Gravminners symbolspråk

En vandring på en kirkegård kan gi grunnlag for mange refleksjoner. En kirkegård er en offentlig gravplass som er felles for alle innbyggere innenfor et geografisk område. I vår tid betyr dette mange steder at symboler av ulikt religiøst og livssynsmessig opphav vil være å finne der. Vi vet også at fremtiden vil bringe økende mangfold i symbolspråk i vårt land.

Jeg tenker her på et bestemt sted, en landsens kirkegård i et område med lite innslag av mennesker med minoritetsbakgrunn. Knapt noen med slik bakgrunn er hittil blitt gravlagt på denne kirkegården. Likevel skjer det med tiden noen endringer. Det er interessant å sammenligne symboler på gravstøtter på den eldre og nyere delen, som ble åpnet for 20-25 år siden. Man kan konstatere at gravstøtter som er eldre enn dette, alle uten unntak, er utstyrt med et kristent kors. Der de nyere gravene ligger, finnes en blanding av ulike symboler.

De rene korsene er ennå mest vanlig, men symbolet for tro, håp og kjærlighet forekommer også ganske ofte. Mer diffuse uttrykk er symboler for blomster og andre planter, men også dyr og landskaper. De to sistnevnte skal antakelig vise ettertiden hva avdøde var spesielt opptatt
av. Det slår meg jo også at det like godt kan være pårørendes mer enn avdødes ønske om symbolspråk som har vært utslagsgivende for utformingen av gravminnet. Her finnes dessuten gjenstander som er lagt ved noen gravsteiner. Noen har med en snor festet et hjertesymbol
rundt en gravstein, andre har lagt ”kosedyr” på gravstedet til sine kjære. Lignende er jo vel kjent fra mange andre sammenhenger der sorg markeres offentlig i vår tid. Ikke sjelden ses også hilsener stilet til avdøde sammen med lys og blomster.

Det som er sikkert, er at tidligere fantes en fast og felles norm, det kristne kors, på en gravstøtte. De aller eldste gravminnene, de rustne og værbitte som i sin helhet er formet som et kors, vitner sterkest om dette. At vår tid er så annerledes, kan gjøre oss mollstemt. De nye formene virker forvirrende. En kollektivistisk tankegang er avløst av en langt mer individualistisk. Også på en kirkegård får denne individualismen konkrete uttrykk. Disse bærer bud om at mennesker av i dag har andre tolkningsrammer for liv og død enn tidligere.

Men det finnes både på eldre og nyere gravminner påskriften ”Inntil dagen frembryter”. Ikke minst i en tid med all slags symbolikk er dette et fint vitnesbyrd om en kristen oppstandelsestro. Sammen med krokus som titter opp rundt gravminnene på Første påskedag peker dette på vår Herre Jesus Kristus som gir håp for tid og evighet. Han er vårt faste ankerpunkt. Vi håper og ber om at kirkegården også i fremtiden vil bære bud om mennesker som har satt sitt håp til Han.

Astrid Sagnes