Å forstå ungdomskulturen er ikke en helt rett frem øvelse. På den ene siden er de greie, skoleflinke, liker nære bånd til venner og familie, er åpen og ærlig, bevisst om sine (verdi)valg, spiser sunt og trener godt og har et rimelig realistisk bilde på sin egen utdanning og fremtid. Samtidig er det en generasjon som preges av et endeløst kroppspress, en følelse av alltid å være middelmådig sett opp mot uoppnåelige idealer og en konstant nettpåkoblet tilværelse gjennomsyret av seksualisert og pornografisk innhold.

Dette og så meget mer er det fastlege, idrettslege og universitetslektor Kari Løvendahl Mogstad vil gi oss et overblikk over i sin bok Kroppsklemma, med den treffende undertittelen «Hvordan være trygge og gode voksne for barn og unge i et kroppsfiksert samfunn».

Nåtidens ungdom

Ungdomskulturen er full av paradokser, noe mange ungdommer lever nokså uproblematisk med. I alle fall ved første øyekast. Går man litt i dybden er ungdommene stresset, har lavt selvbilde, er skamfulle, nedstemte og tidvis deprimert, med tendenser til ulike typer risikoatferd. Boken er inndelt i tre deler. Del 1 tar for seg de fysiske og psykiske konsekvensene som spores hos ungdom. I Del 2 ser Mogstad på samfunnsfenomener; alt fra kropp, mat, trening, skjønnhetsindustri, sosiale medier og grenseløs seksualkultur. Dette er temaer som presenteres fra et helsefaglig ståsted. Det er betimelig å spørre hvor alt dette kommer fra, noe Mogstad nettopp gjør, på en avslørende, men samtidig taktfull tone. Og det vi da ser er:

Nåtidens voksne

Jakten etter heftig nytelse, rosenrød kjærlighet, attraktiv kropp, store reiseopplevelser, en interessant jobb, sofistikert stil som viser hva lommeboken er god for og glansfylte fasader av perfekte liv. I en bok som omhandler ungdomskulturen, representerer altså ikke det foregående en beskrivelse av ungdommene, men foreldrene og voksenkulturen! Kommersielle krefter fremelsker også kroppshysteriet som gir grunnlag for et svært lukrativt marked. Beskrivelsen i starten av avsnittet passer bilde av det som kalles Dessertgenerasjonen (etterkrigsbarna: de som i dag er mellom 50 og 70 år) som er nytenkende, velstående, tar etisk utradisjonelle valg og forventer fremgang og suksess. Men det passer også den på flere vis mindre, og mer beskjedne Generasjon X – de mellom 35 og 50 år som har en mer famlende identitet grunnet større fravær av foreldre og en uviss samfunnsretning. De har en mer tilbakelent holdning parallelt med større grad av kynisme og en viss (moralsk) opprørstrang.

Vi må innse at våre ungdommer lever i samme kultur som de voksne og bærer mange av de samme verdiene. I vår felles kultur lønner det seg å være pen, men vi ser ulike kulturelle utslag på dette hos ungdom og foreldrene. Skal ungdomskulturen kritiseres er det dermed bare rett og riktig at det er foreldregenerasjonen som må bære den betydeligste delen av ansvaret dagens trender. Botox-injeksjoner, boken og filmen Fifty shades of Grey og serien Calender girl, de to sistnevnte med pornografisk undertone, er fremfor alt fenomen som preger kvinner mellom 30 og 60. Mennene har sine måter å vise lykke, suksess, makt og nytelse. Når dagens kultur betegnes foryngelseskulturen, så sikter det til trekk hos de voksne, og ikke ungdommene. Ungdomskulturen har på sin side blitt kalt glasurgenerasjonen, da disse, som sine foreldre, vet at desserten er livets hovedrett, men som likevel kun spiser glasuren – ja, for det er jo pynten som er best (jf. behovet for publisering av perfekte liv på Facebook, Instagram m.m.).

Porno og kroppspress har inntatt våre liv

Alf Kjetil Walgermo har i avisen Vårt Land (04.08.17) løftet frem politiets bekymring for en sterk økning på bruken av hestedop for å få fitnesskroppen. Dette beskriver han som «djupt urovekkande» og fortsetter med å påpeke at «Noko har gått gale når vi skaper vår eigen kropp med hestedop». Han peker blant annet på pornokulturen, og henvises nettopp til Kari Løvendahl Mogstad, som sier at vi må bort fra fitnessidealene og at «kropp skal være et viktig visittkort i livet».

Boken til Mogstad gir en usensurert beskrivelse av en rå kultur som bombarderer ungdommer og voksne med et gedigent kroppspress og en usunn selvfremstillingskultur (jf. sosiale medier). Vi leser at botox-injeksjoner gjør at man blir dårligere til å lese andres ansiktsuttrykk, trolig fordi ens egne ansiktsmuskler lammes. Man blir rett og slett mindre empatisk! Eller visste du at ungdommenes opplevelse av stress er så høyt at det påvirker «hjerneutviklingen, sin følelsesmessige, atferdsmessige, sosiale og kognitive utvikling»! I all porno ser vi en gjennomgående tendens til at voksenverden og barneverden sammenblandes. Populære søkeord på nett viser samme trendene: «gang bang» (gruppesex/-voldtekt), «teen», «milf» (mødre jeg vil ligge med), «trekant», «doll sex» (dukkesex [ofte om dukkesminkede unge jenter]) og «pedofili». Alle disse søkeordene relateres direkte til pornografisk materiale, og skaper et uhyggelig bakteppe til trenden der mange unge jenter (og noen gutter) sminker seg som dukker, ofte med seksualisert tilsnitt. På pornobruk er nordmenn i verdenstoppen (hvem skulle trodd!!), og det er en urovekkende konkurranse å være i teten i. Hva gjør alle disse tingene med våre ungdommer?

Ulike foreldretyper

Boken søker å skape selvinnsikt hos leseren, hvor en økt forståelse av sitt eget kulturelle ståsted, foreldrerollen og ungdomskulturen kan gi rom for god dialog. Ungdom kan bli mer bevisst det kulturelle trykket de står under, at de kan få hjelp til et bedre selvbilde og et sunnere forhold til sitt eget liv. Her har foreldre mye å si, og ulike foreldretyper påvirker barna på ulikt vis. Nokså kjent er begrepet curlingforeldre som koster banen for sine barn, eller helikopterforeldre som overvåker, styrer og overbeskytter sine barns liv. Mogstad løfter her frem begrepsparet økonomiforeldre og kulturforeldre, som beskriver ulike typer av oppfølging av sine barn basert på henholdsvis mer konkurransepreget innstilling eller fokus på engasjementet som grunnlag for læring og livsvalg. Leseren må derfor ofte spørre seg selv om hvilke valg man selv har gjort gjennom livet.

Som en følge av presset på ungdommene ser vi at de er en nokså nedtynget generasjon på mer enn en måte. Dette skriver Mogstad uten å bli moraliserende ovenfor ungdom i sin fremstilling. Hun ønsker heller å skape forståelse og være med å skape en plattform for sunne samtaler. Råd og tips gjennomsyrer hele boken, og særlig i Del 3 av boken hvor hun skriver om «Hva vi kan gjøre?» (jf. bokens målgruppe). Dette styrker boken som håndbok for voksne.

Luthers trellbundne vilje vs. den moderne ufriheten

Boken Kroppsklemma er ingen bok med kristen vinkling, og ville med et slikt utgangspunkt enten blitt meget omfangsrik eller trolig tapt deler av sin aktualitet. Men den er meget aktuell for alle som skal undervise i kristen setting eller forkynne for ungdom, da alle ungdommer i større eller mindre grad føler på kroppen mye av det boken beskriver. Samtidig er det noe ved tematikken som gjør at dette minner mye om diskusjonen mellom Luther og Erasmus som resulterte i bøkene Om den frie vilje (Erasmus) og Om den trellbundne vilje (Luther). Det er ikke helt sammenlignbart, da de to teologene forholdt seg til viljen som basis for grunnlaget i gudsrelasjonen (altså om det åndelige) og ikke om verdslige og mellommenneskelige forhold, hvor en viss frihet ble tilkjent menneskene.

I boken til Mogstad ser vi at frihetstrangen voksne og ungdommer har når det kommer til våre jordiske liv, skaper stor forvikling og blir til vår moderne ufrihet – da med tanke på hvilken kontroll dette tar over våre liv. Så selv når det gjelder de jordnære ting, skaper vi mennesker et system som tar kontrollen over oss, gjør oss trellbundet, og styrer oss helt inn til detaljene i hverdagslivet vårt. Psykiater og professor Finn Skårderud omtaler derfor boken som «en alvorlig bok om moderne ufrihet» på bokens omslag. Det detaljfokuserte kroppsidealet «stjeler fysisk og mental energi», fortsetter han. Det vi mennesker ikke kan godta som premiss fremfor den allmektige Guds ansikt, er paradoksalt nok blitt vår livsbetingelse i det moderne liv.

Et savn

Et savn med boken vil jeg likevel trekke frem. Mogstad ser en systematikk i kroppspresset som kulturelt fenomen, som i sum beskrives som en internalisering av «Prosjekt perfekt», eller «en slags kulturell ødeleggelse» hvor de unge betegnes som pornogenerasjonen». Analysen av fenomenene i kulturen er meget god, mens analysen av bakenforliggende filosofiske strukturer og tankemønster (d.e. ideologier) i stor grad begrenser seg til å påpeke at det moderne likestillingsprosjektet har satt kvinner i en ironisk stilling hvor hun objektifiseres slik at sex og kropp er gangbar sosial valuta, og at pornokulturen forsterker en misforstått machoerketype som understreker mannens makt og gjør at han subjektifiseres. Begge disse tankene tar oss inn i en meget spennende tematikk hvis bakenforliggende motiver ikke avdekkes i nevneverdig grad i boken.

I teologien og deler av samfunnsvitenskapen ligger en slik analyse som en mer naturlig del av fagfeltet. En i samfunnsdebatten noe underkommunisert del av de sterke ideologiske kreftene er for eksempel gender-ideologiens store påvirkning på moderne kultur – en ideologi hvis mønster passer i stor grad med bildet av den kulturen som Mogstad ser fra et helsefaglig perspektiv. Hadde Mogstad sett på trender over et lengre tidsspenn kunne kanskje den nye ideologisk retningen lettere avsløres.

Snakk med ungdommene om kroppspress

Ungdomstrendene er gjenkjennbart for de som har kontakt med ungdommer – noe mer enn andre ting. En bok som ønsker å tegne med bred pensel, kan få utfordringer når intensjonen er også å kunne antyde med faglig tyngde hva som er de dypere tendensene. Mogstad løser dette på en forbilledlig måte, skriver lettlest og fengende, og med fyldige referanser til videre lesning. Som lærer i ungdomsskole og videregående har det vært nyttig å se at Mogstad setter ord på en virkelighet som vi i skolen ser hver dag. Boken er her til god hjelp og gir i tillegg en referanseramme med faglig innhold som jeg kan bruke i det daglige.

Til slutt må rettes en stor takk til Mogstad for en slik oversiktlig og dyptpløyende bok om en kultur i krise. Boken anbefales herved varmt til alle som har med ungdom å gjøre, både foreldre og de som møter ungdommer på skolen, i kirken og på fritiden, besteforeldre, tanter og onkler. Jeg anbefaler særlig samlesing mellom ungdom og foreldre/voksne med rom for samtale om hele eller deler av det boken berører. Ungdom trenger hjelp til å få installert et «bullshitfilter», som beskytter dem mot all den negative påvirkningen. En gjennomgangstone i boken er at ungdom trenger god voksenkontakt og rom for gode samtaler på deres egne premisser. Men vi kan ane at når kroppsfokuset omtales som vår tids folkesykdom, vet vi at dette er en kamp som blir å kreve betydelige ressurser og en ikke helt liten dose smerte – hos begge parter. For dette handler om samtaler som krever sårbarhet, særlig hos den unge, og Mogstad fremhever at det å vise sårbarhet krever både mot og riktige rammebetingelser. Å bli tenåring beskrives videre som en sorgprosess – overveldende og smertefull. For den voksne er det på den andre siden også en smerte – smerte over å møte seg selv i døra når du tenkte det var ungdomskulturen du skulle ta et oppgjør med.

Richard Skollevoll

P.t. hjemmeværende far i pappapermisjon. Lektor i religionsvitenskap ved Nordborg vgs (NLM) og nestformann i Stiftsrådet til Det evangelisk-lutherske stift i Norge (DelsiN)