Genus, maskulinitet, femininitet og kjønn

1. «Maskulinitet og femininitet», det vil si genus, (= «opphav»), eng. gender, er ikke det samme som kjønnsroller.

2. Maskulinitet og femininitet er heller ikke det samme som «mann og kvinne», men noe videre og dypere enn kjønn. Jeg deler her synet til en størrelse som prof. C.S. Lewis. Han skriver: «Det mannlige og kvinnelige … er bare en svak og uklar refleks av det maskuline og feminine.»

3. Maskulinitet og femininitet er dimensjoner som primært tilhører Gud. Jeg tror ikke at Guds bilde i oss, jf. 1 Mos 1,27, bare handler om at mannen og kvinnen i sin fysisk-seksuelle form avbilder Gud. Som om vi likner på en Gud med mannlige-kvinnelige kjønnsorganer, en guddommelig «manne-kvinne». Jeg tror imidlertid at Gud rommer både en maskulin og feminin dimensjon, og at begge kjønn har begge disse genussider i seg. Samtidig har mannen primært sin identitet i det maskuline – i balanse med det iboende feminine i seg. Og motsatt for kvinnen.

Er dette synet smalt og flatt? Dagens kjønnsideologi passer bedre i den båsen. Fra den franske revolusjon av, via Lenin og til oppkomsten av moderne feministbevegelser, har ordet «lik» om kjønnene blitt forandret til å være «det samme». Utsagn om at det er forskjeller i genus (mask. og fem.) og mellom mann og kvinne, har blitt klubbet ned fordi det er «diskriminerende». Det er ingen konsensus om hva en gutt og hva ei jente er. Bare det å reise spørsmålet får temperaturen til å koke i mange.

Jo, det er forskjeller mellom mannen og kvinnen, men dette har ikke først og fremst med kjønnsroller å gjøre. Den jødekristne psykiater og filosof dr. Karl Stern skriver: «Det er et syn som er like gammelt som historien at måten vi her utfyller hverandre på, ikke begrenser seg til det fysiske, men avspeiles også i mannens og kvinnens karakter.» Skapelsesberetningen får fram hvordan Adam og Eva utfyller hverandre. Det ordet vi har oversatt til mann/mannlig (zakar) i 1 Mos 1, 27, betyr flere ting. Ordet kan bety noe skarpt som trenger inn utenfra og utholder. Ordet for kvinnelig (nekeva) kan forstås som enkilde, fordypning eller hule/gruve, noe som omslutter.

Det mannlige, eller bedre: det maskuline, trenger igjennom. Det feminine omslutter, nærer, bærer og verner det verdifulle fosteret, barnet, menigheten og andre. Det maskuline mennesket Adam, ble satt i arbeid. Eva, som var tatt av Adams side, er et kraftfullt relasjonsmenneske. Disse to sider, avspeiles i Guds vesen. Han er både Væren og Gjøren. Det samme med Kristus, Guds Sønn: Han rommer både voldsom hellighet, kraft og vrede, men også moderlig varme, omsorg, mottagelighet og evne til å lytte. Samtidig omtales Han aldri som «Mor/Hun» i substantivisk form. Dette er fundamentalt viktig.

Enda tydeligere viser NT at det både er likhet, ulikhet og utfylling mellom mannen og kvinnen i lys av vårt største forbilde, nemlig Kristus som Brudgom og menigheten som brud, hans nye Eva. Ingen våger vel å si at menigheten er fullstendig lik Kristus, med nøyaktig samme ansvar og oppgave i frelsesdramaet? Kristus, vårt Hode er den som tar initiativ og griper inn til frelse. Han gir seg selv og kjemper for sitt legeme, menigheten. Han er den handlende – hun lar seg frelse. Menigheten er primært mottagende og værende. Men mye mer kan sier om de to genus enn dette.

Forholdet mellom Kristus og menigheten er et «mysterium», sier Paulus i Ef 5. Det samme gjelder forholdet mellom de to genus og mellom kjønnene. Men hvilken forklaringsmodell stemmer best med realitetene? Utvisking av kjønnsforskjeller gir ingen mening – verken for å forstå skapelses- og Paradisberetningen eller Brudgommen/bruden i Ef 5. Ei heller hjerneforskning og anatomiske undersøkelser av mannen og kvinnen. De som strever med sin kjønnsidentitet, får heller ingen hjelp av en slik forståelse, et område jeg er mye involvert i.

Jeg deler ønsket om en større bevisstgjøring rundt disse spørsmålene. Fra Den norske kirke venter jeg ikke noe. Den er nærmest genus- og kjønnstom. Noen organisasjoner har fokus på tjenesteforskjeller og står for et syn jeg i hovedsak deler. Men fordi spørsmålet om genus og kjønn i liten grad blir berørt i denne sammenheng mangler det en god del premisser for deres konklusjoner angående tjenestedeling.

Jeg er overbevist om at det vil være fruktbart å drøfte hvordan menn og kvinner i lys av de maskuline og feminine dimensjoner kan utfylle hverandre i hjem og bedehus. Da kunne vi fått fram forskjellene mellom oss, og samtidig finne hjelp til å utfylle hverandre på en konstruktiv måte. Det å ta utgangspunkt i vår person og karakter er mer positivt enn å starte med tjenesten, det vil si hva vi kan og ikke kan gjøre.

Innlegget stod først på trykk i Dagen.