Gedigent dansk verk om liturgien og dens historie

Et omfattende verk om liturgien, i tre bind på til sammen 1262 sider, er nylig utkommet i Danmark. Det første bindet (607 s.) har tittelen Gudstjenestens og kirkehandlingernes historie. Forfatterne gjennomgår både oldkirke, middelalder og reformasjonstid og tiden etter reformasjonen i den danske (og dermed også norske inntil 1814) kirke. Periodene eksemplifiseres etter en historisk analyse med en tidstypisk bønn, salme og preken som alle for sammenligningens skyld, er knyttet til påsken. Interessant er typologiske karakteristikker av ortodoks, katolsk og protestantisk/luthersk liturgi, som vi finner et par steder i verket. «Messen i den vestlige kirke blev en tilbedelse af det hellige og en hyldest til Guds majestæt mere end en tilnærmelse til evigheden som i Østkirken.» Tilsvarende metodikk er i det andre bindet anvendt på ritualbokens (av 1992) tre ulike nattverdbønner. Også annet bind inneholder en god del historisk stoff.

Den danske liturgien fra 1536 til 1814 er del av vår egen liturgihistorie. I den begynnende lutherske tiden er den danske kirken en moderkirke for oss på mange vis. Det er uansett interessant å lese denne felles historien i et dansk perspektiv. Det norske kirkeritualet av 1607 nevnes imidlertid ikke i denne boka. Jeg kunne ha ønsket meg at forfatterne gikk mer utførlig inn på bakgrunnen for biskop (tidligere professor) Peder Madsens nattverdliturgi (liturgien av 1912), som jeg i en artikkel for noen år siden, påviste hadde felles trekk med nattverdliturgien som ble utarbeidet hos oss på samme tid og gikk inn i vår Alterbok av 1920.

Både dette første bindet og det andre kommenterer stadig kirkemusikkens utvikling. En av de to forfatterne, organist Peter Weincke med doktorgrad i kirkemusikk og akademisk lærer i dette faget og i liturgikk, har hovedansvar for disse partiene. Kirkeårets søn- og helligdager behandles både historisk og aktuelt. Det er egne kapitler om «kirkehandlingernes» historie, f.eks. nattverdens. Den historiske gjennomgangen har en håndterbar stoffmengde. Noen latinske og greske kortsitater, i tillegg til flere sitater på tysk som tillike gjengis på dansk (i eldre unormalisert språkform) bidrar til å føre leseren nært på kildene.

Det andre bindet (470 s.), Gudstjenester, kirkeåret, kirkemusik, kirkehandlinger, er en håndbok til de aktuelle liturgiene i den danske folkekirken. Et par partier har karakter av en prinsipiell liturgikk. Til hvert av emnene inngår historiske bemerkninger og teologiske overveielser i tillegg til praktiske refleksjoner og konkrete råd. Rådene gis så konkret at de undertiden opptrer i imperativs form. Det er befriende å møte en liturgikk som tar de ytre sidene ved gudstjenesten såpass på alvor. Dette gjelder for eksempel løftingen av disk og kalk under nattverdens innstiftelsesord, og hvordan den kommende presten innøver den liturgiske korsbetegnelsen.

Spør man etter den teologiske profilen, er det nok rett å karakterisere verket som representant for en konservativ del av folkekirken uten å tilhøre vekkelsen. En av de to forfatterne, Jørgen Kjærgaard, hovedforfatter av de liturgihistoriske og teologiske avsnitt, har en gang vært bispekandidat. Han har en årrekke bak seg som sogneprest og akademisk lærer i liturgikk. Forfatterne forutsetter en helt åpen admisjon. Verket er klart dansk; den eksistensielle tilnærmingen viser seg tydelig når forfatterne kan si at sakramentet er en «ritualiseret forkyndelse» som «skal manifestere, at Kristi universelle og tidløse frelsesgerning først og fremmest er konkret og sker lige her og nu!» Gjerningen skjedde jo engang på korset, kan man innvende, og det samme legemet er til stede i nattverdbrødet som det som hang der. Selv om boka gjør front mot det reformerte, er det mer tale om nærvær av det som engang skjedde enn vesensmessig identitet mellom Kristi historiske legeme og det eukaristiske legemet.

Nadveren er netop ikke et mindemåltid, der kalder på hukommelsen (om, hvad der skete for et par årtusinder siden i et lejet festlokale i Jerusalem). Nadveren er, at det, der den gang skete, på ny bliver virkeligt, nærværende og gyldigt – fordi det aktivt kommer nadverdeltagerne i hu og genopleves – i kirkens og gudstjenestens aktuelle nutid.

«Realpræsens» innebærer for denne fremstillingen at «den korsfæstede og opstandne er virkeligt til stede i, med og under sit ord og brødets og vinens tegn». Tenkningen er ifølge fremstillingen dynamisk. Ihukommelsen innebærer at Kristus kommer «os i hu». Det er ikke «vores kirkehandling, der skaber sakramentet, men det realpræsentiske udfolder sig i nadverhandlingen. At det i fortiden skete, på ny bliver virkeligt og nærværende, fordi det – i kraft af Kristi ords aktuelle tiltale – kommer frem til os lige her og nu.» Det eskatologiske perspektivet verket har, er uansett interessant. At ordet forårsaker nattverdens sakramentale virkning («at Kristus med et ord gør sig nærværende i almindeligt brød og vin …», som forfatterne skriver), er rett, men den særegne sakramentale virkeligheten som oppstår og knytter Kristi legeme og blod vesensmessig til det innviede brødet og vinen, kommer ikke tydelig nok fram, slik jeg ser det.

Verket har en befriende selvbevissthet på liturgiens vegne. Jeg har nevnt oppmerksomheten om geberdologien, eller «gestik», som det heter i dette verket. «Og det er stadig en ‘uskreven lov’, at kun den kaldede og ordinerede præst ‘lyser’ velsignelsen, og lægfolk evt. fremsiger den i bønsform.» Under nattverden skal presten være i «fuldt messetøj». Forutsetningen av «uforfalsket ren druevin», er i tråd med dansk praksis hvor alkoholfri druesaft er et unntak, et unntak denne boka ikke problematiserer. I den danske kirken skjemmer man seg ikke over sin lutherdom og vedkjenner seg uten problemer den egne danske tradisjonen.

Sansningen er enhver ytrings, tilkendegivelses og tolknings primære og ubestikkelige erfaringshorisont. Det kan man holde sig liturgisk bevidst om og aktivere. Måske ikke ved at sætte importert krydderi på liturgien – f.eks. ved at give sig til at bruge røgelse som i ortodoks eller katolsk praksis – men ved at lade de få og enkle sansepåvirkede elementer i rummet, formen og udførelsen komme til deres ret.»

Samtidig sies det: «Brødet skal dufte og vinen smage godt. Alterduken skal være uplettet og sølvtøjet pudset – som når der ventes gæster til fest».

Verket kan brukes på ulike måter. Kanskje leser man igjennom det historiske bindet eller deler av det i sammenheng. Det samme gjelder utvalgte partier som man har særlig interesse for i bind nr. 2. Andre deler får henstå til man trenger opplysninger eller refleksjon om en spesiell kirkelig handling eller en dag i kirkeåret. Om det siste har både første og annet bind ganske mye stoff. Oppslagsfunksjonen er rendyrket i det tredje bindet, Leksikon, oversigter, registre, litteratur (185 s.) som er en referansebok med et liturgisk leksikon (kortfattet riktignok som en litt fyldig ordbok), skjematiske framstillinger av liturgier og liturgihistoriske forløp, og verdifull oversikt over liturgiske bøker i landene under den danske kronen, herunder Norge, Færøyene og Island. Deretter finner vi person- og stedsnavnsregister i tillegg en bibliografi over emnene, som er behandlet. En fortegnelse over liturgiske ressurser på internett avslutter bindet. Her skal det også nevnes at verker ikke har fotnoter. Jeg merker meg at norsk litteratur til 1500-tallets utvikling ikke er referert i bibliografien (f.eks. Terje Ellingsen).

Som nordmenn har vi mye til felles med danskene kirkehistorisk. Dette gjelder særlig liturgi og salmer. Utgivelsen av et dansk liturgisk verk av dette kaliber, er derfor en sjanse for oss også. De tre bøkene bør være tilgjengelige ved alle større bibliotek og ved preste- og organistkontorer. Selv stuer jeg dem ikke bort dit jeg av plasshensyn må hensette bøker flest, men har dem nesten innen gripevidde fra skrivebordet mitt.

Jørgen Kjærgaard og Peter Weincke, Liturgi: Grundbog til folkekirkens gudstjenester og kirkehandlinger, bd. 1-3, Fredriksberg: Eksistensen 2022.

Ole Fredrik Kullerud