Godt om gudstjenestereform – men uten motstemmer

Artiklene holder jevnt over høy kvalitet. Den faglige bredden er stor. Det er ikke mulig å peke på ett samlende punkt i fremstillingen. Men to gjennomgående trekk lar seg observere.

Boken reflekterer for det ene de siste tiårs liturgiske trender, tydelig i Geir Hellemos programmatiske innledningsartikkel «Liturgisk teologi for Den norske kirke» som blant annet taler om gudstjenesten som handling. Dette handlingsaspektet er også i fokus i Kari Veitebergs artikkel «Gudstenesta som ei hending med handlingar», og hun bestemmer gudstjenesten blant annet som «ei teaterlik hending». Her kan vi også nevne prekenens liturgiske funksjon som Sivert Angel argumenterer for i «Ordet og prekenen»: prekenen skal «vise» frem hellige ting.

For det andre relaterer boken seg til den aktuelle utviklingen i Den norske kirke. Alle bidragene gjenspeiler denne. Og enkelte av dem er resultater av empirisk forskning på forskjellige områder av kirkens liturgiske liv. Elisabeth Tveito Johnsen presenterer i «Gudstjenestelæring gjennom deltagelse» resultater av et feltarbeid i menigheter. Forholdet mellom involvering og opplegget for gudstjenesten står her i fokus, blant annet i hvilken grad det etableres en «periferi» i handlingen, slik at det er mulig å være til stede uten en deltagelse enkelte ikke kan stå inne for. I denne kategorien bidrag kan også artikkelen «Inkluderende gudstjenestekommunikasjon» av Gunnfrid Ljones Øierud nevnes.

Margunn Sandals «Rom for gudstjeneste» analyserer tre norske kirkerom som hver for seg sier noe litt forskjellig om gudstjenestens karakter. I artikkelen «Bilde, ord og gudstjenestedeltakelse» drøfter Geir Hellemo bildets gudstjenestelige funksjon gjennom kirkens historie, også med eksempler fra nyeste norske kirkehistorie.

Merete Thomassen gir i artikkelen «Den liturgiske bønnen: dogmatikk, poesi og erfaring» uttrykk for tanker hun har presentert i forskningsbidrag tidligere også: det teologiske språket er metaforisk, og derfor må ulike bilder brukes for å komme nærmest på en beskrivelse av det som menneskelig språk ikke i utgangspunktet kan beskrive. Av denne grunn er etter Thomassens mening inkluderende språk nødvendig, også om Gud.

Kåre Nordstoga drøfter i «Musikk i gudstjenesten» blant annet forholdet mellom tekst og musikk. Norstoga slår et slag for den naturlige akustikken og etablerer kriterier for god gudstjenestemusikk. Dette er kan hende det mest kontroversielle bidraget i boken. Nordstoga fortjener uansett å bli lyttet til.

Jevnt over er det imidlertid ingen kritisk brytning i bidragene med teoretikerne som anvendes. Og spørsmålet reises ikke om berettigelsen av den type liturgiske reform som Den norske kirke har gjennomført (stikkord som involvering).

La meg til slutt nevne at intellektuelt mest original i boken er vel Espen Dahl som bidrar til den liturgiske prinsipptenkningen. I artikkelen «Gudstjeneste, hverdag og mottagelighet» bestemmer han med utgangspunkt i fenomenologisk filosofi den kristne troen som «mottagelighet» for så på den bakgrunnen å forstå gudstjenesten som «avbrytelse» av hverdagens aktivitet. En slik formal bestemmelse av gudstjenesten har etter mitt syn noe for seg, men den må tilordnes en innholdsmessig definisjon som tar utgangspunkt i troen på den treenige Gud, det han gjør i gudstjenesten og menighetens troende respons på dette.

Geir Hellemo, red. (2014), Gudstjeneste på ny, Oslo: Universitetsforlaget, 242 s.