentet gjorde oppmerksom på at her har vi ikke en gang begynt på det møysommelige arbeid det er å prøve å forstå hverandre?