Gode svar på eksistensielle spørsmål

Bjørn Are Davidsen:
Svar på tiltale – Nye ateister, gamle anklager, gode grunner for tro
Veritas/Lunde Forlag AS, 2018
Mykbind, 376 sider

Jeg hadde ikke lest den før, så for meg hadde den nyhetens interesse. Bjørn Are Davidsen er kjent som en aktiv kristen debattant, på nettet og i de trykte mediene. Han har som regel et apologetisk sikte med publikasjonene sine, ved at han demaskerer og dekoder angrepene mot kristen tro og annen monoteistisk gudstro, og fører fram gode rasjonelle grunner for nettopp å tro på Gud. Det er også tema i denne boka, som særlig tar for seg angrepene på kristen gudstro fra de nye og aggressive ateistene, som hevder at de har både vitenskapen og fornuften på sin side når de avviser muligheten for Guds eksistens. Davidsen svarer klokt og saklig på deres innvendinger, ofte med en humoristisk snert som gjør boka morsom å lese. Noen av innvendingene er vektige og imøtegås med stort alvor, andre er lettvektere, mens en stor del bygger på ren kunnskapsløshet og forvrengninger av kristen tro. 

Davidsen viser at den vanlige påstanden om at vitenskap og kristen tro står i motsetning til hverandre er feilaktig og i seg selv uvitenskapelig. Den moderne vestlige vitenskapen ble utviklet på kristen grunn, og mange av de betydeligste vitenskapsmennene og filosofene har vært bekjennende kristne eller i det minste teister, i særlig grad fram til opplysningstida, men også like til i dag. Troen på Gud som universets skaper, opprettholder og lovgiver la et udiskutabelt grunnlag for tanken om et ordnet og forutsigbart univers, som igjen ble drivkraften til å utforske universet og alt levende på vitenskapelig vis. Naturvitenskapen har sitt sted i det skapte universet og utgjør ingen fare for den kristne tro. Den kan ikke ut fra vitenskapelig empiri eller logikk avvise Guds eksistens eller uttale seg om en Gud som ikke selv er en del av det skapte universet. Da går vitenskapen ut over sitt mandatområde. Davidsen skriver grundig og tankevekkende om empiri og vitenskapens grenser.

Han setter av mye plass til å diskutere de såkalte gudsbevisene, som han avviser er bevis i vanlig forstand, enten vi tenker filosofisk eller naturvitenskapelig. Men han hevder at selv om de ikke er bevis i strikt forstand, peker de alle i samme retning og gir gode grunner for å tro på Gud. Denne delen av boka er ikke lett å lese eller sette seg inn i, men for den som investerer tid og krefter på dette er her mye å hente, både av visdom og støtte til frimodig kristen tro og bekjennelse.

Siste del av boka er viet et oppgjør med Richard Dawkins og hans mange urimelige angrep på Bibelen og kristen tro i bøker som «Gud. En vrangforestilling» og «The selfish gene». Davidsen viser hvor liten kunnskap Dawkins har om det han kritiserer, og demaskerer Dawkins ganske så kraftig. Det er likevel dessverre slik at ateistene har fått et visst hegemoni i dagens vitenskapelige diskurs. De står fram som aggressive og nedlatende i sin kritikk av all gudstro og kristen tro spesielt. Dette er ikke minst et problem i våre skoler og undervisningsinstitusjoner, like fra grunnskolen til universitetet, også her i Norge. Denne boka kan bøte litt på dette og gi kristne elever og lærere frimodighet til å holde fram det rasjonelle i å tro på Gud. Jeg ønsker den velkommen og anbefaler den til (fornyet) lesning og studium.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagen)