Fri til å følge

Lederskap i Jesu fotspor». I den nye boken tar han for seg det mange ledere opplever som frustrasjon over å leve i to adskilte rom. Det ene der det dreier seg om lederens liv i bønn og fordypning i Gud. Det andre er der menighetsarbeidet foregår med stadig krav til endringer og resultater, planlegging, kontroll og effektivitet – men med liten kontaktflate til ens eget indre. Han vil gjerne gjøre om de to rommene til ett.

Magnus Malm skriver på en måte som berører og treffer de dypere lag av vanskelige erfaringer og lengsler. Her er lite av distanserende systematisk-teologisk refleksjon og desto mer av en slags profetisk avskrapning når det gjelder tillit til akademisk ‘gnosis’ og skolering. I stedet gjelder det å lære å elske Gud, ha sin lyst i Guds ord og å være i besittelse av dømmekraft.

Den stadige strøm av metoder og nye grep som mye menighetsliv er drevet av, hevder han, er mer en innflytelse fra New Public Management (målbarhet, lønnsomhet, planlegging, kontroll, kortsiktighet, effektivitet) enn av Gudsrikets annerledeshet, der f.eks. Marias mottagelighet for Gud står som modell for kirken.

Veien Malm forsøker å gå opp sammen med leseren, skjer i boken mye ved å anvende den åndelige veiledningstradisjon fra Ignatius av Loyola. Men ikke bare det, sammen med Paulus og i mediterende kontakt med Jesus-fortellingen, utfolder han hvordan Kristi kirkes ‘DNA’ er helt annerledes enhver annen organisasjon i verden. Det er gjennom tapet at hvetekornet realiserer sitt liv. Slik også kirken og den kristne lever med sin død for å kunne ta imot livet.

Både reformasjonen, den karismatiske bevegelse og akademisk teologi har ifølge Malm en arv felles – den er fra Platon mer enn fra Jesus. Han mener å påvise en iboende fornektende tendens av inkarnasjonen – at Gud ble menneske og kropp. Og det fører til at selve det menneskelige står på spill.

Gjennom den digitale revolusjon har vi fått et paradigmeskifte der avgjørende grenser viskes ut. F.eks. mellom arbeid/fritid, privat/offentlig, vesentlig/uvesentlig, sant/usant, menneske/maskin. Malm avslører hvordan de grunnleggende relasjoner i livet dermed er blitt endret. Forholdt til Gud/til andre/til oss selv er blitt ‘instrumentalisert’. Vi kan bruke dem til å få til noe med oss selv i sentrum.

I menighetslivet handler det dermed mye om at vi legger planer, tenker ut noe som skal praktiseres - og så ber Gud velsigne det. Menighetsarbeid er imidlertid noe annet ifølge Malm. Det er å svare på det Gud gjør og å la Gud ha initiativet. Nåden gjør at mennesker vender om og settes i bevegelse for å følge Kristus. Det som mangler i en menighet kan være den avgjørende ‘ressurs’ om den ikke fører oss inn i et nytt prosjekt-omløp av egeninnsats styrt av ‘hvis bare..’ - men vendes mot Gud.

Apostlene leder ved å være ydmyke, lydhøre og lydige overfor det som ‘er større’.

Det som dominerer mye av kristen lederutdanning, har en tendens til å fremme individuell briljans, hevder Malm. Han ser en kontrast til hvordan menighetsliv handler om å være fellesskap, være til gjensidig hjelp og ‘hverandres lemmer’.

Gjennom boken avslører og advarer Malm kirken både på høyre og venstre side av veien. Den sekulariserte kirke med sine liberale teologiske posisjoner, tilfører ikke annet enn det samfunnet ellers har å gi og å si. Den overåndelige kirke vender ofte ryggen til det synlige skaperverket og det menneskelige. Kirken blir bare et speilbilde av verden, om den ikke slår dypere røtter i ‘det skjulte’.

De styrende spørsmål for kirken er for Malm ikke: Hvordan skal vi bli fler? Eller: Hvordan skal menigheten bli relevant? Det styrende spørsmål må få være: Hvordan følge Jesus? Hvordan forene oss med hans interesser i verden?

Gjennom boken merker jeg meg et ti-talls steder der Malm på ulikt vis visiterer reformasjonen og dens virkningshistorie. Det er gjennomgående for å påvise en ganske negativ innflytelse. Det som savnes, er en mer ekte dialog med reformasjonen og lutherdommen.

En langt mer positiv dialog fører Malm med Ignatius og den såkalte ‘ignatianske’ spiritualitet. Og dermed kommer Ignatius veldig mye bedre ut enn f.eks. Luther. Hos Malm møter vi ofte et underforstått Paulus + Ignatius = sant.

I parentes bemerket: På tilsvarende vis kommer Ignatius dårlig ut blant flere lutheranere som tar for seg å sammenligne Ignatius og Luther. Etter mitt skjønn ofte uten å inngå i en ekte dialog.

Malm tar f.eks. for seg jesuittenes misjonsvirksomhet og får fram svært tankevekkende trekk når det gjelder holdninger og misjonale handlemåter. Med tanke på noe som kan ligne på en pågående utfasing av klassisk misjons-sende-praksis, er dette innblikket svært utfordrende.

Mens det mer allment rystende tema rundt klimakrisen får sin plass i boken som utfordring for kirken, merker jeg meg at han ikke berører f.eks. den nærgående og kraftfullt omveltende endring i samfunn og kirke når det gjelder kjønn/familie.

Malms stemme er god å lytte til og samtidig har budskapet et markant saltinnhold som kjennes. Her er mange beskrivelser som engasjerer og avslører (og ofte gjentas med variasjoner). Under lesningen blir det nærliggende å spørre seg om vi her utsettes for ekte profetisk tale. Han fører oss stadig dit der dypet åpner seg – både innover i vårt eget indre og samtidig det enda mer uransakelige dyp i Guds nåde, i Hans visdom og handling.

Boken anbefales! - aller helst som en medvandrer gjennom litt tid, og der leseren kan ta med seg inn erfaringer av liv og virksomhet i egen menighet.

Ulf Asp

Magnus Malm: Fri til å følge – kirke i Jesu fotspor

Verbum forlag, 2020

Innbundet, 291 sider