Gammelt og nytt «stillas»

For en tid siden foreslo flere borgerlige partier en kraftig reduksjon av de statlige økonomiske overføringer til Den norske kirke (Dnk). Sp-statsråd Kjersti Toppe pekte da på Grunnlovens § 16: «Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten.»

Å opprettholde den folkekirkelige strukturen blir umulig om statlig overføringer blir drastisk redusert. Noen har fablet om at statskirken er avviklet. Men Dnk er fortsatt statskirke, og som statsråden påpekte, sikret i Grunnloven.

For om lag 100 år siden karakteriserte lekmannslederen, Ludvig Hope, Den norske kirke som et «stillas», som de troende står på når de bygger Guds rike. Det var statens offentlige lutherske religion (Grl § 2 fra 1814) som sikret både statskirken og en (konfesjonell) kristen grunnskole.

Utviklingen fra 1969 og fremover har avviklet den kristne grunnskolen. Statsmakten har ikke lenger noen religion, sekularisering av stat og samfunn etter den moderne liberalismes mønster er gjennomført.

Men statskirken består – ved sine tjenester, sakramenter, gudstjenesteliv og sine «råd». Det gamle konfesjonelle «stillaset» er forsvunnet, men det er kommet et nytt som preger dagens Dnk.

Det gamle konfesjonelle «stillaset» var konserverende, men ikke statisk. Det tradisjonsgitte skulle sikres og bevares, eventuelt ved begrensede endringer.

Det nye «stillaset» er annerledes. Fordi det har den moderne lykke- og frigjøringsideen som fundamentet og målbestemmelse, derfor må det stadig endres. Det utopiske målet for endringene er at frihet og lykke skal kunne realiseres for alle.

Friheten virkeliggjøres ved å arbeide fram en stadig bredere og dypere pluralisme, også på livssynets og moralens felt, noe som krever vern av minoriteter mot å bli undertrykt av andre. Ikke alle gis et slikt vern, men slike som på en særlig måte eksponerer frihetsidealet ved oppbrudd fra fortidens «tvang».

Særlig viktig er vern av «annerledes» kjønnspraksis og egenbestemt kjønnsidentitet. Vernet består også i innføring av et tredje kjønn og kjønnsmobilitet som en frihetlig menneskerett.

Innen kirkene har ideen om et «livssynsåpent samfunn» vunnet gjenklang: Slagordet markerer det pluralistiske ideal:

Ulike livssyn skal ha rom og rett til å utfolde seg etter sin egenart. Ingen pluralisme er uten frihet, men det er lett å overse at premisset for pluralismen er at ingen form for frihet skal oppløse enheten.

Enevoldsstatens ideologiske ideal, var enhet forankret i luthersk konfesjon. Kalvinister og katolikker ble ikke tålt. Den moderne pluralistiske stat tåler heller ikke avvikere. Det vil si slike som på et eller annet vis begrenser retten til frihet for andre – ikke minst seksuelt.

I dette ideologiske perspektiv blir angrepet på Norsk Lærerakademi forståelig. Det bibelske syn på ekteskap og samliv, som inngår i institusjonens basis, er en offentlig avvisning av det menneskesyn og den moral som LGTB-bevegelsen står for.

Synet begrenser i realiteten ikke homofiles frihet, men det sies å virke «krenkende» på dem og det er i seg selv en begrensning av friheten, hevdes det. Ledelsen ved NLA argumenterer saklig og ryddig ut fra det liberal demokratiets frihetsidé.

Men det biter ikke. For friheten gjelder ikke for ideologiske avvik som er i åpenbar strid med det virkelighetssyn som det sekulariserte liberale demokrati hviler på.

Dette synet har tre søyler. Den ytre virkeligheten er naturalistisk å forstå. Det gjelder også mennesket. Men samtidig har mennesket et sjelelig fritt jeg. Dette jeg søker erfaring av «lykke».

Betinget av det naturalistiske virkelighetssynet består lykken primært i opplevelse av seksuell vellyst. Det er kjernen i «den seksuelle revolusjon» som er grunnleggende for moderne sekularisering.

For et (sekularisert) moderne statsstyre blir det derfor en offentlig oppgave å fremme størst mulig lykkeerfaring for flest mulig mennesker, fremfor alt på det seksuelle område («erotisme»).

I forsvaret av NLA har man holdt fram frihetsideen, men samtidig bør det påpekes at motparten fremmer et samfunn der menneskets frihet til «lykke» vil avvikle (heteroseksuelt) ekteskap og familie som grunnleggende for samfunnet, ikke minst ved innføring av kjønnsvariasjon. Dessuten et samfunn der det gryende menneskeliv fratas rett til en fremtid for å sikre voksnes frihet.

For det betyr å omgjøre Guds bud til en menneskelig vurdering.

For en tid tilbake henvendte en gruppe teologistudenter seg til ledelsen i Dnk om de kunne bli godtatt som prester når de sto for et så kalt «klassisk» syn på samliv og ekteskap. Det nye «stillaset» gir som kjent rom for «begge syn» i Dnk. To-synsmodellen ble da også bekreftet av ledende biskop, Olav Fykse Tveit.

Men det er bare ett av synene, det homoliberale, som samsvarer med den offisielle statsideologien. På grunn av den utopiske dynamikk som rår i staten, kan bibeltro i kirken raskt komme i klemme.

De kan bli «skyld» i at politiske krefter i stat og samfunn setter kirken under økonomisk press på grunn av deres nærvær og tjeneste i kirken. I praksis er de trygge så lenge «skeive» i statsapparatet og i de politiske partiene går med på at de er der. De bibeltro kan bli et politisk-økonomisk problem, da har de ingen fremtid i kirken.

Noen har på skjønnsomt vis advart de unge teologistudentene mot tjeneste i statskirken. På annet hold mener man at det nye «stillaset» er både godt og fruktbart:

«Vår kirke fortjener både lavkirkeligheten og folkekirkeligheten i konstruktivt samspill», heter det. Vi må «ikke tolke forskjellighet som fiendtlighet, men som uttrykk for et kompletterende mangfold av en kristen kirke i verden, men ikke av verden». (Per Arne Dahl, Dagen 24.11). Hva betyr «komplementerende mangfold» i denne kontekst?

Spørsmålet om samliv og ekteskap dreier seg om hva som er Guds vilje for menneskelivet, slik den er gitt i Guds Ord. Kan Guds vilje være mangfoldig, gitt i et «komplementerende mangfold»?

Kan det være rett og sant at Gud både vil at menneskene skal kunne leve homofilt, og at han mener de ikke bør gjøre de? Er det slik, er Guds vilje selvmotsigende.

Men i Guds Ord er ikke selvmotsigende, men entydig i denne sak. Ekteskap og samliv er derfor ikke et livsområde der vi kan følge en praksis etter vårt eget skjønn.

Når folk med bibelforankret samlivssyn vil tjene i en kirke som holder fram to-synsmodellen, betyr det at de godtar at på samlivsområdet gjelder kirkens «skjønn» og ikke Guds vilje.

Den «Guds vilje» de selv vil stå for, blir av den kirke de skal tjene, omtolket til uttrykk for deres eget (subjektive) skjønn. I dag er det tillatt. I morgen forbudt. Ideen om pluralistisk mangfold gir ingen god strategi for kristne.

For det betyr å omgjøre Guds bud til en menneskelig vurdering. Og vi må innrømme andre menneskelige (ikke-kristne) vurderinger av ekteskap og samliv har samme gyldighet som «Guds bud».

Bernt T. Oftestad, professor emeritus

(Tidligere publisert i Dagen)