Han elsker hjembyen sin og kan ikke tenke seg å gjøre tjeneste noe annet sted enn her. Mer enn noe ber og arbeider han for at folket hans må bli frelst. Hans store nød er at to av de åndsstrømningene i Europa som bryter sterkest mot den kristne troen, har født et barn som virker forherdet mot evangeliet.

Berlin er blitt et viktig symbol i Europa for en kultur som har frigjort seg fra Gud. Sekulære norske kunstnere med bakgrunn i kommunistiske drømmer bosetter seg gjerne i dette symbolet på enkeltmenneskets frihet. Samtidig er ikke Berlin primært et fristed for ateisme og lystmoral. Byen er mer et symbol for verdier som dominerer hele det nordlige Europa.

Tsjekkia omtales ofte som verdens mest ateistiske land, godt fulgt av Sverige og Estland. Slikt er vanskelig å måle, men før murens fall i 1989 var kanskje DDR hakket mer sekulært enn Tsjekkia. Da muren falt og grensene åpnet seg, møtte denne ateismen en vestlig verden der individets frihet til å følge sin egen lyst ble forstått som moralsk norm. Min svært høyt utdannede og djupt reflekterte venn mener at dette har bidratt sterkt til å gjøre Berlin til det symbolet som byen er i dag.

Poenget her er ikke Berlin men Berlins verdier. Norge er langt framme i dyrkingen av de samme guder. I Bergen har vi nylig vært vitne til enda en markering av Pride. Det handler om langt mer enn stabile likekjønnede relasjoner for mennesker som kjenner på en annen seksuell legning enn majoriteten. Deler av den tradisjonelle kampen for homofiles rettigheter synes å være i strid med de verdiene som foreningen FRI står for.

FRI, som arrangerer Pride, har en offentlig seksualpolitisk agenda som bygger på forståelsen av seksualitet og kjønn som individuelle valg. «FRI er en medlemsorganisasjon for mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet,» for å si det med deres egne ord i prinsipprogrammet. «FRI anerkjenner at seksuell identitet og kjønnsidentitet er to forskjellige ting,» er en setning som gjentas flere ganger. Alt er valgbart, også kjønn, seksualitet og normer. Og barn. Så går det som det må med barns primære rettighet til å høre til sitt biologiske opphav. Noe må ofres på frihetens alter.

Alt dette markedsføres under banner om menneskerettigheter. Vi som ikke kjenner oss hjemme i en kultur der stat og kommune flagger agendaen til FRI, som forsøker å unngå offentlig transport som setter vimpler til støtte for dette prosjektet eller som undres på hvorfor hjørneflagg og kapteinsbind på fotballbaner skal bære den seksuelle grenseløshetens symboler, er blitt menneskehetens fiender.

Samtidig er det i dette samfunnet Jesus kaller oss til å være hans vitner. Min venn i Berlin elsker byen sin og folket sitt. Han har viet sitt liv til å være en synlig Jesu representant akkurat der akkurat nå. Selv kjenner han byen sin godt nok til å se kulturens skyggesider. Utrolig mange faller utenfor det ytre glansbildet av den vellykkede og rike byen. De sekulære idealene mangler bærekraft i møte med de store sosiale utfordringene som skjuler seg bak byens fasade av overstadig konsum. Svært mange erfarer at lystmoralens løfter om frihet er en bløff når de sitter tilbake med alle sine relasjonelle sår og brudd.

Naturligvis har Gud en vei framover for evangeliet i Nord-Europa. Evangeliet har en kraft som kan krysse alle grenser, også til hjerter der vi tror det er stengt. Norges og Europas store utfordring er at vi har gjort oss selv rotløse. All statistikk og all erfaring forteller oss at vi er langt inne i en etter-kristen periode. Med tanke på at de to siste generasjonene knapt er blitt oppdradd i kristen tro og tenkning, er det faktisk er spørsmål om vi i bykulturene våre er tilbake i en før-kristen periode. Den kristne kirke må våkne til realitetene og orientere seg ut fra en radikalt endret misjonssituasjon.

Norge, Berlin og resten av Europa trenger Jesus, han som setter fri fra grenseløshetenes falske evangelium. Den kristne kirke trenger mot, kjærlighet og utholdenhet til å kalle til tro, etterfølgelse og helende fellesskap. Som i alle kulturer der evangeliet må slå rot, vil dette ta tid. Visst kan vi be om vekkelse og fornyelse. Kanskje trengs det mest en nådens og bønnens Ånd over Guds menighet, at vi utrustes til vitnesbyrd i ord og gjerning med den Ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet.

Rolf Kjøde, teolog

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagen)

Med majoriteten som gisler

Det er helt naturlig og redelig at Christian Lomsdalen som ateist ikke har forståelse for en kristens refleksjon om at Norge og Europa trenger evangeliet. Hovedpoenget i spalten Frispark 16. juni, en spalte for personlige ytringer, var en refleksjon rundt evangeliets møte med denne kulturen. I Lomsdalens tilsvar 19. juni berøres ikke denne hovedsaken.

Han kommenterer heller ikke mitt viktigste premiss, refleksjonen rundt sentrale elementer i kulturen, blant annet det jeg kaller hedonisme (lystmoral). Dette er en etisk holdning som kan prege både hetero og homo. Sånn sett er mitt sikte mye breiere enn det Lomsdalen forsøker å gjøre det til. Min påstand er at Foreningen FRI, med politisk fripass til alle offentlige arenaer, representerer en kjønns- og seksualpolitisk agenda som mange ikke vil identifisere seg med om de hadde visst hvor grunnleggende FRI vil bryte med biologi og tradisjonelle normer.

FRIs agenda er lett å spore i deres egne dokumenter, og Lomsdalen stadfester i sitt innlegg det jeg kaller «grenseløst» ved at han likestiller alle individuelle valg, både når det gjelder antall partnere og varigheten av seksuelle relasjoner. Det samme ligger i FRIs Rosa kompetanse, der den seksualpolitiske agendaen for total valgfrihet skal preges inn helt fra barnehagen. Her er jeg verdimessig grunnleggende uenig. Seks representanter fra den fjerdedelen av Kirkemøtet som stemte mot likekjønnet vigsel i Den norske kirke, tar opp samme sak i Dagen 20. juni, med spørsmål om kirkens ledelse faktisk ønsker det de kaller «normløsheten» velkommen. Kirkeledelsens svar imøteses med interesse, om de denne gangen vil ta seg tid til det.

Lomsdalen stiller en masse retoriske og irrelevante spørsmål om alt fra gamle lover om konkubinat og sodomi til dagens lovgivning om adopsjon og fosterhjem. Ingen av disse er i berøring med det jeg skrev om. Selv gjorde jeg også bruk av retoriske virkemidler i mitt første innlegg for å tydeliggjøre noen poenger. Jeg brukte offentlig kommunikasjon og så på fotball i helga for Pride i Bergen, liksom jeg tok buss med reklame for Allah da jeg nylig var i London. Det svekker ikke kritikken mot at offentligheten, inklusive media, kritikkløst stiller som mikrofonstativ og flaggstang for en omstridt seksualpolitisk agenda. 

Naturligvis støtter jeg bekjempelse av mobbing og trakassering i alle miljøer, også i idrettsmiljøer. Noen av disse har en vei å gå i så henseende. Naturligvis støtter jeg kampen mot negative holdninger og diskriminerende ordbruk i samfunnet, særlig i den grad det forekommer i kristne miljøer. Naturligvis skal vi ha både barnevern, fosterhjem og adopsjonsmuligheter. Alt dette trengs i situasjoner der den primære enhet mellom mor, far og barn ikke lenger tjener barnets beste.

At vi noen ganger må ty til det sekundære, betyr likevel ikke at samfunnet må gi opp det primære. At noen opplever tiltrekning til samme kjønn, behøvde ikke bety at ekteskapsinstitusjonen ble omdefinert i 2009. At noen sliter med egen kjønnsidentitet, betyr ikke at vi må konstruere andre kjønn enn dem som gis ut fra våre kromosomer og indre og ytre kjønnsorganer. Her tror jeg vi over tid vil høste bitre frukter av det oppbruddet fra det biologisk gitte som vi opplever i normer og lovgivning. Den svenske samfunnsdebattanten Olof Edsinger skriver treffende om dette at «minoriteten tar majoriteten som gisler». Særlig må barn få slippe å være brikker i et kjønns- og seksualpolitisk spill.

Rolf Kjøde, teolog

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagen)