Frimodig med "god teologi"?

Les også:

• Teologi til konfliktbruk av Knut Alfsvåg

Kan teologer produsere «god» teologi? Kan teologer begrunne den frimodige medvirkning i ordninger til vern om bibelstridig lære? I så fall er det tale om en frimodighet som er Det nye testamentet (NT) fremmed. Jeg benytter her anledningen til en «bibeltime» om frimodighet i kristen mening (parræsia). Uten den fins ingen frimodig kirke.

Over alt i NT er det tale om en gudgitt lærehelhet, gitt fra ham som er Begynnelsen.  Joh 7:16 – Min lære er ikke min egen, men hans som har sendt meg. Han alene er kirkens Lærer i den trofaste læreformidling fra ham som er kirkens frimodighet. En prest (el pastor) er lærer for så vidt som han bringer videre den himmelske lære. Da mottar menigheten den rett utlagte Skrift, gitt videre til kirken i og med apostelordet. På dette vilkår er den treène Gud virksom i våre liv, gitt til kjenne i den frimodige bekjennelse til hans ord i handling (Joh 14:23, jf 2 Joh 9).    

Apostelordets lærehelhet fra Kristus er «den sunne lære» (2 Tim 4:3, Tit 1:9, 2:1), også kalt «den gode lærdoms ord» (1 Tim 4:6), eller «det troverdige ord i samsvar med læren» (Tit 1:9). Kriteriet er Gud selv, for ingen er god uten åpenbaringsordets Gud. Alternativet er «en annen lære» (1 Tim 1:3), som er uten troverdighet og ødeleggende for enhver kirkevirksomhet.  Så til spørsmålet om kristen frimodighet.

Kristen frimodighet er utilslørt og likefrem

Det fremgår allerede av Jesu virksomhet at her er det tale om en frimodighet som går åpent frem. Den taler utilslørt om underfulle kjensgjerninger i en bevitnet Jesus-historie, og likeså utilslørt om livet under syndefallets kår: «Lasarus er død» (Joh 11:14).      

Jesus talte åpent om sin persons hemmelighet og det verk han var sendt for å utføre.  Det gjorde han vel vitende om motstanderne som søkte etter en anledning til å ta ham av dage (Joh 7:26). Da han stod tiltalt, kunne han vise til sin virksomhet hvor ingenting var skjult, men kjent for alle som hørte og så ham (7:14, 18:20).  

Blant evangelistenes Jesus-beretninger betoner Johannes Jesu frimodighet i et utfyllende forhold til de andre (Joh 7:8, 13, 11:54 osv). Han tilslører ikke disiplenes feighet.  Av frykt for jødene turte de ikke å snakke åpent om Jesus, men tilpasset seg omstendighetene med «god teologi», egnet til konfliktløsning.  Dette tilbakeskuende perspektiv gir samtidig et megetsigende utsyn over kirken i endetidens trengsler (jf sendebrevene, Åp 2-3).  

En lærerik hendelse er hendelsen ved Cæsarea Filippi (Mt 16). Jesus hadde lenge undervist i Skriftene om sin person og sitt verk.  Nå var tiden inne til å stille de tolv det altavgjørende spørsmål: Hvem sier dere at jeg er? Peter svarte på deres vegne ved å istemme Kristus-bekjennelse gitt ham fra Jesu Fader i himmelen (Mt 16:16f). Da talte Jesus like åpent og frimodig om den lidelse, død og oppstandelse som ventet ham i Jerusalem. Utsendt av Faderen «måtte» han oppfylle det som var skrevet om ham hos Moses og Profetene (Mt 16:21f , jf Mk 8:32, Lk 24:26f, 45f, Joh 6). Straks lød den sataniske refs i Peters munn, den samme som nettopp hadde bekjent åpent og fritt Jesus som sann Gud og sant menneske. Like fra begynnelsen fantes ingen konfliktløsning i forholdet sann og falsk teologi.  

Jesus distanserte seg fra jødenes politiske Messias-forventninger, gikk åpent frem og omtalte seg som «Menneskesønnen» i Daniels bok (Mt 7:6, 18:27, Joh 12:23 osv). Med de undere som han gjorde i Faderens navn, stadfestet han offentlig sin persons hemmelighet (Joh 10:24f). Med lignelser underviste han disiplene om seg selv og sitt verk, og utla innholdet for dem (Joh 10:6). Dagen nærmet seg da han ikke lenger skulle tale i lignelser, men undervise kirken med apostelordets lære fra ham. Hvor det høres åpent og fritt, er Helligånden virksom og leder mennesker til tro på Sønnen og Faderen. Slik bygger Kristus sin kirke på den ubeskårne grunnvoll til en bolig i Ånden (Joh 16:25,29, 17:20, Ef 2:20). Hvor Kristi kirkebefalinger holdes, er den oppstandne Kristus virksom i prekenembetets gjerning.  Han sammenføyer og sammenholder kirken (Ef 4).

Å tale frimodig – uten frykt

Med frimodighet på Kristi vegne følger den likefremme, uredde tale (parræsidsesthai).  Et eksempel er Peters tale på Pinsedagen. Han gikk rett på sak og fastslo: David er både død og begravet (Apg 2:29). Det fins ikke noe håp å hente der.  

Et annet eksempel: Da Peter og Johannes stod tiltalt for Det høye råd, unngikk de å begrunne sin virksomhet med fornuftige argumenter. Det er heller ikke mulig.  Apg 4:20 – vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt. En frimodig kirke viser til underfulle kjensgjerninger i en bevitnet Jesus-historie, og fremstår i den felles gudstjeneste hvor den Oppstandne er til stede, virksom i den forsamlede menighet med Ord og Sakrament forvaltet i samsvar med hans ord og befalinger.    

Apostlenes gjerninger gir flere eksempler på uredd virksomhet i full offentlighet. I Efesus-synagogen talte jøden Apollos fritt og åpent om Jesus, men med huller i kunnskapen. Priskilla og Akvilas gav ham grundigere kjennskap til «Guds vei», og snart kunne han i åpen diskusjon med jødene «bevise fra Skriftene at Jesus var Messias» (Apg 18:26ff). Kan vi anføre skriftbevis med frimodighet?  

I Efesus var det Paulus støtte på noen disipler av Døperen Johannes. Han gikk åpent frem, undervise dem om dåpen i Herren Jesu navn og de lot seg døpe. I Efesus-synagogen talte Paulus med frimodighet i tre måneder, inntil noen snakket nedsettende om «veien» mens andre hørte på. Da praktiserte Paulus Jesu regel og ristet støvet av sine føtter (Mt 10:14, Mk 6:11, Lk 9:5, 10:11). Han skilte lag med dem og holdt samlinger i et annet hus (Apg 19:1-10, jf 13:51, 18:6), og formaner også oss til å praktisere den slik han gjorde (Rom 16:17f, Gal 1:8f, osv). Den samme uredde frimodighet la Paulus for dagen i sin tale for kong Agrippa (26:26).  

Så er det hverken den tilsiktede virkning eller lærepraksis, men etterfølgelsen som kjennetegner Guds folk i Lammets spor (Åp 14:4, jf  Joh 10:4, 1 Kor 4:1f). Da skilles veiene, hvor satan bygger sitt kapell i Kristi kirkes skygge.

Vi merker oss bruken av preposisjonen «i». Den angir både innholdet og årsaken til frimodighet i prekenembetets gjerning, når den skjer «i Gud». Med Gud som kilde talte apostelen Paulus med stor frimodighet Guds evangelium. Det gjorde han allerede i Damaskus (Apg 9:27f, jf 13:46, 14:3) og senere under stor motstand og i livsfare (1 Tess 2:2). På grunn av frimodighetens kilde ba Paulus om Efesus-menighetens forbønn. En Herrens apostel kunne ikke med frimodighet forkynne evangeliets hemmelighet uten at de rette ord ble gitt ham (Ef 6:19f, jf 1 Kor 15:1-3).  

Vi merker infinitiv-bruken i disse sammenhenger. Den forsterker hensikten med Kristus som gave - å vinne frimodighet i etterfølgelsen i tillit til ham som er virksom med sin Ånd i etterfølgernes liv. Han «er den usynlige Gudens avbilde», Kol 2:15 (jf Joh 14:9, 2 Kor 4:4, Fil 2:6, Heb 1:3. Åp 3:14). Det er Kristus-bildet vi ser konturene av i etterfølgernes frimodighet til oppmuntring for hans små korsbærere i all ettertid. Noen annen begrunnelse har ikke minnedagene i en evangelisk-luthersk kirkeårskalender.  

Eksempler: I Lystra ble Paulus steinet nesten til døde, men reiste seg opp og fortsatte sin virksomhet i Derbe. Deretter vendte Paulus og Barnabas tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia. Det er gjennom mange sorger vi må gå inn i Guds rike, forklarte  han. Apg 14:19-22.

Under sitt toårige fangenskap i Rom forkynte Paulus Guds rike og «lærte frimodig om Herren Jesus Kristus» uten at noen hindret ham, Apg 28:31.

Frimodighet i omgang med mennesker

Mennesker ble forbauset over den frimodighet som Peter og Johannes la for dagen, enda de var ulærde lekmenn (Apg 4:13). Det er en Guds gave å forkynne hans ord med frimodighet, slik Peter gjorde på Pinsedagen, og senere under motstandernes trusler (Apg 2:29,4:29. Jf Paulus under fangenskapet i Rom, 28:31). Denne frimodighet blir andre til trøst og oppmuntring (2 Kor 7:4, Fil 3:20).

Vi er ikke i stand til å tenke ut noe, som kommer det av oss. Gud er kilden til prekenembetets oppdrag og sine delegaters frimodighet, også i den nye pakt. De er satt til å utøve «Åndens embete» eller «rettferdighetens embete», som gjør frimodige tjenere (2 Kor 3:4-12, jf Rom 1:f, 16f). Den frimodige kirke er apostolatets kirke.

Frimodighet i omgang med Gud, nå og på Dommens dag

Gud er i Kristus Jesus en forsonet Gud. Med Kristus til gave, er Lovens oppfyller virksom ved troen (1 Joh 3:18-21). Målet er i siste omgang frimodighet på Dommens dag (4:17).   Heb 3:6 – Vi er Kristi hus, så sant vi holder fast ved håpets frimodighet og ros like til enden (jf Mt 25:13. 1 Kor 3:16, Ef 2:21f, Kol 1:21-23, 1Tim 3:15b).

Guds barn har for Kristi skyld den nåderett å tre fram for den hellige Gud i barnlig tillit (Ef 2:18, 3:12, 2 Pet 1:11). Når vi ber om noe som er etter hans vilje, hører han oss (Ef 5:14). Denne frimodighet bringer nådelønnen (Heb 10:35, jf Mt 5:11f).  

Professor Leiv Aalen – en gang FBB-formann – oppmuntret ofte med Heb 4:14 – Da vi nå har en så stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen (jf 10:19-21, 35). Da handler bekjennelsen om bekjennelse i nytestamentlig mening (homologi), som uten forbehold stadfester apostelordets lære fra Skriftens Herre, slik også Konkordiebokens bekjennelser gjør med stor frimodighet.

Ordet som ble menneske i Jesus Kristus, er «dørens teologi». Han fører oss inn i den rett utlagte Bibel og lar oss finne føde til evig liv i ham (Joh 10:9, 14:6). Her er kilden til frimodighet for Gud og mennesker. Hensikten er den samme for alle kristne på dåpens grunn  - at Kristus må bli priset med all frimodighet i våre legemer. Apostelen nevner som eksempel den diakon som har tjent vel. Han har stor frimodighet i troen på Jesus Kristus (1 Tim 3:13, jf Mt 25:21).

Troens frimodighet og skammen utelukker hverandre

Under sitt fangenskap skrev apostelen, Fil 1:20f – jeg har det håp og den forventning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam, men at Kristi storhet, nå som før, skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø. For meg er livet Kristus og døden en vinning (jf Gal 2:19ff).

Skammen er det «gjeldsbrev» som gikk imot oss på grunn av lovens bud. Det tok Kristus bort da han stilte fiendemaktene fram til spott og spe på korset. (Kol 2:14f, jf Fil 3:7-10.)  Også denne siste triumf skjedde i full offentlighet, «slik Skriftene har sagt». Like utilslørt er «Guds vitnesbyrd» om sitt forsoningsverk i Jesu død på korset (1 Kor 2:1f, 1 Joh 5:5, 9-11). Jesu bevis er hans oppstandelse fra de døde. Den oppstandne Jesus var årsaken til apostelembetet «til troens lydighet blant alle hedninger for hans navns skyld» (Rom 1:4-6).

Følgelig advarer Herrens apostel mot «visdomslære og tomt bedrag, begrunnet i menneskers tradisjoner». Deres kilde er grunnkreftene i verden, og ikke Kristus. (Kol 2:8) Han advarer mot antikristens virksomhet, som bedrar kristne med åndsåpenbaringer og falske apostler (2 Tess 2:1f, 1 Joh 2:18, jf Mt 4:10, Mk 13:3-27, osv).  

Skinnteologi bringer frykten med seg under kjærlighetens kappe, men i Guds kjærlighet (agape) fins ingen frykt. Guds agape er Sønnen i hans lidende lydighet. Han er den Guds rettferdighet som evangeliet åpenbarer. Med ham til gave har vi frimodighet til å tjene ham med gjerninger som har Guds ord og befalinger for seg.  

1 Joh 2:28 – ja, mine barn, dere må bli i ham.  Da kan vi være frimodige når Kristus åpenbarer seg, og ikke bli vist bort med skam når han kommer (3:18-21, 4:17f, 5:14).  

Sal 11:6 - Gud som elsker rettferdighet, lar de oppriktige få skue hans åsyn.