Fremmedgjort for våre egne

Som kristne kan vi erfare hvordan vi ilegges andre synspunkter og meninger enn det vi har. Vi kan oppleve diskreditering av våre verdier, vår argumentasjon eller mer generelt bare som det å være en «troende». Sett fra et samfunnsvitenskapelig paradigme kalles denne typen diskreditering stigmatisering. Stigma betyr «merke» eller «tegn», og ut fra dette skjønner vi lettere hva det er snakk om: Vi blir satt i bås, lukket inne, og marginalisert i forhold til de andre. Hvor mange kristne er ikke blitt gjort til «mørkemann»? 

At dette skjer, vil ikke overraske en kristen som er kjent i sin Bibel. Dette er nok en kristen livslov (Joh 15, 20). Mer problematisk blir stigmatiseringen når det er vi, som kristne, som stigmatiserer dem som ikke deler vår tro. Med det mener jeg at vi ilegger mennesker en holdning som de ikke nødvendigvis har. Det kan være at vi stempler dem som fiendtlige, uinteresserte eller håpløse. Konsekvensen av en slik tenkemåte er at vi lukker døren for dem som er evangeliets mottakere. Ofte skjer denne stigmatiseringen automatisk og uten at vi tenker over det.

Bare tenk: Vi ser det igjen og igjen. Nøden. Folk som søker mot noe mer utenfor seg selv når sandgrunnen smuldrer.  De fleste av oss har vel vært der, i møte med de sørgende etter et brått dødsfall, i øynene til et menneske isolert i depresjonens hengemyr, hos de som ikke klarer å fylle livets tomhet med all slags glinsende ting, hos jenta som enda en gang har fulgt med på mors flyttelass inn i en fremmed manns hjem.

Jeg treffer dem ofte, de som jeg tror er uinteresserte. De brenner nesten inne med spørsmål om livet, om døden, om tro, om Gud, om Jesus. Og de lytter når jeg forteller. De har liv som ikke bærer og de lengter etter fast grunn. Hvilken kristendom er de de møter i Norge? Den overfladiske og sentimentale allmennreligiøsiteten? Eller den teoretiske moralismen med alle de rette svar på spørsmål folk ikke stiller? Dette er ikke svar til dem som har et liv som ikke bærer. Jeg har møtt meg selv ofte i mine egne fordommer. At de jeg ikke trodde var «kandidater» for Guds frelse, nettopp er de som spisser sine ører når evangeliet deles.

For noen år siden ble mine stigmatiseringer tydelig. Jeg kom til kirken og fikk se en tidligere studiekamerat knele ned ved Herrens bord sammen med meg, Jeg tenkte automatisk: «Hva gjør du her? Holder du på med et forskningsprosjekt?» At han skulle ha kommet til troen var for meg helt utenkelig. Han var en meget dyktig og reflektert samfunnsviter, og som jeg kjente som en religionskritikker fra studiedagene. Slike menn kommer da ikke til troen! Mine stigmatiseringer hadde dukket frem. Når jeg da endelig fikk snakket med ham, forteller han hvordan troens opphavsmann hadde kommet, hvordan han som skeptiker hadde prøvd å stå imot ved å bruke sitt intellekt til å holde stand, men at det ikke hadde nyttet. Han hadde fått møte Ham som er veien, sannheten og livet.

Vi har vel ikke forventninger om de store vekkelser over folk og land, men at enkeltmennesker kan komme til tro, er fremdeles mulig. Den gode hyrde er fremdeles på leting etter de bortkomne får. Enkeltmennesker nås ikke gjennom den offentlige debatt, personlig har jeg erfart at det å stille åpne spørsmål til enkeltmennesker - spørsmål om hva de tenker om livet -  ofte kan få de til å tenke. Da kommer gjerne spørsmålet tilbake, og samtalen kan starte.

Misjonsmarken er rundt oss. Det er i din familie, blant dine kollegaer, blant dine naboer eller med treningskammerater. Mange tørr ikke å spørre deg. Kanskje du skal spørre dem. Det handler tross alt om evigheten, hva er da byrden av et øyeblikks flauhet? Husk at Kristus vil nå dem.

Jon Magne Sønstabø