Från Truman till Trump: Om religionens roll i Vita huset

Kjell O. Lejon, Från Truman till Trump: Om religionens roll i Vita huset.

Skellefteå: Artos & Norma bokförlag, 2020. 264 s.

Forfatteren er professor ved Linköpings universitet og har arbeidet mye med forholdet mellom religion og politikk i USA. Han har tidligere publisert bøker om blant annet Ronald Reagan og den første George Bush. I denne boken gir han oss en oversikt over kirkelig engasjement og teologisk profil hos alle USAs presidenter etter 1945. De har alle hatt en uttalt kristen tro, noe som til dels misforstås og til dels underslås når de omtales ut fra det mye mer sekulariserte svenske (og vesteuropeiske) perspektivet. Et viktig anliggende for forfatteren er å rette opp denne skjevheten.

I et innledningskapittel tar Lejon for seg tre tradisjonsstrømmer som betyr mye for forholdet mellom tro og politikk i USA: Arven fra puritanismen, innflytelsen fra opplysningstenkningen, og forståelsen av USA som en utvalgt nasjon med en tydelig kristen arv og en kristen forpliktelse. Riktignok har USA av gode grunner aldri hatt en statskirke, men (protestantisk) kristendom har vært, og blir fremdeles i stor grad forstått som et felles ideologisk fundament. Dette er svært informativt og relevant når det gjelder å forstå USAs historie.

Presidentbiografiene er alle disponert på omtrent samme måte. Vi får del i presidentenes bakgrunn og oppvekst med vekt på troshistorien, vi får en oversikt over den politiske karrieren fram til valget som president, vi blir informert om trosuttrykk under innsettelsene og andre sentrale begivenheter, og det sies noe om hvordan de forholdt seg til enkelte sentrale problemstillinger under sin presidentperiode. To av presidentene, Dwight D. Eisenhower og George Bush senior, har innledet sine tiltredelsestaler med bønn, men vanligere er det at innbudte religiøse ledere (ikke bare kristne) har bedt ved slike anledninger. Den rollen Billy Graham har spilt som venn og sjelesørger for mange av presidentene, kommer tydelig fram. I et avsluttende oppsummeringskapittel understreker forfatteren ulikhetene mellom USA og Sverige og hvor naturlig det er å ha et kristent trosuttrykk også i rent politiske sammenhenger i USA. Riktignok er amerikanerne også individualister, men individualismen er ikke religionskritisk i USA slik den er i Sverige.

Det er interessant å få dokumenter at alle USAs presidenter etter krigen har vært aktive kirkegjengere med en klar kristen trosbekjennelse. Samtidig blir også de individuelle forskjellene tydelige. John F. Kennedy ble som (den hittil eneste) romersk-katolsk president mistenkt for å være fjernstyrt fra Vatikanet, og framhevet derfor skillet mellom tro og politikk tydeligere enn de 2 andre presidentene. Richard Nixon hadde kvekerbakgrunn, og det kan være en årsak til at han er mindre Jesus-orientert i sine teologiske formuleringer enn de andre presidentene. Bill Clinton har derimot en svært Jesus-sentrert fromhet, og viste i sin taler oftere til Jesus enn hans etterfølger George W. Bush. Den europeiske pressen overser dette hva Clinton angår, men er kritisk når det gjelder Bush (s. 248). Barack Obama framstår som godt teologisk skolert, og viser til både Reinhold Niebuhr og frigjøringsteologi som viktig inspirasjonskilder, samtidig som det også hos ham fins uttrykk for en mer vekkelsesorientert fromhet. Slik Lejon framstiller det, er det generelt en kort vei fra presidentenes tro til deres engasjement blant annet når det gjeler menneskerettigheter og religionsfrihet. Det gjelder f.eks. både Lyndon B. Johnson og Ronald Reagan.

Når en slik bok utgis nå, er det umulig å unngå at vurderingen av president Trump blir en viktig problemstilling. Lejon har her flere anliggender. For det første er det viktig for ham å få fram at de evangelikales støtte til Trump ikke er så entydig som det ofte framstilles; de fleste evangelikale støttet andre kandidater i primærvalget, og blant de mest kirkelig aktive evangelikale, er det fremdeles mange som er svært kritiske til ham. Samtidig får Lejon godt fram bakgrunnen for den splittelsen i USA som har ført Trump til Det hvite hus. Den skyldes at det politiske og religiøse USA nå er delt etter hvilke standpunkt en inntar i tre kontroversielle spørsmål: Abort, likekjønnet ekteskap og retten til å bære våpen. Under de to Bush-presidentene, Clinton og Obama ble motsetningene skjerpet og falt i stor grad sammen med skillet mellom republikanere og demokrater. I jakten på et tydelig alternativ til det som ble oppfattet som demokratenes sekulære liberalisme, var det valget falt på Trump, selv om han i utgangspunktet virket som en svært usannsynlig kandidat for aktive kristne.

I sine framstillinger av de ulike presidentene er Lejon mer refererende enn vurderende, men når det gjelder Trump, gir han god plass til dem som har hatt kritiske perspektiver på Trumps særegne form for teologi. Han framstår som sterkt preget av Norman Vincent Peale, som var prest i en kirke på Manhattan som Trump (og hans foreldre) har hatt tilknytning til. Peale har utviklet begrepet positiv tenkning, som understreker betydning av en positiv selvforståelse for å lykkes. Trump har flere ganger vist til ham som en betydningsfull person, og det er også lett å kjenne igjen Peales tanker i Trumps selvbilde, handlinger og politiske vurderinger. Det har fått Michael Horten, en kjent amerikansk reformert teolog, til å konkludere med at Trump representerer en form for moralistisk terapeutisk deisme som befinner seg på betydelig avstand fra tradisjonell kristendom 3 (s. 237). Det er derfor ikke underlig at det er blant representanter for karismatisk framgangsteologi Trump har sin sterkeste støtte. Når han likevel har så stor oppslutning som han har, sier det mye om den dype splittelsen de tre kontroversielle spørsmålene har skapt.

Lejon lykkes etter min vurdering godt med sitt anliggende, som er å få fram den positive betydningen av en kristen trosbekjennelse for nyere amerikansk politikk og historie. Det kommer også klart fram at skillet mellom troens bekjennere og de mer sekulære ikke faller sammen med skillet mellom republikanere og demokrater, eller mellom Trump- og Biden-tilhengere. Samtidig er det flere analytiske perspektiver som kunne ha vært løftet fram i en bok som denne. Hvilken trosforståelse er det som kjennetegner den «civil religion» som blant annet kommer til uttrykk i presidentembetets religiøse uttrykk? Hvilken sammenheng er det mellom denne trosforståelsen og de overgripende temaer i amerikansk samfunnsutvikling? Presidentenes holdning til miljø- og forurensingsproblemene er noen ganger streifet i framstillingen, men spørsmålet om det er sammenheng mellom teologiske tradisjoner og det faktum at det er USA som er drivkraften i den teknologiske utviklingen på godt og vondt, stilles ikke. Ingen av presidentene problematiserer den amerikanske finanssektorens store, nokså selvstendige og potensielt ødeleggende plass i verdensøkonomien. Men burde ikke en teologisk forsker som er opptatt av den kristne trosbekjennelsens politiske konsekvenser gjøre det? Og hva er det som har gjort at det er denne (for oss) så eiendommelige kombinasjon av samlivsetikk og retten til privatisert voldsbruk som er blitt den definerende skillelinje i amerikansk politikk? Hvorfor er alle enige om at det er her skillet går? Litt flere av disse kritiske og ettertenksomme spørsmålene kunne vi godt ha fått.

Men Lejon har utvilsomt rett i at mer sekulært orienterte journalister og kommentatorer i den svenske (og norske) offentligheten burde kjenne bedre til religionens plass og betydning i USA. Med denne boken har han gitt både alle som er interessert i amerikansk politikk en god og velskrevet innføring.

25.9.2020

Knut Alfsvåg