Oppdatert med innlegget Frimodig kirke? nedenfor 27. september 2017

Oppdatert med innlegget Frimodig exodus nedenfor 4. oktober 2017

Oppdatert med innlegget Svar til Dahlstrøm nedenfor 21. oktober 2017

Oppdatert med innlegget Frimodig i Den norske kirke? nedenfor 22. oktober 2017

Oppdatert med innlegget Siste innlegg i samtalen m Dahlstrøm: VEIEN VIDERE nedenfor 26. oktober 2017

Oppdatert med innlegget Hvor går veien videre? nedenfor 6. november 2017

En gruppe lærere fra NLA skrev i Dagen 21. januar 2016: «Uenigheten angår selve sentrum i vår kristne tro og lære: Evangeliet om rettferdigjørelsen, budskapet om Guds frelsesgjerning i Jesus Kristus». Dette sier noe om alvoret i situasjonen og konsekvensene av det som har skjedd. Men har det fått den oppfølging en kunne vente var en naturlig konsekvens? Protesterte en for all verden, men ble med på ferden?

NLM og IMF opprettet trossamfunn, men har vært svært tilbakeholdne med informasjon og profilering. Noen etterlyste tettere samarbeid og/eller sammenslåing både mellom organisasjoner og frikirker, men responsen synes å ha uteblitt. Inntrykket er at alle er seg selv nok. Som det har vært, skal det forbli. Organisasjonsledere sier det må bli opp til den enkelte om en fortsetter i Dnk eller melder seg ut. Men er ikke det å legge for stor byrde på den enkelte? Skal vurdering av lære og «kirketukt» overlates til hver enkelt?

Da «Frimodig kirke» ble etablert, sier lederen at poenget skal være å gi frimodighet i kirken man står i. En skal være støttende til medarbeiderne i Dnk som opplever situasjonen krevende. Er ikke situasjonen mer enn krevende når Dnk har brutt med skapelsens orden, Jesu ord og apostlenes undervisning? Nettverket skal ha et frivillig åndelig tilsyn, heter det. Men hva slags tilsyn er det, og hvor er det forankret? Hvilket samarbeid skal en ha med biskoper og prester som åpner døra for det som Bibelen ikke gir sin velsignelse til?

«Tankesmia bedehusforsamlingar» skriver i Dagen 7. august: «Med den teologiske og kyrkjemessige utviklinga i Norge, saknar bedehus-kristne eit alternativ til Dnk». Det er flere enn «bedehus-kristne» som kjenner seg hjemløse, både kirke-kristne og kirke-bedehus-kristne, for å holde oss til terminologien. Det er stor forskjell i bedehus-norge, men de fleste steder er det trolig slik at søndag kl.11.00 er det et «vanlig» møte som er preget av møtelederens personlige opplegg. For den som er glad i gudstjenesten, er det ikke så lett å se dette som et alternativ. Både teologisk og pedagogisk ville det være mye å vinne på å bruke f.eks. trosbekjennelse, Fader vår og velsignelsen på bedehuset søndag formiddag. Og faste bønner kan lett kombineres med frie. Tekstrekkene for kirkeåret kan gi en variert og utfyllende forkynnelse.

Frimodig exodus, - en konsekvens av utviklinga i Dnk? De fleste som melder seg ut, ønsker en lokal tilknytning. Frikirker fins noen steder, bedehuset på flere. Det er viktig å tenke gjennom hva en forsamling på bedehuset skal være og inneholde, gi den et åndelig lederskap og knytte den til en større sammenheng, slik også «Tankesmia bedehusforsamlingar» sier noe om. Individualisme, fraksjoner og oppdeling av «bedehusland» og frikirker i en tid med mange og store utfordringer, tjener det Guds rikes sak?

(Tidligere stått på trykk i Dagen)

Frimodig kirke?

Av Svein Granerud
styreleder i Frimodig kirke 

«Individualisme», «fraksjoner» og «oppdeling» er stikkord i Jan Roald Dahlstrøms artikkel om kirkesituasjonen i Dagen 13/9. Dahlstrøm løfter fram den krevende situasjonen bibeltro kristne ble satt i etter kirkemøtets vedtak om samkjønnet vigsel. Han er opptatt av at både «kirke-kristne» og «bedehus-kristne» kjenner seg hjemløse, og spør om kristne ledere nøyer seg med å protestere for all verden, men følger med på ferden.

Den situasjonen Dahlstrøm beskriver er gjenkjennelig. Likevel bør vi holde fast at alvoret er størst der hvor en tok ansvaret for at det er åpnet for en ny lære og praksis i kirken. De som bærer ansvaret for at vår kirke kan velsigne en samlivsform som Guds ord sier nei til, bør vi omslutte med forbønn og utfordre til ny gjennomgang av sine argumenter.

Så har Dahlstrøm rett i at den fragmentering som skjer når kristne med det klassiske syn velger ulik tilhørighet, er en utfordring. Noen melder seg ut av Dnk og inn i andre trossamfunn. Både ImF, NLM og Normisjon Agder har opprettet egne trossamfunn. For noen er Frikirken og DELK et alternativ, mens andre søker alternative felleskap innenfor Dnk. Vi som ferdes landet rundt vet noe om den smerte og uro som mange opplever i sin egen kontekst.

I denne sammenheng vil jeg begrense meg til å gi en respons på vegne av Frimodig kirke, som Dahlstrøm også har kritiske spørsmål til. Da Frimodig kirke ble opprettet for et halvt år siden, var det som et nettverk som vil gi støtte og veiledning til dem som velger å bli værende som medlemmer i Dnk. Vi registrerer at det store flertall av dem som står for det klassiske og bibelske ekteskapssyn, ikke følger parolene om å forlate kirken. Om dette kan en ha ulike oppfatninger, men det er uansett en utfordring og en oppgave å bidra til at en ikke seiler videre under bekvemmelighetsflagg, men våger være lys og salt i den kirke en fortsatt tilhører.

Frimodig kirke ønsker både ansatte og frivillige velkomne i et nettverk hvor vi vil stå sammen om den bekjennelse vi er forpliktet på, og den trofasthet mot Guds ord som vi er opplært til. Vi er allerede i ferd med å passere Åpen Folkekirke i medlemstall, og flere finner sammen i regionale grupper og fellesskap. Både prester, kateketer og andre kirkelig ansatte opplever at det kan koste å stå fram med en overbevisning som er motstrøms både i samfunnet og nå også i kirken. Det samme gjør mange frivillige medarbeidere i menighet og misjon.

Da må vi gi hverandre den styrke og frimodighet som ligger i at vi står sammen og støtter hverandre. På Frimodig kirkes nettside ligger artikler og ressursmateriale som er nyttige når en trenger argumenter og kunnskap for å tjene i troskap mot sin overbevisning. Her finner en også skjema for å melde seg inn i nettverket. I nær framtid vil det også organiseres en veiledertjeneste hvor erfarne ledere kan veiledning og samtale med dem som har behov for et supplerende tilsyn. En teologisk ressursgruppe er opprettet for å bidra med konkret teologisk veiledning.

Frimodig kirke vet at situasjonen ikke er enkel. Både Dahlstrøm og andre peker på utfordringer som er aktuelle, påtrengende og krevende. Tross ulike valg når det gjelder kirkemedlemskap, er det behov for å stå sammen. Frimodig kirke er rettet inn mot den hverdag mange aktive kristne og kirkemedlemmer står i. Derfor inviterer vi alle til å melde seg inn og bidra til at vi blir mange som står sammen. Jo flere vi er, desto mer kan vi bety!

(Tidligere trykt i Dagen)

Frimodig Exodus

Det er utfordrende å skulle si noe i forhold til den endring som har skjedd i Den norske kirke (Dnk). Det er et følsomt område og angår mange menneskers liv. En kan også lett bli misforstått. På den annen side er det heller ikke bra om freden senker seg over kirkelandskapet og vi kommer til å tenke at den nye læren i Dnk er til å leve med. Også det vil angå mange menneskers liv. I Dagen 26. september legger styrelederen av Frimodig kirke, Svein Granerud, vekt på at en bør gi hverandre «frimodighet som ligger i at vi står sammen og støtter hverandre». Det er alltid en god oppfordring og noe vi stadig trenger. Men det er vel ikke det det dypest sett handler om?

Spørsmålet er om en med frimodighet kan tilhøre et kirkesamfunn som har brutt med skapelsens orden, Jesu lære og disiplenes undervisning? Som en av de få kirker, har Dnk på dette området forlatt en universell historisk kristen forståelse av Guds åpenbaring i Bibelen. For mange blir det et påtrengende spørsmål: Kan en med frimodighet støtte en kirke som har en lære og praksis som velsigner det Bibelen sier er synd? Det angår sentrum i vår kristne tro: Evangeliet om rettferdigjørelsen, budskapet om Guds frelsesgjerning i Jesus Kristus.

Lederen av Frimodig kirke registrerer at flertallet av dem som står for det klassiske og bibelske ekteskapssynet, ikke følger parolene om å forlate kirken. Hvilke paroler Granerud sikter til, kjenner jeg ikke til. Men de fleste som forlater kirken, gjør det trolig ut fra noe annet enn paroler eller slagord. Det handler nok mer om Guds ord, overbevisning og samvittighet, muligheten til å delta i byggende felleskap utenfor Dnk, for å bevare tro og integritet.

Mange velger likevel å bli i Dnk, slik også Frimodig kirke legger opp til å støtte. Hvilket samarbeid mener da Frimodig kirke en skal ha med biskoper og prester som aktiv fremmer eller legger til rette for å velsigne en samlivsform som Guds Ord sier nei til? Hva med visitas og gudstjenestefellesskap? Det skal være et frivillig tilsyn, men hva slags tilsyn er det og hvor er det forankret?

Granerud mener at ansvaret ligger hos dem som har endret kirkens lære. De bør vi omslutte med forbønn og til ny gjennomtenkning av deres argumenter. Men det ligger nå et stort ansvar på lederne i kristne organisasjoner, frikirker og også hos Frimodig kirke, lokalt, regionalt og sentralt: Hvilke valg gjør en og hva samarbeid legger en opp til? Her vil handling tale mer enn ord.

De lutherske frikirker og bedehus-organisasjoner bør i større grad sammen etablere alternativ til Dnk. Ikke bare som en løsning for dem som kjenner seg hjemløse i Dnk. Men som et alternativ som kan veilede ut fra Guds lov og evangelium til et liv i tilgivelse og nåde og etterfølgelse av Jesus i vårt folk. Og med alle den kristne kirkes kjennetegn. Fragmentering og oppdeling mellom organisasjoner i «bedehusland» og frikirker trenger ikke vare ved. Det kommer an på hvilke valg en er villig til å ta. En ny tid krever ofte nye løsninger.

Jan Roald Dahlstrøm

(Tidligere stått på trykk i Dagen)

Svar til Dahlstrøm

Jan Roald Dahlstrøm fortsetter å utfordre Frimodig kirke (FK)  i sitt innlegg i Dagen 4. oktober. Overskriften «Frimodig exodus» forteller hva som er Dahlstrøms svar og visjon i den kirkesituasjon vi befinner oss i. Han vil ha flest mulig med seg ut av Dnk. FK ble opprettet for å være et nettverk for dem som velger å bli stående i Den norske kirke (Dnk) og fortsatt ha sin tjeneste der. Det er ikke et valg som ikke kan gjøres om, men forutsetter et en kan leve og tjene i samsvar med sin samvittighet og overbevisning. Hvis den forutsetningen ikke lenger er til stede, er situasjonen endret. Dahlstrøm er engstelig for at «freden senker seg over kirkelandskapet og vi kommer til å tenke at den nye læren i Dnk er til å leve med.» Det er en relevant bekymring, og hvis han leser FK´s statutter og strategi (FK´s nettside), ser han at FK er seg bevisst ansvaret for å holde fram Bibelens lære og Guds ords vitnesbyrd – både i ekteskapsspørsmålet og andre saker som kan aktualiseres. FK vil bidra til at vi som medarbeidere i kirken ikke seiler under bekvemmelighetsflagg, men løfter troens fane.  Vi bør også innse at det å melde seg ut av Dnk ikke er noen garanti for at alt blir vel. Bekjennelsen og etterfølgelsens utfordring reddes ikke av kirkemedlemskap.

Dahlstrøm spør hvilket samarbeid FK ønsker «en skal ha med biskoper og prester som aktivt fremmer eller legger til rette for å velsigne en samlivsform som Guds ord sier nei til». Svaret er jo at en selvsagt ikke kan bli stående i en kirke hvis en ikke kan ha relasjoner til folk en er uenig med. En må respektere at en både på formelt og frivillig plan må forholde seg til medkristne som står for et syn vi ikke deler. Og dette er langt i fra noen ny situasjon i kirken. Det nye er Kirkemøtets vedtak i ekteskapssaken, men utfordringen i møte med ubibelsk lære har alltid vært der. Utfordringen vil oppleves forskjellig ut fra ulike forhold.       Det går an å forholde seg til biskopens kirkerettslige funksjon, selv om en ikke lenger har tillit til vedkommendes åndelige lederskap.  FK er i ferd med å opprette et tilbud om veiledning og supplerende tilsyn til dem som har behov for det. Utfordringen kan ofte bli størst lokalt, og der må en søke en relasjonsmodell hvor en kan leve og tjene med kristen og læremessig integritet. Å bistå hverandre i hverdagens tjeneste er nettopp målsettingen til FK som nettverk. I flere bispedømmer er det allerede opprettet nettverk av ansatte og frivillige som vil støtte og veilede hverandre i møte med konkrete utfordringer. På Frimodig kirkes årskonferanse 12. mars neste år vil hovedtemaet være «Å tjene en kirke i konflikt». Der vil vi sammen belyse og konkret gå inn i nettopp disse utfordringene. FK´s teologiske ressursgruppe, under ledelse av Knut Alfsvåg, arbeider med et ressursnotat om samme sak.         Dahlstrøm mener at «de lutherske frikirker og bedehusorganisasjoner bør i større grad sammen etablere alternativ til Dnk».  Den samtalen deltar jeg gjerne i. Men ovenstående er skrevet på vegne av Frimodig kirke, og vår oppgave er å gi veiledning og frimodighet til det store flertall av aktive kristne som ønsker å bli stående i Dnk. Det er en viktig og strategisk oppgave i dagens situasjon.

Svein Granerud

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagen)

Frimodig i Den norske kirke?

«En må respektere at en både på formelt og frivillig plan må forholde seg til medkristne som står for et syn vi ikke deler», skriver Svein Granerud i Dagen 17. oktober. Det er mange sider ved kirkens og menighetenes liv en kan ha forskjellig syn på eller mening om, og leve godt med det. Jeg går ut fra at Granerud er enig i at det forholder seg annerledes når det gjelder en lære som er i strid med Bibelen og kirkens bekjennelse. Hvor langt skal samarbeidet gå med dem som er døråpnere for vranglære i kirken og i vårt folk? Hvilke synlige grenser skal det settes lokalt og regionalt?          Sett fra en annen side, -  i det lange løp er det ikke forsvarlig å leve med et skarpt skille mellom åndelig felleskap og ytre administrasjon. Forutsetter ikke en sann kirke at en har felles bekjennelse overfor verden?

Granerud tillegger meg en «visjon» jeg ikke helt kjenner meg igjen i, nemlig å få flest mulig til å melde seg ut av kirken. Frimodig skal en være om en går ut (exodus) av Den norske kirke (Dnk). Det er gode grunner til det. Men visjon i denne sammenheng er større enn som så. Frikirker og lutherske misjonsorganisasjoner må stå fram som reelle alternativ til Dnk. Misjonsorganisasjonene bør i langt større grad ta inn over seg utfordringene og forpliktelsene som ligger i etablering av trossamfunn, forsamlingsdanning, kirkeforståelse, ledelse osv. Dette er noe som flere har tatt opp til refleksjon i Dagen.

«Bekjennelsen og etterfølgelsen reddes ikke av kirkemedlemskap», sier Granerud. «Å melde seg ut er ikke noen garanti for at alt blir vel», mener han. Det er det vel heller ingen som påstår. Men må vi ikke forholde oss til hva Dnk faktisk lærer? Det har med kirkens egen integritet og læregrunnlag. Det blir problematisk og villedende når kirken i undervisning, veiledning og foran alteret velsigner det som er i strid med Jesu og apostlenes ord.

Granerud vil gi frimodighet til de som blir i Dnk. Det er ikke vanskelig å se det positive i dette. For det er en kirke mange av oss har opplevd mye og rik velsignelse i. Men situasjonen i Dnk har forandret seg dramatisk. Hva skal så frimodigheten ha som grunnlag? Guds ord, vil en tenke. Men i Dnk er nå Guds ord satt til side. I ønske om å være relevant for alle, blir kravet til sannhet tonet ned. Blir konservative prester tause? Det koster for mye å rettlede ut fra Guds ord, være en positiv offentlig motkultur og sette grenser. Dessverre ser det ut for at biskop Pettersen hadde rett: «De konservative er på gli, flere konservative kristne sier nå at de kan leve med en kirke som velsigner samliv mellom likekjønnede». (Stavanger Aftenblad 11. april 2016).

Frimodig kirke har flere gode intensjoner. Men Frimodig kirke kan også gi en utilsiktet legitimitet til tilpasning til situasjonen i Dnk. Når en lære i strid med Bibelen og hele den kristne kirkes historie er innført i Dnk, vil overgang til et annet kirkesamfunn eller trossamfunn bli det eneste riktige for mange. I exodus - utgang - ligger det  både frihet, etterfølgelse og forpliktelse.

Jan Roald Dahlstrøm

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagen)

Siste innlegg i samtalen m Dahlstrøm: VEIEN VIDERE

Det oppleves litt underlig å være i avisdebatt med en som man i det alt vesentlige står sammen med. Så jeg tror vel meningsutvekslingen mellom Jan Roald Dahlstrøm og meg ikke har behov for å tas så mye lenger. Samtalen har vist at vi – med vår teologiske samstemmighet – på noen områder tenker ulikt om konsekvensene av den situasjon kirken er i etter vedtaket om samkjønnet vigsel. Slik jeg forstår Dahlstrøm, mener han at en ved å bli værende i kirken blir medansvarlig både for at fremmed lære har fått rom, og for at troens folk heiser bekvemmelighetsflagg og finner seg til rette med en situasjon som heller bør kalle til oppbrudd. Han mener at de som står sammen i teologisk overbevisning, også bør finne sammen i et luthersk kirkefellesskap, framfor å gjøre ulike veivalg og risikere å fragmenteres og marginaliseres i både samfunn og kirke.

I den grad det siste er en rett forståelse av Dahlstrøms tanker, står jeg gjerne sammen med ham og understreker viktigheten av vi som står sammen i forståelsen av hva som er klassisk luthersk lære, finner synlige uttrykk for det fellesskap vi utgjør. Det styrker både frimodighet og troverdighet når vi kan stå sammen og vise at vi er mange som sier nei til veivalg som vi ikke kan se er begrunnet i Guds ord. Her bør en finne sammen til konstruktive samtaler!

Da jeg sa ja til å være med i ledelsen av Frimodig kirke, var det imidlertid fordi enhver kunne se at det overveiende flertall av det en kan kalle misjonsfolk og kristne med klassisk tro, ville bli værende i kirken. Å slå følge med dem som meldte seg ut, kunne sikkert fortone seg som en nærliggende og konsekvent løsning. Og Dahlstrøm vil trolig mene at det er en slik forbilledlighet som kirken trenger i krisesituasjoner. Det vil jeg ikke argumentere mot. Men jeg står for det det valg jeg har gjort: å stå sammen med dem som – tross mange utfordringer til det motsatte – velger å fortsette sin tjeneste innenfor rammen av Den norske kirke. De trenger støtte og veiledning. Jeg ser risikoen for at en kan «slutte fred» med en utvikling en er uenig i. Og prinsipiell teologi kommer fort i spenning med det som oppleves som pragmatisme og tilpasning. Men det er et kall og en utfordring å tale og leve som Jesu etterfølgere også der hvor en står i spenning til kirkeledelse og strukturer. Det har ofte vært troens vilkår. Frimodig kirke ble opprettet for å være et nettverk for å gi støtte og veiledning til dem som tjener i kirken på kirkens grunn. Vi ønsker å bidra med kvalifisert teologisk refleksjon og med praktisk og konkret veiledning. Vi ønsker ikke å endre kriteriene for å være sann kirke. Minst av alt vil vi bidra til kirken seiler videre under bekvemmelighetsflagg. Vår oppgave er å hjelpe lutherske kristne til å være lys og salt der hvor de lever troens hverdagsliv. Den norske kirke trenger slike medarbeidere. Så får vi følge utviklingen og be om visdom til å holde en kurs som gjenkjennelig for Jesu Kristi kirke.

Svein Granerud

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagen)

Hvor går veien videre?

Viser til Svein Graneruds innlegg «Veien videre» i Dagen 25. oktober. Granerud har i sine innlegg unnlatt å svare på spørsmål og utfordringer om hvordan Frimodig kirkes medlemmer - og særlig de med hyrdeansvar - skal stille seg lokalt og regionalt til de som har åpnet for den nye læren i Den norske kirke (Dnk). Hvor vil en trekke grenser for samarbeid, felles gudstjenester og sakramentalt fellesskap? Et håp om avklaring ligger i at Frimodig kirke skal arbeide med dette. Så her får vi vente og se. Men en kan stille spørsmål ved hvor klokt det har vært å ikke avklare dette allerede ved etableringen av organisasjonen/nettverket.

Frimodig kirke ønsker ikke å endre kriteriene for å være sann kirke, sier Granerud. Ingen har vel trodd at Frimodig kirke vil gjøre det. Men Dnk er endret. Hvordan Frimodig kirkes medlemmer vil forholde seg til det, gjenstår å se. En kan bare håpe at Frimodig kirke ikke blir taus og usynlig i menighetene og på lokalplanet.

Troens kår har ofte vært å stå i spenning til kirkeledelse og strukturer, skriver Granerud. Men situasjonen nå går dypere enn det. Det er mer enn spenninger og strukturer det handler om. På alteret i Dnk er det lagt en ny bekjennende liturgi og lære som velsigner det som åpenlyst går mot Guds skaperordning, Jesu og apostlenes lære.

Flere av de lutherske misjonsorganisasjonene står nå foran store utfordringer når det gjelder ledelse, forsamlingsbygging, trossamfunn med mer. Jeg vil oppfordre Granerud, med sin erfaring og kompetanse, til å veilede og oppmuntre inn i denne sammenhengen. Granerud avslutter med at vi må følge utviklingen og be om visdom til å holde en kurs som er gjenkjennelig for Jesu Kristi kirke. Det er det ikke vanskelig å slutte seg til.

Jan Roald Dahlstrøm

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagen)