Fra tradisjonell misjonær til innovatør for en ny type misjon: Karl Ludvig Reichelt

Notto R. Thelle,

Karl Ludvig Reichelt: Misjonær mellom øst og vest,

Oslo: Verbum Forlag 2023,

608 s.

En bok det lønner seg å bruke tid på dersom man er interessert i norsk misjonshistorie og problemstillinger knyttet til religionsmøte, er professor Notto R. Thelles bredt anlagte biografi om Karl Ludvig Reichelt som utkom i fjor. Reichelt (1877-1952) er blant de særlig fascinerende personlighetene i norsk misjons historie, knyttet til Kina gjennom 50 år. Han var først utsending for NMS (Det Norske Misjonsselskap) fra 1903. Etter bruddet med NMS i 1926 og fram til sin død i 1952 var Reichelt misjonær for Buddhistmisjonen som ble opprettet rundt hans virksomhet. Forfatteren er sønn av Reichelts nære medarbeider i Kina, Notto Normann Thelle (1901-1990) og har selv vært misjonsprest i Japan og missiolog ved Universitetet i Oslo.

Notto Thelle legger vinn på å holde sammen de ulike delene av Reichelts liv og virke. Unggutten fra Arendal var tidlig interessert i Kina og forkynner allerede som seminarist på Notodden og ved Misjonshøyskolen i Stavanger. Sansen for det hellige ved et stille vann bak barndomshjemmet viser seg senere når han viser respekt for Kinas hellige fjell og religiøse tradisjoner. En linje i Thelles beskrivelse er det konstante hos Reichelt. Etter hvert i biografien dukker begrepet pietistisk høykirkelighet opp, og det fanger både opp den unge Karl Ludvigs religiøse grepethet og hang til grubling og det pietistiske miljøet han kom fra. Syndenes forlatelse som var sentral i pietismen, kom til uttrykk i «botsmøtet» hver lørdag på senteret han og kollegene bygde opp i Kina, til slutt i Hong Kong (Tao Fong Shan). Denne gudstjenesten var en forberedelse til søndagens nattverd og påfølgende gudstjeneste for en større gruppe på senteret. Senteret – eller klosteret – tok imot buddhistiske munker for kortere eller lengre opphold. Ritenes betydning ble stor i møtet med den ritualsterke buddhismen. Thelle gir inngående informasjon om liturgien som ble brukt på senteret. Vi ser her også en linje tilbake til den norske nasjonalkirkeligheten som Reichelt møtte hos Bernt Støylen på lærerseminaret på Notodden, som var del av en viktig strømning i kirkelivet i hele Skandinavia på begynnelsen av 1900-tallet. Også den stedegne religiøsiteten hos kineserne skulle ifølge Reichelt forme kristendommen i landet. For visjonen han etter hvert utviklet om en kristendom for buddhister, ble et besøk i klosteret Weishan i 1905 skjellsettende. Et så inngående arbeid som Reichelt gjorde med kinesisk religion, ikke bare ved tekststudier, men ved utrettelig personkontakt og vennskaper, satte Reichelt i stand til en følsom lesning av buddhismen og kinesisk religion overhodet. Reichelt identifiserte med utgangspunkt i Logos-kristologien i Johannes-prologen («Ordet ble kjøtt») Logos med Dao. Reichelt var her påvirket av Timothy Richard (1845-1919) og forestillingen om den «høiere buddhisme».

En biografi kommer ikke unna å vise hvordan Reichelts liv og virke krysset begivenheter i norsk kirkehistorie og internasjonal misjon i tillegg til den politiske utviklingen i Kina. Den siste førte til flere tilbakeslag for misjonen som likevel viste evne til å ta fatt på nytt flere ganger. I forlengelsen av den norske kirkestriden kom det til brudd mellom NMS og Reichelt i 1926 med opprettelse av en egen buddhistmisjon. Om ikke Reichelt var liberal, førte de liberales oppslutning om hans virksomhet til et omdømmeproblem for NMS. En detalj her er at den kjente presten Mikael Hertzberg (d. 1927) som satt i FBBs (Broderkredsens) styre 1922-1924, var av de mest sentrale personene ved opprettelsen av Buddhistmisjonen.

Det er interessant å lese om Reichelts møte med den internasjonale misjonslederen H. Kraemer, som med sitt barthianske grunnsyn var skeptisk til Reichelts visjon om å finne tilknytningspunkter for kristendommen i buddhismen. De to misjonsmennene fant ikke desto mindre en forståelse. Thelle legger vekt på hvordan Reichelt ikke var døv for innvendinger, og senere i livet betonte han tydeligere at Kristus er den som fører mennesket «helt fram» til Gud Fader, og at forberedelsen til den kristne tro som han fant i religionene ikke utfordret dette avgjørende punktet. Også Reichelts kritiske vurdering av buddhismen gjør Thelle rede for, blant annet den manglende teologiske forankringen av sosial innsats.

Thelle gir, så langt jeg kan se, en nøktern vurdering og skriver ingen hagiografi. Også såre sider, som intens fokusering på kallet med tidvis geografisk avstand til hustruen, legger forfatteren ikke skjul på. Han var riktignok 50 år i Kina, avbrutt av hjemmeopphold, som ikke lot til å være mye mindre hektiske. Hvordan fikk Reichelt likevel tid til alt? Det slår meg for eksempel hvor mye Reichelt gjorde og beså på vei til andre mål for reisene sine.

Moralske problemer på senteret vier Thelle oppmerksomhet, blant annet beskyldninger, også mot Reichelt, som imidlertid ble tilbakevist. Her var også konflikter innad i misjonen, til dels forårsaket av en viss utglidning på senteret med useriøse gjester som utnyttet mulighetene de fikk her. Alt dette gjorde at arbeidet til slutt, kort etter Reichelts død, ble endret og noen av de buddhistisk-inspirerte særegenhetene tatt bort. Det ble pekt på, også internt i buddhistmisjonen, at misjonsmetoden førte til halveise omvendelser, slik at buddhistene som vendte seg til kristentroen, ikke fikk lagt det gamle bak seg.

Thelle vil se en helhet i livet og virket til K. L. Reichelts gjennom de distinkte fasene i dette, i hovedsak Hunan, Nanjing, Shanghai, Hong Kong i tillegg til barndom, ungdom og studietid i Norge. Dette synes jeg han har lykkes med. Ved lesningen får man også kontekst til flere av Reichelts bøker. Reichelt ble tatt inn i varmen etter fordømmelsen fra konservativt teologisk hold i Norge, skriver forfatteren, og dialogen han stod for, er blitt en selvfølgelig del av moderne misjon. Thelle kan da med en viss rett tolke Reichelt i flukt med den videre utviklingen i internasjonal misjon, slik den også har fått nedslag i vårt land. «Hans åpenhet for andre religioner brøt med nedarvet norsk teologi, men han var ingen liberaler», skriver Thelle i framstillingen. Som i kirkestriden her hjemme var stridspunktet ofte hvordan de konservative skulle forholde seg til de liberale, ikke nødvendigvis den liberale teologi i seg selv. Her stod Reichelt på et tilsvarende standpunkt som biskop Bernt Støylen, hans lærer i Notodden, som senere skulle engasjere seg i Buddhistmisjonen.

Hovedtråden i Notto Thelles fortelling er harmonisk. Reichelt vil komme godt ut i en bedømmelse av ulike misjonssyn og -tilnærminger som gjøres i dag, med andre ord, dersom man legger et misjonssyn til grunn som det er stor oppslutning om internasjonalt i vår tid. Utfordringen fra H. Kraemer var jo et uttrykk for et paradigmeskifte i internasjonal teologi, den liberale teologi trådte tilbake for den dialektiske; en viss fornyet konservatisme gjorde seg gjeldende. Var besinnelsen på kristendommens absolutte særstilling hos Reichelt del av denne vendingen? Tilsvarende ble den svenske erkebiskopen Nathan Söderblom mer konservativ fra slutten av 1920-tallet. Innvendinger fra enkelte av Reichelts kolleger spilte også inn her, som Thelle gjør oppmerksom på. Videre arbeid med Reichelt vil kunne prøve mer inngående i hvilken grad det var koherens i ulike deler av hans misjonstenkning.

Ole Fredrik Kullerud