Glædens symfoni

Uffe Kronborg

Glædens symfoni

Om bekymring, livsvandring og kristent natursyn

Credo

2021

Hva er glede? Hva er opphavet til sann glede, og hva består den i? Hvordan kan vi fremme og bevare gleden på livets vandring? Dette er blant de mange spørsmål forfatteren, som nå er prest i den danske folkekirken, gir svar på i denne boken. Og i de svar og betraktinger som presenteres, henvises det foruten til Bibelen også til velkjente salmediktere og musikk, til forfattere, filosofer, teologer og kunstnere. Boken har dessuten et sterkt personlig preg ved at forfatteren også forteller fra sitt eget liv, om sine egne opplevelser og erfaringer. Temaet glede belyses fra mange ulike vinkler og med de mange elementer som utgjør sann glede i et integrert hele. Denne gleden settes hele veien inn i en kjent virkelighet der vår glede i denne verden så lett ødelegges og forvandles til sitt motstykke. Skal man tale sant om livet, kan man ikke bare ta med de lyse sidene. For mørket er der også. På samme måte som et klassisk musikkstykke, en symfoni, har framstillingen av glede i denne boken mange ulike bestanddeler og variasjoner, men disse er likevel vevd sammen i et grunntema og en enhet som gir gjenkjennelse.

Det er Gud, himmelens og jordens skaper, som er selve fundamentet, livets og gledens kilde. Vi er skapt av Gud i glede, til å ligne ham og leve i glede. At jeg er skapt i Guds bilde, er det dypeste svaret på hvem jeg er. Men vår gudbilledlikhet ble angrepet og forvrengt i syndefallet, og arvesynden gjør seg gjeldende som en destruktiv realitet i våre liv, som en del av vår identitet som menneske. Selv om gudbilledlikheten ikke lenger er intakt, er den ikke tapt eller forsvunnet.

Kronborg sier at han som luthersk teolog med pietistisk bakgrunn har fått med seg en altfor sterk betoning av at Guds bilde i oss er slått i stykker. Han hevder at det første og eneste sanne som kan sies om menneskets eksistens, ikke er at det ble unnfanget i synd. Det første, dypeste og sanneste er at mennesket ble skapt og velsignet av Gud. Utgangspunktet for menneskesynet er dermed gudbilledlikheten, ikke syndefallet, men det er også slik at vår fulle gudbilledlikhet gjenopprettes ved dåpen og troen. Min egentlige identitet er det nye mennesket, dannet ved korset, dåpen og troen.

Mens det i tidligere generasjoner kan ha vært for sterk vektlegging av synd i forkynnelsen, har pendelen etter Kronborgs oppfatning i dag svingt langt ut i retning av å nedtone menneskets synd som et frelsesproblem. Erfaring viser at prester i dag møter kristne som ikke forstår seg som syndere. I forkynnelsen er det en tendens til å gjøre syndens virkelighet til feil og svakheter, frelsen til gjenopprettelse og helbredelse av indre sår. Faren er da at frelsen blir forstått som terapeutisk mentalhygiene. Hvis det ikke tales om verken konkret synd eller konkret tilgivelse, overlates mennesket til det vonde og byrdefulle alene, uten å bli satt fri ved evangeliet.

Jesus bruker i Matt 6 fugler og liljer som forbilder for vår livsvandring. De lever bekymringsløst, men Gud sørger for dem likevel. Hvordan kan et menneske ta en slik utfordring til seg? Kronborg skjelner mellom de gode, nødvendige bekymringene og de ufruktbare. Førstnevnte henger sammen med de følelser og egenskaper som gjør at vi positivt og konstruktivt bekymrer oss om ting, ikke alt vi bekymrer oss for. Når vi bekymrer oss om noe, arbeider vi og bryr oss om andre mennesker og de tingene vi har ansvar for. Vi er forvaltere av Guds gode gaver. Det er imidlertid de ufruktbare bekymringene som personlig erfaring Kronborg konsentrerer seg om. Fellesnevneren er at det her dreier seg om angsten for å miste kontrollen over livet. Han sier at vi tross alt det vonde og smertefulle i tilværelsen, kan velge gleden og bekymringsløsheten som livsholdning, men at det å leve bekymringsløst krever vedvarende øvelse. For å illustrere sitt poeng gjengir han en liten fortelling om to små piker som ser en rosenbusk. Den ene ser og kommenterer de vakre rosene og fargene, den andre de farlige og stygge tornene. Begge deler er riktige beskrivelser, men de to pikenes fortelling er jo likevel vesensforskjellig. Den treenige Gud sier: «Vær ikke bekymret». Når Kronborg skriver at han mener å finne et særlig gen for bekymring – for mye av den siste piken – i sin egen konservative, lutherske sammenheng, er jo det paradoksalt når man bekjenner troen på gledens Gud som har sagt at mennesket kan legge alle bekymringer på ham.

Lys og mørke er blant de mest grunnleggende motsetninger i tilværelsen, både i bokstavelig forstand og mer billedlig og abstrakt forstått. Forfatteren skildrer hvordan han fullt ut har opplevd naturens lys/mørke-kontraster i vinterens mørketid og sommerens midnattssol i Nord-Norge. Han kom til Lofoten som ny dansk prest i 2003. Det var da med en viss bekymring han tenkte på hvordan han selv og familien ville reagere på mange uker uten sol. Lederen i det lokale menighetsrådet kunne imidlertid gi et viktig råd: Se ikke på mørket, se på lyset. Se på snøen som lyser opp på fjellet, se på gjenspeilingen av lys på havoverflaten, se på nordlyset som blafrer så gåtefullt på himmelen. Og ikke glem levende lys inne eller å la barna lage snølykter ute! Slike enkle råd for livsmestring kan også være til nytte i møte med all slags eksistensielt mørke og motløshet vi kan oppleve.

Leseren får innblikk i hvordan forfatteren selv har opplevd mørke i form av tung depresjon. Han har fått erfare på egen kropp og sjel hvordan både «følelsenes og troens sentralnervesystem» ble skadet og lukket helt ned. Midt i depresjonens mørke er nøkkelen å overgi seg til Gud. Man må verken fordømme seg selv eller krampaktig prøve å finne veier ut av mørket, men lære å hvile i mørket samtidig med at man disiplinert holder fast ved Guds ord og bibellesning. Anfektelsen, lidelsen og mørket er Guds pedagogiske redskaper for å forankre vår tro og tillit til ham, ikke i det vi opplever eller føler.

Både terapi og medisin er en del av Guds helbredende gaver til kropp og sjel. Guds gaver i skaperverket er en uuttømmelig kilde til glede, kreativitet og livsutfoldelse. Det bibelske menneskesynet er fundament for et sunt selvbilde og et syn på kroppen som fremmer helse og livsglede. Kunst, og i særlig grad musikk, er svært viktig i forfatterens liv. Musikk er for ham terapi. Han sier at musikken i seg selv ikke er åndelig, men at den kan bli et åndelig redskap til å berøre mennesker og nå inn og berøre dit ord ikke når.

Presteårene i Lofoten, der han levde omgitt av en vakker og majestetisk na-tur, ble for ham en hjelp til kontemplasjon, en stille, betraktende og ofte ordløs tilbedelse. Intensiteten i Guds naturlige åpenbaring beskrives som en inngang til tilbedel-sen av Jesus Kristus. Dette er en opplevelse så overveldende at Kronborg innfører begrepet sakramentalt livssyn for å sette ord på sitt møte med naturen. Det innebærer å ta imot alt skjønt og godt i tilværelsen som Guds hellige og gode gaver. Men selv om Gud er overalt, er det i kirkens sakramenter, etter luthersk syn i dåp og nattverd, at Gud eksplisitt lar seg finne. Vi skal derfor ikke søke frelsen i naturen, i henrykkelsens erfaringer eller inne i oss selv.

Skaperverket er ikke i balanse, men forstyrret av menneskets synd. Det er underlagt forbannelse og lengter etter utfrielse. Med Jesu fødsel har Gud trådt inn i verden, og det gir håp ikke bare for mennesket, men betyr oppreisning også for naturen og skaperverket. I Bibelen er det ikke noe skille mellom naturforståelse og kristentro, og det er derfor riktig å tanke holistisk om dette. Kronborg hevder at klassisk, konservativ teologi har en svak bevissthet om skaperverket. I liberal teologi tales det gjerne tydelig om klima og miljø, men ut fra et dennesidig perspektiv og med svak betoning av frelsen og troen på Kristus. Han advarer kirken mot å henge seg på sekulære miljøbevegelser og bli som et ekko av tidsånden. Kirkens natursyn skal ikke forankres i klimarapporter, men i den kristne tros største mysterier: skapelsen, inkarnasjonen og forløsningen.

Vi trenger å øve oss i å se Guds nærvær og åpenbaring i skaperverket bedre. Til dette finner Kronborg stor hjelp og inspirasjon i ortodokse, keltiske og katolske kilder. Disse er ikke i motsetning til luthersk teologi, men de taler hvor denne tier. Vi følger i boken i kirkehistoriske spor, men linjene trekkes også inn i vår samtid med bakgrunn i forfatterens reiser og studier.

Vi får et innblikk i den såkalte ørkentradisjonen i det østlige kirke. Denne representerte i de første århundrer av kirkens historie en reaksjon mot verdsliggjøring i form av tilbaketrekning til et kontemplativt liv i ørkenen. Denne arven lever ennå, og forfatteren har selv ved besøk i egyptisk ørken erfart glimt av sannheten om stillhet som all bønns mor. I ørkentradisjonen finnes sunn askese med rom for fellesskap, til-lit og livsglede – en glede som gjenfinnes i liturgier der Gud lovsynges for sin godhet gjennom naturens gaver og skaperverkets skjønnhet. Her er det ingen motsetning mellom alminnelig livsglede og from glede over Guds nærvær, Jesu tilgivelse og Den hellige ånds nærvær. Men dette gjelder slett ikke alle ørkenfedrene, for man støter også på gnostisk, dualistisk tenkning om kroppen som ond og en nedvurdering av det skapte.

Impulser fra ørkentradisjonen spredte seg etter hvert til Vest-Europa og keltiske områder på de britiske øyene. Den irske munken Columba landet en gang på 600-tallet på den lille, forblåste øya Iona i Vest-Skottland. På Iona grunnla han et kloster med mulighet for både fellesskapsliv og eremittisk tilbaketrekning. Stedet ble til et meget effektivt senter for misjon til Europa, bl.a. gjennom datterklosteret på Lindisfarne i Nord-England. Iona Abbey, et kloster fra 1200-tallet som nå er blitt restaurert av det økumeniske Iona Community, utgjør sammen med flere anglikanske og katolske kirker et sentralt samlingspunkt for dem som vil studere keltisk spiritualitet. Også på Lindisfarne er det kirker og retreatsteder som underviser i keltiske prinsipper. Hva dette er, er i dag ikke entydig. En før-kristen, animistisk forståelse av naturen kan være blandet sammen med kristen forkynnelse. Og i bl.a. populærkulturen projiseres våre dagers ideologier som f.eks. økologisk klimabevissthet og verdier som åpenhet overfor andre religiøse tradisjoner over på den gamle keltiske kirken. Kronborg hevder likevel at man kan lete fram den gamle keltiske tradisjonen som en bibelsk og holistisk tro som åpner for den sakramentale livsholdningen. Man finner et realistisk menneskesyn koblet sammen med vektlegging av gudbilledlikheten, utadvendt misjonspraksis sammen med kontemplativ fordypning, glede over kunst og kultur. Den sakramentale livsholdningen, som også finnes i ørkentradisjonen, er panenetisk – dvs. man tror at Gud er til stede overalt i verden, men ikke må identifiseres med verden.

Det viktigste i den keltiske spiritualiteten kan anskueliggjøres i et symbol, nemlig det keltiske korset. Det er omsluttet av en sirkel der både sirkelen og korset er dekket av et sammenflettet mønster. Sirkelen tolkes som et bilde på den skapte verden og som et bilde på den seierskransen som viser Jesu seier over døden. Det sammenflettede mønsteret illustrerer tanken om at alt henger sammen – den holistiske virkelighetsoppfatningen. Både gammelt hedenskap og moderne nyreligiøs filosofi hyller bare sirkelen, den lutherske kirken peker primært på korset. Vår verden har imidlertid bruk for begge deler. Dette synet gjenfinnes også hos Frans av Assisi som tidlig kom i kontakt med keltisk misjonsvirksomhet. Det er derfor en direkte forbindelse mellom keltisk og fransiskansk spiritualitet.

Å få en ny bok i hende er spennende. Som lesere har vi på forhånd mer eller mindre bevisste forestillinger om hva innholdet vil være. Det finnes ikke få bøker som gir råd om hvordan bekymringer kan takles og livet mestres best mulig. Noen peker på veien til sikker framgang ved å ta de riktige grepene, andre kan være noe i nærheten av anstrengende selvhjelpsbøker fordi de er utslag av en utbredt tendens til å sette likhetstegn mellom aktivitet og rett kristenliv. Vi lever i en tid preget av FOMO (fear of missing out), altså frykten for å gå glipp av noe. Dette smitter lett over på de tanker og idealer vi har for kristenlivet. Kirkens engasjement i klima og miljø er i dag omfattende og høylytt. Mye av det vi møter, kunne like gjerne ha kommet fra (parti)politikk og sekulære miljøbevegelser.

Glædens symfoni er ikke en bok som passer inn i noen av de kategoriene som er skissert her. Det er en bok som gir en meget grundig og allsidig belysning av de temaene den tar opp. Den gir utallige og gripende skildringer av den glede og skjønnhet som den troende kan fryde seg over i de gaver som er gitt i skaper- og frelsesverket. Men de vonde og mørke sidene ved livet og alle avsporingene fra sann spiritualitet underslås aldri. Dette gjør boken livsbejaende, ekte og sannferdig på samme tid. Et eksempel på hvordan viktige tematiske tråder kobles sammen på en elegant og konkret måte kan være de praktiske rådene for meditasjon i naturen. Her har man et uttrykk for livsvandringsmetaforen og hvordan bekymringsløsheten og gleden praktisk kan søkes, for det helse- og gledesbringende i fysisk utfoldelse, men også den tilbedende eller stille konsentrasjon om Ordet. Første grunnregel er å ta med Bibelen på tur. Da kan man la Ordets åpenbaring tolke den alminnelige åpenbaring i naturen. Andre grunnregel er å synge i lovprisning til Gud. Den tredje er å ta seg tid, slik at alle sanser kan åpnes for naturen. Den enkeltes naturopplevelse av-henger av ens personlighet, men for forfatterens egen del kan naturmeditasjonen inkludere en kopp kaffe og «politisk ukorrekt piberygning». Det siste høres jo avslappende ut!

Målet for vandringen er det fullkomne riket Gud skal opprette. Ikke bare mennesket, men også naturen lengter etter fullendelse og forløsning når Jesus kommer igjen. Da skal gledens symfoni, som bare kan beskrives stykkevis i syndefallets verden, lyde i fullkommen harmoni.

Astrid Sagnes