Giganten og gåten

Fridtjof Birkeli var min barndoms biskop. Jeg husker ham fremdeles fra den tiden som en person det var fest og fart rundt. De tragiske omstendigheter rundt hans avgang som biskop har nok kommet til å prege hans ettermæle. Men han var en person som fikk gjort mye på mange arenaer. Øyvind Eide har derfor gjort oss en stor tjeneste ved å gi oss denne veldokumenterte og velskrevne biografien som setter Birkelis innsats som misjonær, misjonsstrategi, forsker og kirkeleder inn i de rette perspektiver og gir Birkeli den plass i det 20. århundres kirke- og misjonshistorie som han fortjener.

Birkeli ble født på Madagaskar i 1906 som barn av NMS-misjonærer. Som voksen vendte han selv tilbake til Madagaskar som misjonær. Sykdom gjorde at årene på Madagaskar ble færre enn han håpet. Men han fortsatte sin tjeneste for sine kjære gassere ved å gjøre en stor innsats for dannelsen av en selvstendig luthersk kirke på Madagaskar. Denne tjenesten fortsatte han gjennom sine år i Det lutherske verdensforbund hvor han bidro til en tilsvarende selvstendiggjøring av andre lutherske kirker i Øst- og Sør-Afrika, og også var sterkt medvirkende til opprettelsen av Radio Evangeliets Røst i Addis Abeba. Slik Eide framstiller det, forente Birkeli en forståelse av hva som rørte seg i kirken og samfunnet med handlekraft og sterk vilje, og det gjorde at han er blant dem som virkelig satte spor etter seg.

Fra 1957 var Birkeli generalsekretær i NMS, fra 1961 biskop i Stavanger og fra 1968 biskop i Oslo. Også som biskop tok han vel vare på sine internasjonale kontakter, og fungerte i denne tiden som Den norske kirkes uoffisielle utenriksminister. Han hadde et stort program med taler og komitemøter i inn- og utland. Da var det kanskje ikke så rart at da noen av prestene var samlet og ville be for biskopen sin, så formulerte en av dem seg på følgende måte: "Så ber vi også for vår biskop. Bare du Gud, vet hvor han er" (gjengitt i boken s. 242). Men han satte utvilsomt spor etter seg også lokalt.

Midt i alt dette rakk Birkeli også en akademisk karriere. Sin teologiske doktorgrad tok han i 1953 på en avhandling om politikk og misjon på Madagaskar. Etter hvert kom han også til å interessere seg for kristningen av Norge, og publiserte flere forskningsbidrag også på dette feltet. Jeg fulgte selv Birkelis forelesninger om dette emnet på MF i min studietid på slutten av 1970-tallet, og husker ham som en engasjert og velinformert faglig formidler.

Øyvind Eide har hatt gode forutsetninger for å skrive en biografi om Birkeli, ettersom han selv har hatt en karriere som ligner Birkelis, med misjonærtjeneste i Afrika og en akademisk og kirkelig karriere både i Afrika og i Norge. Det er antagelig en forutsetning for å kunne skrive med forståelse om en person med et så internasjonalt livsløp som det Birkeli hadde; alle vi som i mange år har gjort misjonærtjeneste i en helt annen kultur enn den norske vet av erfaring at de som ikke har denne bakgrunnen, aldri helt skjønner hva dette gjør med oss. Problemet for en biograf som står sin hovedperson så nær er selvsagt at det kan gjøre det vanskelig å holde den nødvendige kritiske avstand, ikke minst i et tilfelle som dette, hvor det er helt åpenbart at biografien er skrevet med stor beundring for hovedpersonen. Stort sett kommer Eide vel fra dette. Ett unntak er imidlertid etter min oppfatning hans omtale av Birkelis markante motstand mot ordinasjon av kvinner; her er det som Eide ikke helt klarer å forstå at en person han beundrer så sterkt kan ha tenkt så helt annerledes enn han gjør selv (s. 264-265). 

Birkelis privatliv har liten plass i boken. Det skyldes nok i stor grad at kildematerialet her er svært mangelfullt. Mens hans kone etter hans død i 1983 sørget for at Birkelis arbeidsarkiv ble overført til Misjonsarkivet ved Misjonshøgskolen, forsvant hans privatarkiv ved en tragisk brann i familiens hytte i Vrådal i 1992, hvor også deres eneste barn, en datter, omkom. Det gjør at vi som lesere sitter igjen med noen spørsmål og at biografien som helhet gir et litt ensidig bilde av Birkelis yrkeskarriere; familiemannen Birkeli blir nesten helt borte. Men Eide har gjort oss den tjeneste å spare oss for spekulasjoner og tier der kildene tier, og det er det ingen grunn til å kritisere.

Selvsagt må også Eide gi plass til omstendigheten rundt Birkelis avgang i september 1972, som skjedde svært brått etter at flere av de andre biskopene var blitt kjent med at Birkeli gjennom flere år på 1960-tallet hadde hatt et forhold til sin ungdoms forlovede. Eide redegjør også her for det kildene sier uten å fortie eller skjønnmale. Han unnskylder ikke det som skjedde – et utenomekteskapelig forhold er uakseptabelt og uforenlig med det å inneha en kirkelig lederstilling – og han underslår heller ikke at det kan ha vært uheldige sider ved den måten noen av de andre biskopene håndterte saken. Men han prøver å gi en nyansert framstilling, og kommer etter mitt skjønn godt fra den oppgaven. Ikke minst er det viktig at han korrigerer den oppfatning at kirken etterpå ikke ville ha noe med Birkeli å gjøre. Tiden etter avgangen var en tung tid både for Fridtjof og hans kone Borghild. Men ved gode venners hjelp kom de gjennom den og stod trofast ved hverandres side til døden skilte dem. Jeg husker selv de to fra NMS-arrangementer i Oslo i min studietid. Selv om omstendighetene rundt Birkelis avgang den gang ikke var offentlig kjent, visste vi jo en del om hva de hadde vært gjennom, og det gjorde inntrykk å se det forsonede samhold de viste. Fortellingen om Fridtjof Birkeli er derfor også en fortelling om tilgivelse og forsoning, og det kommer godt fram i Eides framstilling.

Birkeli satte store spor etter seg; det er derfor velbegrunnet å omtale ham som gigant. Samtidig er det utvilsomt sider ved hans personlighet det er vanskelig å få tak på. Var det elementer av rastløshet og uro i hans enorme arbeidsinnsats? Hva fikk ham til å si ja til kirkens høyeste embete når han visste det var sider ved hans livsførsel som, heller ikke etter hans egen oppfatning, kunne forenes med en slik stilling? Hvem var han egentlig, innerst inne? Eide gir antydninger av svar, samtidig som han lar gåten forbli uløst. Det er ikke alt i et menneskeliv som er til å forstå. I hvert fall ikke i et så riktig og mangfoldig liv som det Fridtjof Birkeli hadde.

VID/MHS 9.9.2016

Knut Alfsvåg