Frihet og fortvilelse

Tomas Bokedal,

Frihet och förtvivlan: Sören Kierkegaard om gudsförhållandet och självets helande.

Skellefteå: Artos, 2022. 156 s.

Forfatteren av denne boken, Tomas Bokedal, er førsteamanuensis i Det nye testamente og tidlig kristendom og skrev sin doktoravhandling om den kristne kanondannelsen. Han har imidlertid også arbeidet med Kierkegaard-forskning, og denne boken er en frukt av dette arbeidet. Her gir han en tematisk framstilling av Kierkegaards forståelse av begrepene frihet og fortvilelse. De er relaterte, for så vidt som frihet for Kierkegaard er å realisere sin guddommelige bestemmelse og fortvilelse er et symptom på at den ikke er realisert. Det er ingen tvil om at dette er sentral Kierkegaard-terminologi.

Før han går i gang med dette, gir forfatteren oss en oversikt over Kierkegaards kommunikasjonsstrategi, altså hans indirekte meddelelsesform med utstrakt bruk av pseudonymer. Noen forskere vil her anvende Kierkegaards dekonstruerende lesemåter på ham selv og finner dermed lite av samlende perspektiver i forfatterskapet. Andre tar utgangspunkt i Kierkegaards egen påstand i Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed, hvor han i et tilbakeskuende perspektiv hevder at hans overordnede problemstilling hele tiden har vært spørsmålet om hvordan man blir kristen. Med dette utgangspunkt, som er det Bokedal forsvarer, leser man forfatterskapet som helhet ut fra et enhetlig og samlende perspektiv. Det er vanlig å forstå dette som en strategi fra Kierkegaards side for at leseren skal engasjere seg i det han eller hun leser og dermed bli involvert i Kierkegaards eget trosformidlingsprosjekt. Bokedal har imidlertid også med en annen begrunnelse: Den indirekte meddelelsen er Guds egen måte å meddele seg på (s. 45).

Bokedals egen meddelelsesform er imidlertid svært lite indirekte. Han gir en systematisk oversikt over Kierkegaards menneskesyn og frelsesforståelse med frihet og fortvilelse som sentrale begreper. Styrken i framstillingen er at han viser hvor sentral skapertanken og forståelsen av gudsforholdet er for Kierkegaard. Han ser angst og fortvilelse som uttrykk for hvordan mennesket aldri kan løpe fra sitt gudsforhold, men innhentes av det også man ikke tar det til seg som livets fundament. Bokedal tar oss imidlertid i liten grad inn i Kierkegaards egne tekster for å vise hvordan Kierkegaard konkret arbeider med utfordringene knyttet til gudsforholdets realisering (friheten) og dets fravær (fortvilelsen).

I stedet gir Bokedal oss en dogmatisk drøftelse av antropologiske og soteriologiske problemstillinger hvor referansen er (deler av) Kierkegaards forfatterskap og sekundærlitteraturen til dette. Forfatteren kjenner sine kilder og gir oss derfor del i mye interessant og verdifull innsikt. Jeg tror også Bokedal har rett i at Kierkegaards teosentriske perspektiv er noe vi bør ta til oss og utfordres av. Som leser kan man imidlertid undre seg over hvorfor den egenartede kierkegaardske meddelelsesformen, som Bokedal legger så mye energi i å avdekke, betyr så lite når han gir seg i kast med bokens hovedproblemstillinger. Bokedal gir oss fasiten fra sin egen Kierkegaard-lesning, men forteller lite om hvordan Kierkegaard prøver å føre sine lesere dit.

Det grep Bokedal bruker for å omforme Kierkegaards forfatterskap til en systematisk-teologisk avhandling, er stadielæren. Dermed tvinges han til å forstå det estetiske, det etiske, det allmennreligiøse og det kristne stadium (Kierkegaard kaller de to siste for religiøsiteten A og B) som trinn i en utvikling samlet under overskriften «ordo salutis». Bokedal bygger her i stor grad på en svenske Kierkegaard-forskeren Valter Lindströms bok om stadienes teologi fra 1943, men beveger seg etter min oppfatning likevel på svært tynn is her. Kierkegaard hadde lite sans for systematiserende tenkere og advarer iherdig mot dem. Det er heller ikke noen grunn til å tro at han var opptatt av å skildre menneskers psykologiske utvikling. Selv forskere som ser en sammenheng mellom stadiene, vil være enige i det. Stadiene er ulike livsholdninger, men det er ingen naturlig utvikling fra det ene til det andre. Kierkegaard var da også selv lite opptatt av ordo salutis, som han i et dagboksnotat omtaler som noe som har «bidraget til at indtvinge det religieuse Liv i unaturlige Baand» (SKS 19,64).

Jeg har heller ikke helt funnet ut hvem målgruppen for denne boken er. Jeg tror ikke Bokedal har tatt mål av seg til å skrive et alternativ til de gode innføringsbøker som alt fins, og som han også viser til. Til det formål er tilnærmingen for smal og for mye preget av fotnote-diskusjoner med andre forskere. Men Kierkegaard-forskere vil være interessert i nye og velbegrunnede forslag til lesning av konkrete Kierkegaard-tekster, og det får vi lite av her. Det at Bokedal skriver på svensk, tyder heller ikke på at det er den internasjonale Kierkegaard-forskningen som er målgruppen.

Bokedal har gitt oss en Kierkegaard-bok på et skandinavisk språk som gir en god innføring i diskusjonen om den indirekte meddelelse, som dokumenterer det teosentriske perspektivet hos Kierkegaard, og som viser at forfatteren har satt seg godt inn i diskusjonen om de sentrale antropologisk begrepene hos Kierkegaard. Men i nærkamp med Kierkegaards eget arbeid med problemstillingene kommer vi ikke i denne boken.

29.12.2022

Knut Alfsvåg