Fundamentalisme og toleranse i dagens kirkedebatt

AKTUELL ARTIKKEL

av kap. Jan Bygstad

Kronikk i Bergens tidende, våren 1996.

Begrepet "fundamentalisme" har de senere år kommet til å bli et stående uttrykk når det gjelder å beskrive ulike "konservative" religiøse retninger. Det benyttes særlig i to sammenhenger: For det første om den shia-muslimske retning innen islam, der religiøs og politisk makt går hånd i hånd og gir en meget eksplosiv blanding, samt om de parallelle bestrebelser i en rekke muslimske land på å gjennomføre sharia-lovene på alle nivåer i samfunnslivet. Dernest brukes begrepet om en mer hjemlig foreteelse, nærmere bestemt ortodoks kristendom. Ofte ser vi det nærmest settes likhetstegn mellom disse to typer "fundamentalisme". Begrepet er blitt noe av et fyord: Å være fundamentalist er ensbetydende med intoleranse, fordomsfullhet, fanatisme, o.l

Det kan være verd å underkaste dette begrepet, og bruken av det, en nærmere undersøkelse. Noe som forhåpentlig kan bidra til en smulere renere luft i den hjemlige debatt. Jeg vil her begrense meg til å se på bruken av begrepet i forbindelse med den kristne tradisjon.

Først litt historikk. Den moderne bruk av dette begrepet skriver seg fra amerikansk kirkeliv fra tiden omkring og etter første verdenskrig. I perioden 1910-15 kom det ut en skriftserie kalt "The Fundamentals", som omhandlet de grunnleggende sannheter klassisk kristen tro hviler på: Troen på Bibelen som Guds Ord, Treenighetslæren, læren om Kristi person, evangeliet, osv. En rekke respekterte og grunnlærde teologer stod bak denne skriftserien. Verket vant allmenn anerkjennelse som et genuint uttrykk for klassisk kristen tro, og de som bekjente seg til dette, fikk raskt navnet "fundamentalister". Til å begynne med var dette et honnørord.

Men litt ut i -20-årene kom den berømmelig "ape-prosessen". I forbindelse med naturfagundervisningen skulle der innføres undervisning i Darwins lære om artenes opprinnelse og utvikling. Dette ble der protestert heftig mot fra visse konservative kristne hold, en protest som munnet ut i rettssaken i Dayton, Tennessee, i 1925. Denne rettssaken vakte voldsom oppsikt, og den konservative demokratiske senator W.D. Bryan som førte an i saken, ble fullstendig avkledd og ubarmhjertig latterliggjort fordi han hverken hadde tilstrekkelig kunnskap om det han kjempet mot, eller om det han kjempet for. Han døde til slutt av hjerteattakk p.g.a. påkjenningene under rettssaken. I media ble rettssaken fremstilt som en sak mellom vitenskap og fremskritt på den ene siden, og uvitenhet og overtro på den annen. Saken fikk til følge at ordet "fundamentalist" mistet sin tidligere respektable klang. Nå ble ordet ensbetydende med fordomsfull uvitenhet, middelaldersk overtro, intoleranse og bakstreversk selvrettferdighet, alt sammen begreper som støter den moderne bevissthet på det sterkeste. Disse assosiasjoner er blitt en del av fundamentalismebegrepet like frem til i dag, og forsterkes i vår egen tid av den fremvoksende frykt for islamsk fundamentalisme.

Siden opplysningstiden har den moderne selvbevissthet hatt det humanistiske toleranseideal og vitenskapelige kunnskapsideal som en grunnleggende del av sin idealitet. Når det derfor i opinionsdannende media blir foretatt en systematisk kobling mellom bibelsk kristendom og den "intolerante og uvitende fundamentalisme", fører dette til en bestemt slutning: Bibelsk kristendom er en umulighet for det moderne menneske så fremt det vil bevare sin intellektuelle redelighet og integritet. For ikke å snakke om sin modernitet. Følgene av dette ser vi i dagens offentlige debatt: Begrepet er ladet med negative assosiasjoner, og benyttes stadig hyppigere for å stigmatisere såkalte "konservative" kristne.

Selve begrepet, avkledd sin historiske ballast, er imidlertid et ord som beskriver en viktig side ved enhver overbevisning: Enhver tro eller overbevisning bygger på et bestemt fundament. I denne sammenheng har en i filosofien gjerne talt om aksiomenes grunnleggende funksjon i tankens utfoldelse. Når det kommer til stykket, kan enhver overbevisning føres tilbake til et slikt sett av forutsetninger. Det som kjennetegner aksiomene, er at disse ikke kan begrunnes videre, men betraktes som selvinnlysende for den som omfatter dem. Disse grunnsetninger er, nettopp fordi de ikke kan gies noen gyldig begrunnelse utenfor seg selv, gjenstand for tro. Aksiomene kan aldri bevises empirisk, men de utgjør selv begrunnelsen for alt annet som følger med en overbevisning. Av denne grunn finnes der ingen tro eller overbevisning som kan bevises i vitenskapelig-empirisk forstand. Hvilke aksiomer et menneske finner å gi sin tilslutning, vil variere. Men så sant et menneske er seg bevisst å ha et noenlunde definert og reflektert livssyn, vil dette ha sitt fundament i de underliggende aksiomer. I denne forstand er ethvert livssyn fundamentalistisk, - ethvert ordnet tankesystem hviler på et fundament av forutsetninger som det ifølge tenkningens og logikkens lover avledes fra.

Hva er så aksiomgrunnlaget for den kristne tro? Dette er dobbelt, dels personalt, og dels materialt. Troens personale grunn ligger i Jesus Kristus, dens materiale grunn finner vi i Bibelen. Bibelen er, rent formalt, den kristne tros forutsetningsgrunnlag. Og i motsetning til svært mye av det som kalles livssyn idag, er den kristne seg klart bevisst at han har et slikt fundament under bena. Dette har da også vært selvinnlysende for den kristne kirke gjennom alle århundrer: Bibelen er den eneste kilde for kristen tro og etikk. Det paradoksale i dagens situasjon er at når kristne holder fast på dette fundament, blir det i seg selv mistenkelig: Fy! - Fundamentalisme! Det man da øyensynlig ikke er oppmerksom på, er at dersom den kristne kirke skulle begi seg inn i denne type kritikk av eget aksiomgrunnlag, kan det utelukkende skje på basis av et nytt fundament. Det er da faktisk også det som eksempelvis skjer i den pågående debatt innen Den norske Kirke: Sterke krefter i opinionen, både innefor og utenfor kirken, ønsker å løse kirken fra dens forpliktende forhold til Bibelen som Guds ord, mens de beskylder dem som står for kirkens gamle tro for "selvrettferdig fundamentalisme". Det som ikke blir gjort klart i den pågående polemikk, er da hvilket alternativt fundament en vil gi for den kristne tro.

En kunne nå spørre seg: Hvilket fundament bygger de krefter på som ønsker å revidere kirkens gamle tro? Svaret ligger gjemt i en av humanismens grunnsetninger, den såkalte -satsen: "Mennesket er alle tings mål". Her ligger kilden til humanetikkens kritikk av den kristne tro, men også til meget av den indrekirkelige revisjonstrang overfor klassisk kristen tro. Ifølge denne sats, som visstnok stammer fra Protagoras, bærer mennesket i seg selv norm og målestokk for alt i tilværelsen. Allerede her står man overfor en grunnleggende konflikt i forhold til kristen tro, idet kristentroens grunn ligger utenfor mennesket: Gud er, i kraft av at han er den han er, alle tings norm og målestokk, og han har gitt sin vilje til kjenne i Bibelen. Det første problem en møter i den konflikt vi her står overfor, er altså autoritetsspørsmålet: Hvor ligger normgrunnlaget? Homo mensura satsen, og med den den moderne humanisme, legger all normativitet til menneskets subjekt. I individualismens og postmodernismens tapping fører dette til en absolutt subjektivisme: Bare det er sant som er sant "for meg". I sin tur fører dette til verdirelativisme, der betingelsen for i det hele tatt å overleve som samfunn ligger i at alle omfatter en felles toleransetenkning: "Jeg har min tro, du har din tro, begge deler er like gyldig". Problemet er bare at når alt blir relativt, er ingenting sant i ordets egentlige forstand lenger. Og her møter vi problem nr. to i forholdet mellom kristen tro og moderne humanisme: Den kristne tro har alltid stått for et absolutt sannhetsbegrep, helt uavhengig av hva mennesker rent subjektivt måtte føle eller mene. Men sier man at noe er sant i absolutt forstand, sier en dermed også at noe annet er løgn. Sier man at noe er godt og rett i absolutt forstand, sier man også at noe annet er ondt og urett. Slik har jo den kristne kirke talt gjennom alle tider. Men i dag blir dette utålelig fordi det står i skarp motsetning til verdirelativismen, og dermed også går på tvers av toleranseidealet slik en vanligvis forstår dette. Når kirkens gamle tro forsvarer seg i møte med den pågående etiske forvitring, er det derfor ikke uventet at reaksjonene melder seg: Her rår "fundamentalismen og intoleransen, egenrettferdigheten og bakstreverskheten". Saken er bare den at alle disse "honnørord" skriver seg fra et annet trosunivers enn den kristne tros. Svært mange er seg ikke dette bevisst: En lever i den blåøyde villfarelse at den kristne Gud er en himmelsk humanist, og at kirken bare har misforstått ham når den ikke følger med vår opplyste tid. Samtidig representerer disse "honnørordene" det klassiske retoriske knep, der man "tar mannen i stedet for ballen": I stedet for å imøtegå argumentasjonen fra gammelkirkelig hold på saknivå, kommer en med personangrep som fratar ortodokse kristne etisk integritet og troverdighet. En står dermed overfor det Herbert Marcuse i sin tid kalte "den repressive toleransen": En toleranse som ikke tåler annet enn det som bygger på samme fundament som den selv. Fundamentalisme?

Med dette er vi fremme ved noe av kjernen i bruken av begrepet "fundamentalisme" som fyord i dagens polemikk. Det springer ut av en intolerant "humanisme" som ikke er i stand til å akseptere at kristen tro har sin rot, og derfor sin normativitet, i noe annet enn det menneskelige subjekt. Og som derfor har uhyre vanskelig for å bøye seg for det absolutte. At Gud befaler og sier "du skal" og "du skal ikke", i stedet for å komme med en høflig henstilling om at "dersom vi er enige, er det best for deg å gjøre så og så", faller det myndige menneske tungt for brystet. En kunne da gjerne ha godt av å spørre seg selv: Hvem er det nå egentlig som er Gud, - det myndige menneske, eller Han som har skapt himmel og jord? Den sanne kirke har i alle århundrer bøyet seg for Den Evige. Å tro seg så klok at vi kan veilede Ham, har aldri vært kirkens kjennetegn.

Jan Bygstad,

formann i foreningen For Bibel og Bekjennelse.