Framtidige bispenominasjoner

FBB-nytt:

Nr. 4, Des. 1990, 27. årgang

Noen prinsipielle betraktninger fra Sentralstyret i FBB:

Framtidige bispenominasjoner.

Det vil alltid stå blest omkring en bispenominasjon. Vi tolker det som positivt engasjement i spørsmålet om hvilken kurs vår kirke skal følge og hvem som er best skikket til å stå ved roret.

Det er nødvendig å få i gang en debatt om hvilke grunnleggende prinsipper bispedømmerådene bør legge til grunn for nominasjonsprosessen

FBB deler den bekymring som er framkommet fra ulikt hold i kirken, for at utviklingen lett kan føre til en uønsket utsiling av aktuelle kandidater som av en eller annen grunn ikke framstår som "sentrale" og tilpasningsdyktige nok i forhold til den kirkelige majoritet.

Fram til 1985 så lenge det var kun fem medlemmer i et bispedømmeråd - hadde hvert enkelt medlem rett til å nominere "sin" kandidat. Dette ga utvilsomt mulighet for såkalte "ville" kandidater, slike som ikke hadde en bredere kirkelig støtte bak seg. På den andre siden var denne ordningen en garanti for en viss teologisk og kirkepolitisk spredning av kandidatene. Nå sitter det syv medlemmer i bispedømmerådet som fortsatt skal få fram opp til fem navn. Dette skaper en ny situasjon som utfordrer til å tenke igjen hvordan man kan bevare det positive i den gamle ordningen, samtidig som en sørger for en noe tryggere prosess kirkelig sett.

En mulig metode i arbeidet for å få fram de ønskede kandidater vil være "konsensus-metoden", d.v.s. en samtale og en gruppeprosess som sikter fram mot en størst mulig samstemmighet om kandidatlisten. Denne metoden vil framstå som kirkelig ansvarlig. Samtidig vil en slik framgangsmåte lett føre til et for snevert utvalg av navn, slik at mange av de stemmeberettigede ikke vil oppleve å ha en reell medinnflytelse på bispevalget.

For å komme med på kandidatlisten, må en ha en viss støtte hos alle bispedømmerådets medlemmer. Det blir med andre ord ikke nok å få slik støtte hos noen. Eller for å si det på en annen måte: for å komme i betraktning må ingen i bispedømmerådet "nedlegge veto". Det sier seg selv at i en slik gruppedynamisk prosess vil såkalte profilerte og kontroversielle kandidater snart falle ut av bildet. Vi får en avskalling på "fløyene" som det heter, uten at en "fløy" nødvendigvis defineres teologisk eller som noe annet enn at man tilhører et kirkepolitisk mindretall.

Vi ser heller ikke bort fra at ethvert bispedømmeråd både har en plikt til og et ønske om å presentere en kirkelig og teologisk sett ansvarlig kandidatliste. Men vi vil advare mot at et bispedømmeråd uforvarende kan komme til å gjøre vurderinger som grenser opp imot det som kan kalles "læretukt" eller "kirketukt" på en måte som ikke kan etterprøves, siden forhandlingene er konfidensielle og dessuten skjer i et mer eller mindre tilfeldig valgt råd i vår kirke uten den kompetanse og den tygde som noe slikt krever.

Når vi sier dette, er det verken ment som noen generell kritikk av bispedømmerådene eller naturligvis heller ikke fordi vi ønsker å forsvare den læremessige pluralismen som noe ideal eller at vi på noen måte vil hindre en positiv lære-omsorg på alle plan i vår kirke. Vi mener bare å slå fast at et bispedømmeråds primæroppgave i denne sammenheng bør være å finne fram til ulike og differensierte kandidater slik at den påfølgende avstemmingsprosess kan bli mest mulig reell og rettferdig. Vi må huske at nominasjonen bare er et første ledd i en lengre avklaringsprosess fram imot en utnevnelse.

Vi mener dessuten at det er en selvsagt ting at enhver bispekandidat må stå solid plassert innenfor vår kirkes bekjennelse. I avstemmingsprosessen, og ikke minst i biskopenes begrunnede innstilling om hvem som de anser som best skikket til kirkens høyeste embede, vil slike vurderinger måtte tillegges avgjørende betydning. Dersom eventuelle kandidaters teologiske og læremessige profil skulle bringes i tvil, må det selvsagt være enhvers plikt til å si ifra og i særdeleshet deres plikt som er satt til å prøve læren i vår kirke.

FBBs engasjement i dette spørsmålet er altså delvis begrunnet ut ifra en frykt for en nominasjonsprosess som i utgangspunktet virker sentraliserende og som fører til at den konservative fløy ikke blir representert og delvis ut fra et rettferdighetssynspunkt som krever åpenhet omkring den kirkelige utsilingsmekanismen.

Et viktig spørsmål for nettopp vår forening er om kandidater som står for en konsekvent motstand mot kvinnelig prestetjeneste allerede i utgangspunktet blir betraktet som ikke-kandidater. Dette kan synes å bli en svært så aktuell problemstilling.

Kirkens offisielle holdning har til nå vært at det finnes to likestilte syn på kvinners prestetjeneste i vår kirke. Som en konsekvens av dette, er det utarbeidet "kjøreregler" som i sin tid også ble anbefalt av biskopene og som har som oppgave å beskytte samvittighetene, forhindre kollisjoner og legge til rette for en mulig sameksistens på det ytre plan. Et hovedpoeng i den oppjusterte utgaven av kjørereglene var skjelningen mellom den administrative siden av et kirkelig fellesskap og den pastorale- og gudstjenestemessige siden. Kjørereglene var ment å forplikte begge sider og danne grunnlaget for prestetjenesten på alle plan i vår kirke.

Spørsmålet er nå om bispedømmerådene på sikt vil kunne gå enda et skritt videre og legge den vurdering til grunn for ikke å nominere enkelte aktuelle kandidater, at slike i praksis ikke ville kunne fungere som biskop i et stift med kvinnelige prester. Et slikt skritt vil i realiteten si at kirken som sådan utelukker motstandere av kvinnelig prestetjeneste fra ledende stillinger og går fra sine tidligere løfter og sterke forsikringer om det motsatte.

Hvis dette er veien man ønsker å gå, bør dette sies i full offentlighet slik at en kan forholde seg til det på en åpen og god måte.

Vi ønsker å understreke at dette ikke må sees på som den enkelte eventuelle kandidats problem, hvordan han kan tenke seg å løse de praktiske vanskelighetene som en konsekvent motstand vil medføre. Dette er kirkens felles problem dersom den ønsker å ta sine prester på alvor. Det må derfor være kirkens ansvar å ta et initiativ til en dialog om hvordan en slik tjeneste i praksis kan legges til rette. Det kan kanskje være nødvendig å understreke at det her gjelder prester som helhjertet og uten forbehold vil forplikte sin tjeneste på Bibel og bekjennelse.

Vi ønsker en åpen samtale om disse spørsmålene som alle har relevans til framtidige bispenominasjoner i vår kirke. Vi er smertelig klar over at disse spørsmålene ikke er enkle å besvare innenfor en folkekirke som vår, med de spenninger av mange slag som en slik situasjon innebærer. Med debatten er desto mer nødvendig, og den må komme snart.