Går ikke Den Hellige Ånd ut fra både Faderen og Sønnen?
Teologi Bekjennelse Gud Den Hellige Ånd Jesus Vesten Bibellesning Bibeltekster Bibelvers Bibeltolkning Bibelbruk Bibelen Bibel og bekjennelse Kirkehistorie
Ragnar Andersen - pastor, ph.d.
Noen ønsker at vi i den såkalte nikenske trosbekjennelsen skal si at Den Hellige Ånd utgår fra Faderen, men sløyfe orda «og fra Sønnen» (på latin: Filioque). I samsvar med Joh. 15,26 sier nemlig den opprinnelige nikensk-konstantinopolitanske bekjennelsen (NC) fra 381 at Ånden utgår fra Faderen. Men i vesten følte en etterhvert et sterkt behov for å tale om Åndens forhold til Sønnen som parallelt med Åndens forhold til Faderen. Slik taler også den athanasianske bekjennelsen: "Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke gjort, heller ikke skapt, heller ikke født, men utgående (procedens)." Visstnok sa en alt på den tid NC ble til, i en spansk bekjennelse (Symbolum Damasi) at Ånden går ut fra både Faderen og Sønnen. Det samme sa Augustin, ja allerede Tertullian omkring år 200. En grunn til dette var nok at en ville forhindre den oppfatningen at Sønnen og Ånden er forskjellige åpenbaringsformer for Faderen. Dertil kommer at arianismen fikk en fortsettelse i vesten blant goterne. Og for å hevde Sønnens fullstendige guddom var det antakelig viktig i vestkirken å si at Ånden går ut også fra Sønnen (så på konsilet i Toledo 589). En kunne også argumentere ut fra Skriften for dette (sml. nedenfor). Ånden kommer fra Faderen og Sønnen for å vitne om Sønnen. I den grad striden om Filioque var mer enn terminologisk, synes det som østkirken ville hevde en prioritet for Faderen innenfor treenigheten, mens vestkirken ville bekrefte den teologiske tenkning som kommer til uttrykk i Athanasianum: "i denne treenighet er intet tidligere eller senere, intet størrre eller mindre, men alle tre personer er innbyrdes like evige og store".
Nå kan presens ekporevetai i Joh. 15,26 oppfattes som uttrykk for et konstant forhold. Liksom det i 1,18 heter om Sønnen at han er i Faderens favn, kan Jesus i 15,26 si at Ånden går ut fra Faderen. Men når vestkirken sier at Ånden utgår også fra Sønnen, kan vi på den ene side vise til at Faderen skulle sende Ånden (Joh. 14,26), og på den andre side at også Sønnen skulle gjøre dette (15,26; 16,7). Den Hellige Ånd er Guds og Kristi Ånd (Rom. 8,9; Gal. 4,6). Og Joh. 20,22 synes tydelig å bekrefte at han utgår også fra Sønnen. Joh. 15,26 uttaler seg neppe direkte om det evige indre-trinitariske forholdet. Her tror jeg det er utbredt enighet i nyere eksegese. Teksten bruker ikke NC's greske preposisjon ek, men preposisjonen para. Ekporevetai kan ha futurisk betydning, og de to parallelle ledd kan begge tolkes frelseshistorisk: Når Jesus er gått til Faderen, vil han sende Ånden til disiplene. Ånden vil komme fra Faderen. Men jeg rekner også med at dette frelseshistoriske forholdet avspegler et indretrinitarisk forhold fra evighet av.
I østen fastholdt en uttrykksmåten i Joh. 15,26 og det opprinnelige NC. Og biskop ("patriark") av Konstantinopel, Tarasios, hevdet at Ånden utgår fra Faderen alene. Konsilet i Nikea 787 (det sjuende og hittil siste såkalte økumeniske konsil) sluttet seg til dette. Men i vesten ble ikke dette godtatt. For eksempel sa biskop Paulinus av Aquileia på en synode i Nord-Italia i 796 at likesom konsilet i Konstantinopel 381 hadde kunnet endre bekjennelsen fra konsilet i Nikea 325 på grunn av nye læreavvik, måtte en kunne endre NC når noen tolket det slik at Ånden ikke også går ut fra Sønnen. I Karl den stores rike omkring 800 og i det samme teologiske miljøet som samlet seg om den apostoliske og den athanasianske bekjennlse, samlet en seg om den lærestning at Ånden går ut fra både Faderen og Sønnen. Pave Leo 3. sa seg i 809 uenig i å endre NC, men fra 1014 har NC med Filioque vært messesymbol i Roma. Det lot seg ikke gjøre for vestkirken og østkirken å enes om endringen, og dette var én av grunnene til det store skismaet i 1054.
Ragnar Andersen
pastor, ph.d.